Lyr

Femtifjerde møte

Historien om Matrek Semaran

26. Fearn
Branwen kommer til seg selv i et mørk rom. Et sted langt over henne hører hun det lave drønnet av metalldeler som beveger seg i en enorm mekanisme. Hun er kledd i hvitt lin og hun er uskadd. Plutselig trer en veldig skikkelse frem for henne. En enorm konge, høy som et hus, kledd i gyldne gevanter, bærende skinnende regalier i gull og flankert av en blåhvit ørn og en rød løve. Synet varer bare i noen få sekunder, før det erstattes av gutten våre helter møtte i det glødende tårnet i havet. Gutten hilser henne og forklarer at han har kalt henne til seg for å hjelpe ham i en viktig avgjørelse. Han er i ferd men å orientere seg i de dødeliges liv og verdier, og han vil at Branwen skal hjelpe ham dømme i det vanskelige tilfellet Matrek Semaran, som ble sendt til helvete av en deva under slaget om Itghard. Gutten ønsker Branwens hjelp fordi han mener affeksjon og personlig tilknytning er viktige faktorer i det å skille mellom rett og galt, og selv er han for distansert fra det hele. Han foreslår at han skal fortelle Branwen det han vet om Matrek Semaran, som hun kanskje ikke vet, og at hun så skal avgjøre om hun fremdeles vil risikere liv og lemmer for å redde ham fra helvete. Branwen går med på dette.

Dette er historien gutten forteller:

Semaran-familien bærer på en sykdom. Deres menn blir gale om de når en hvis alder. Matrek og Hadran så sin far langsom råtne vekk fra innsiden. Han hadde i det minste vett nok til å gi fra seg tronen før det var sent, i motsetning til Matreks bestefar. Så da Matrek merket at han var annerledes, på den tiden da gutter begynner å interessere seg for jenter, var det kanskje naturlig at han trodde det var den samme sykdommen som viste seg, mye tidligere enn han hadde tenkt. Det er forbausende hvor mye av dødeliges adferd, deres ønsker og deres verdier, som er tillært. Utallige dødelige må ha følt som Matrek før ham, at det som syntes så viktig for alle andre, var helt uinteressant for ham. De fleste imiterer den adferden de ser, og følelsene kommer med tiden, og til en hvis grad gjorde Matrek som alle andre. Samtidig, som en fyrstesønn i en forbannet slekt med legendariske krigere og ledere, var det kanskje mer rom for avvik hos ham enn hos de fleste.

Uansett, Matrek interesserte seg ikke for kvinner, og han trodde det var forbannelsen som så smått hadde grepet tak i ham. Han var glad han var den yngste broren. Hadrans plikter som fyrste av Semaran innebar fruktbarhet, en plikt som gjorde Matrek kald innvendig. Han var intelligent og sterk, så han valgte å bli ambisiøs. Han ble lederen for Semrans styrker, men han reise også rundt og opparbeidet seg et rykte andre steder. Selv før krigen i Eryri var han et navn barder som deg selv kjente godt. Han ble sin brors aller nærmeste venn og medarbeider, men Matreks beste venn var Wénrin, Hadrans kone. Hun var den eneste han betrodde sine hemmeligheter til.

Matrek unnlot ikke bare å handle i tråd med de appetittene naturen og andre mennesker forventet hav ham, men han nektet seg også å handle i tråd med de han selv følte. Han identifiserte seg selv fullstendig med sin rolle som hærfører. Hans viktigste egenskap var evnen til å inspirere. Den typer autoritet er sårbar. Hvor mange ganger må han ikke ha forelsket seg, på sin egen måte, med en ung, lovende soldat i rekken, som beundret ham. Men Matrek gjorde seg hard, og ingen ante noe. Bortsett fra Wénrin og Hadran. Hadran hadde forstått mer enn Matrek ante, men han lot aldri sin yngre bror vite hva han visste. Matrek tror fremdeles i dag at han lurte ham. Det var bare sin svigerinne Matrek kunne være fullstendig oppriktig med.

Så ble hun syk og døde. Hun ble aldri helt den samme etter Hiskiliams fødsel. En sykdom satte seg og ga aldri slipp. Matrek visste at det ville være upassende, at folk ville snakke, hvis han sørget lenger enn Wénrins ektemann. Hadran sørget alt for kort for Matreks smak. I det små, uten at han visste det selv, begynte Matrek å hate sin bror, men han elsket Hiskiliam, som liknet sin mor. Matrek lærte ham opp. Han lærte Hiskiliam sverdkunst og andre ting som hører med hans rang. Han lærte ham godhet og høviskhet. Han lærte også Hiskiliam sluhet, politikk og ambisjon. Han lærte ham at skillet mellom venner og fiender ikke alltid er så klart i maktens korridorer. Han lærte ham om de vanskelige valgene som må tas i en krig, når et folk og et land avhenger av deg. På godt og vondt, så er det Matreks fortjeneste og Hiskiliam ikke stoler fullt og helt på noen.

Matreks menn tillber ham, og slagmarken er det eneste stedet han føler seg hjemme. Han forteller seg selv at det er greit, fordi på tross av dette, så ville han aldri startet eller forlenget volden mer enn nødvendig for å sikre freden. Det er ikke helt sant. Freden kjeder ham, Administrasjonen av Markene i fredstid er en banal og hyklerisk affære i hans øyne, og han blir bitrere og bitrere ovenfor Hadran. Han begynner å se tegn på Semaran-familiens forbannelse i fyrsten. Så kommer krigen. Matreks aller lyseste og aller mørkeste øyeblikk finner sted under krigen i Eryri. Han redder Markene, inntar Macafyddn og slår Saith Rinnia på Sverdheden. Han kjemper side om side med sin venn Wainan Ort og finner nye venner i Cedric Serellin og Edin Mairn. Han mister tusener av menn og gutter som så opp til ham og stolte på ham. Han blir ufølsom, men aldri grusom. Etter krigen tilbringer han en stund i Itghard og Saith Marcog med Wainan Ort. Påskuddet er fredsforhandlinger på vegne av fyrsten av Markene. I virkeligheten kvier han seg for å reise hjem, for å sitte i halvmørket i langhallen og se etter tegn på at broren hans er i ferd med å bli gal.

Omsider kommer han likevel hjem, og tilbringer helst all sin tid med Hiskiliam. Han begynner å ane at det er noe nytt som er galt fatt i Semaran. Han begynner å ane De syvs forbund. Mens han i det stille forsøker å forstå deres planer, legger han sine egne. Han tror en ny konflikt er forestående i Eryri. Han kommer over sin avsmak for broren lenge nok til å forsøke å overtale ham til å abdisere, eller i det minste redusere arbeidsmengden, men han har ventet for lenge. Hadran blir rasende over forslaget og kaller det kuppforsøk. Matrek innser, eller bestemmer seg for, at Hadran er blitt for syk til å styre Riahmark, for syk til å motsette seg djeveldyrkernes manipulasjon. Han vet at De syvs forbund trenger en Semaran til å styre Markene for dem, men de vet ikke at Matrek ikke vil kunne gjøre det. Derfor må han selv forsvinne så snart Hadran dør. På den måten vil Hiksiliam bli uunnværlig for konspiratørene og de vil ikke kunne skade ham.

Da Matrek Semaran myrdet Hadran av Markene, var det et barmhjertighetsdrap? Prøvde han, på sin egen måte, å etterlikne sin far, som til slutt valgte å spare sin familie og sitt folk? Eller var det bitterheten og misunnelsen over Hadrans evne til å elske, å motta kjærlighet, å avle en sønn?
Da Matrek Semaran tok Dinuell fra Dyfed, og utløste en ny krig i Eryri, da han tvang de som ønsker det så vel som de som ikke ønsket det til å kjempe med livet som innsats for sin uavhengighet, var det fordi han ikke tålte å se et folk han hadde kjempet side om side med la seg undertrykke? Var det en handling av kjærlighet til Wainan Ort, på tross av at det kostet ham deres vennskap? Var det fordi han ikke hadde ventet at halve styrken til Riahmark skulle følge ham inn i eksil og ønske å sette ham på høysetet i Semaran, så han var nødt til å finne en avledningsmanøver for sine egne tropper for å unngå en blodig borgerkrig i Markene? Eller var det fordi han var ferdig med fredstid en gang for alle, og flyktet inn i en verden han forstod?
Uavhengig av hva som lå bak disse avgjørelsene, så har de kostet tusener av menneskeliv.

Branwen er opprørt over det hun har hørt, men hun ønsker fremdeles helt klart å redde Matrek fra De lave landene. Guden sier han vil hjelpe, og forteller henne om rakshasaene, en eldgammel type skapninger som levde i De lave landene før demonene og djevlene ble fanget der. De kjenner hemmeligheter og hemmelige steder som selv ikke demoner og djevler kjenner, og fungere dermed som en slags handelsmenn og smuglere i De lave landenes underlige infrastruktur. De er uansett svært vanskelig å få en sjel ut av helvete, men med guttens hjelp skal det la seg gå, mener han. Han sender Branwen tilbake til Itghard og ønsker henne lykke til. På veien ut skjønner hun at hun er i det samme tårnet hvori hun først møtte gutten, og hun ser en lyshåret kvinne og en gnom som ser ut til å være gjester. Branwen har nå fått merket av en sølvørn på den venstre håndbaken, og en rød løve på den høyre. Hun skjuler disse med hansker.

Det første hun gjør når hun kommer tilbake til Itghard, er å oppsøke Wainan og Edin på Lotushuset. Hun forteller dem om Matreks situasjon og det som er nødvendig om hvordan hun fikk vite det. De blir nesten for overrumplet av den fantastiske fortellingen til å bli opprørt over Matreks skjebne. Samtidig er de begge ute av stand til å være til noen hjelp. Wainan er lemlestet, og er på vei til ravnenes leir for å arrangere sin egen avskjed som deres general, mens Edin tydeligvis er dypt involvert i rekonstruksjonen av Itghard, og i å holde den skjøre alliansen som beseiret Dyfed ved like. Etter dette møtet drar Branwen til Itgahrd havn og oppsøker resten av våre helter.

Våre helter spiser frokost med Sidd-brødrene. Elmar er kalt tilbake til Auguel. Friam må bli for å overvære de nye utviklingene i Itghard. Han skal spise middag med Carboran samme kveld, og lover å arrangere en audiens med våre helter da. Etter at prestene har gått dukker Branwen opp. Det hun har å fortelle (hun holder Matreks biografi for seg selv) er så utrolig at Feron et stund ikke tror at hun er den hun utgir seg for å være. Til slutt bestemmer de seg likevel for at en reise til De lave landene er noe våre helter kunne innlate seg på, så sant den unge guddommen lever opp til sitt løfte om assistanse og kanskje godtgjørelse. Branwen blir overrasket over å finne at Feron er det sterkeste pådriveren for reisen, utenom henne selv.

Ryktet begynner å spre seg i Itghard at noe har skjedd i Semaran. Våre helter reiser dit og oppdager at mektige leiesoldater, hyret inn av Edernion, har kidnappet Hiskiliam og Liandra. Dette skjedde for fire dager siden, rett etter at Edernion hadde flyttet tropper sørover inn i Markenes område, trolig som en avledningsmanøver. Edernion regnet nok da med, som så mange andre, at Dyfed ville vinne slaget om Itghard. I så fall kunne dette være grepet som sikret Dyfed seier, siden det ville tvinge Nortghard til å forhandle. Nå ser ting litt annerledes ut. Trolig vil Edernion forsøke å forhandle til seg en eller annen form for amnesti eller allianse med Nortghard og Markene i bytte mot fyrsteparet, men en slik forhandling kan ta svært lang tid, og ustabil som situasjonen er, men Harvell det er imperativt å få Hiksiliam og Liandra tilbake så fort som mulig.

Leiesoldatene som utførte angrepet har blitt identifisert som medlemmer av en gruppe kalt Daunus’ hevnere. Denne gruppen består av eventyrere som fant sammen for å hevne sin venn, den kjente helten Daunus, som ble offer, som så mange helter, for et nedrig komplott. Etter dette fant at de kunne tjene skremmende mengder penger på å selge sine tjenester. De seks kjente medlemmene av Daunus’ hevnere er

Antha Bruigan
Cobthach Slive,
Dobrana Tene,
Febadd Finn,
Isbald Cilte og
Mal Magahel.

Puchinder får blodet Feron har tatt vare på fra impen de drepte, for å se om han kan bruke det til å besverge en våpen på samme måte som de besverget englenes klubbe ved hjelp av engleblod. Puchinder bruker resten av dagen på å preparer buen sin på denne måten, slik at den vil kunne ramme ting de møter i De lave landene. Feron bruker resten av dagen på å skrive i magusboken sin.

Branwen og Werwayn legger ut for å reise via skyggeplanet til Edernion, i håp om å skaffe informasjon om kidnappingen, men på stien i skyggelandet møter de skumringsmannen som Branwen kjenner igjen fra skyggevandringen inn i Itghard og som Werwayn kjenner igjen fra Hammana. (Selv om Wewayn har sett flere som var helt like, og ikke kan si om dette er en av dem eller om de alle ser like ut.) Skumringsmannen forsvinner igjen, men ikke før han har kalt frem et skrømt som nesten dreper Branwen. De forlater skyggeplanet tidligere enn ventet og returnerer til Semaran og Enides hjelpsomme prester. Våre helter samler sammen hva de vet om disse skapningene, og kommer frem til at dette er skapninger om hvilket svært lite er kjent, men som skyggelandets øvrige skapninger skyr som pesten. De blir likevel sett, nå og da, i bevegelse over det fordreide landskapet. Det kan virke som om en av dem forfølger våre helter, og siden den angrep da Werwayn var med, men ikke da den så Brawen og Puchinder i Itghard, kan det virke som om den er motivert av hendelsene i Hammana.

27. Fearn
Våre helter forsøker å oppdage Hiksiliams posisjon gjennom Ferons magi, men finner at en annens magi sperrer veien. Dermed forsøker de heller å kalle frem Cobthach i det magiske speilet. Det fungerer bedre. Cobthach er i Edernion. Våre helter reiser til ham, usynlige. Den ene leiesoldaten får snart selskap av flere, både Isbald, Febadd og Dobrana er i nærheten. De later til å være her for å snakke med sine arbeidsgivere, og deres samtale avslører at de fremdeles har fyrsteparet i sin varetekt. Febadd morer seg over Edernions strategiske feiltrinn, men er redd for at Edernion bare skal trekke seg ut og overlate de kidnappede, og ansvaret for kidnappingen, hos Daunus’ hevnere. Isbald påpeker at de i så fall slipper fangene fri og ingen skade skjedd. Våre helter forsøker å snike seg forbi dem, men da dette ikke leder til noe åpenbar vei videre, velger Branwen å forsøke å snakke med hevnerne. Selv om hun er så overbevisende som bare hun kan være, fraskriver hevnerne seg ansvaret for forhandlinger. De kan ikke la seg leie av en part å så inngå forhandlinger med den andre. Puchinders usynlighetsbesvergelse svikter og han må ta et valg om å snakke eller kjempe. Han velger å angripe Cobthach i håp om å lamme ham uten å skade ham alvorlig. Det går ikke helt som planlagt og en kamp bryter ut.

Daunus’ hevnere viser seg derimot noe mer kapable enn våre helter hadde regnet med, og Febadd stopper seg selv så vidt i å drepe Puchinder i basketaket som følger. Etter dette griper Werwayn og Puchinder sjansen til å gjenoppta diplomatiet, selv om Puchinder segner om av skadene sine like etter og tvinger Werwayn til å ta seg av snakkingen. De to partene begynner å lede hverandre vekk fra Edernions festning og soldater, mens de gir hverandre til kjenne. Dobrana virker ikke like overbevist, og Cobthach har forsvunnet, men særlig Febadd virker ivrig etter å unngå tap av liv på noen side. Samtidig kan han heller ikke tillate at våre helter slakter seg gjennom festningen til hevnernes arbeidsgivere. Feron følger usynlig på mens han kommer seg fra en heldig treff fra Dobrana under kampen. Branwen har sneket seg alene inn i festningen. Forkledd som en funksjonær sprer hun panikk overalt hvor hun kommer til. Hun sier at Markene angriper og at Daunus’ hevnere har skiftet side.

Febadd og Werwayn kommer godt overrens, men er også enige om at lite kan gjøres med at, sånn situasjonen er nå er de på forskjellige sider i en krig. Febadd ser helst at de lot diplomatene finne en løsning på det, siden han mener at fyrsteparet utvilsomt vil bli utlevert uskadde, i bytte mot løfter som i det store og det hele vil bety lite. Werwayn ser fordelene med en mindre blodig løsning, men samtalen blir avbrutt av at Feron griper inn og tar både Werwayn og Puchinder med seg på et hopp, via astralplanet, tilbake inn i Edernions festning. Han blokkerer også straks veien mellom ham og hevnerne og tilkaller skapninger som kan helbrede Puchinder. De tre meier ned Dinuells forsvar mens de passer på ikke å drepe noen, til de kan lure en soldat til å fortelle dem hvor rådsmennene vil befinne seg i en slik situasjon. Så hopper de igjen, rett inn i det sikre kammeret til Edernions ledere. Der finner de, til sin overraskelse, bare Dobrana, Isbald og Febadd.

Comments

Elber

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.