Lyr

Åttifjerde møte

Kortenes prøvelser (1)

Den hengte mannen
Våre helter får se Rebekkas livshistorie baklengs.

Scene #1
Rebekka sitter i et telt. Det er et stort militærtelt, med bord og stoler, samt et ildsted hvor et bål nettopp har kollapset i en haug med glødene stumper. Rebekka betrakter tenksomt sverdet sitt. En lang, tynn dragekropp er lagt kunstferdig inn i bladet. Noen kommer inn og hun ser opp. Det er Shalkor Malrym, den hvithårede utgaven.
“Jeg tror høvdingen kommer til å la oss gå først inn,” sier han. “Jeg tilbød ham å oversette inskripsjonene. Jeg kan ha antydet at det ville være nyttig for ham å finne ut hva de sa før han fortsatte, forbannelser mot inntrengere og slikt. Han kommer til å bli gretten hvis han finner ut at de ikke har noe med katakombene å gjøre overhodet. Det er ikke engang dvergiske inskripsjoner.”
“Ikke rart at han ikke kunne forstå dem da,” svarer Rebekka. Shalkor fortsetter, liksom i forbifarten, mens han begynner å romstere i en ryggsekk.
“Hør, ting tilspisser seg ganske kraftig i Eryri mens vi tumler rundt her…”
“Jeg trodde du var fast bestemt på at du ikke ville bli direkte involvert. Magi og politikk. Så vidt jeg husker var det jeg som måtte overtale deg til å ta Dinuell for Matrek. Hvor ble det av de prinsippene?”
“Hvis vi skulle ønske å gjøre noe,” fortsetter han. “Tror jeg Wainan Ort vil la oss hjelpe ham, på grunn av Matrek mener jeg. Vi kunne gjøre det subtilt, en liten heltedåd her, et lite snikmord der.”
“Du vet hvilke grunner jeg hadde i Dinuell,” sier Rebekka. “Jeg har ikke den samme interessen av å involvere meg denne gangen. For å være ærlig er jeg også nysgjerrig på hva det er som driver deg. Hvis Dyfed vinner, kommer det virkelig til å innskrenke deg på noe måte? Og om du måtte ønske det, kunne ikke du lagt en av sidene i grus på egen hånd?”
Shalkor møter blikket hennes for første gang. Det siste spørsmålet later til å ha truffet en nerve. En stund stirrer de begge på hverandre i stillhet. Så fortsetter Rebekka.
“Jeg beklager. Jeg vet bedre. Men jeg vet også hva du er i ferd med å be meg gjøre, og jeg håper du ser hykleriet i det.”
“Det er en krig på flere fronter enn våre venner er klar over. Vi vil ikke gripe inn, men vi har kanskje ikke noe valg. Og i så fall, kan det hende jeg må be deg gjøre det du har gjort for meg en gang allerede.”
“Ikke be meg om det, Shalkor.” Han fortsetter uten å ense henne.
“Vi kan ikke undervurdere Dyfed, og jeg snur ikke med glede ryggen til noen fanatisk tempeltjener, noe denne krigen har i hopetall, på alle sider. Men det er noe annet, en fiende i nord.”
Rebekka ler bittert.
“Hilreath kan falle, Rebekka. Vannet i Elber Mon kan fryse til is for første gang på tusen år.”
Det blir stille en lang stund.
“Vet du,” sier hun omsider. “Jeg kunne kjenne ham dø. Alan. Han døde ett eller annet sted der ute for ikke lenge siden. Jeg aner ikke om de andre fremdeles er i livet. Har du hørt nytt om Feron?”
“Solanales lovte å se etter ham, men jeg har ikke hørt noe. Hvorfor forteller du meg dette?”
“Fordi det bare kan være én røde. Så lenge Alan var i live og ikke klarte å slutte, så kunne jeg ikke bli det igjen. Enda så mye du ba og tryglet. Så kunne jeg plyndre dvergiske katakomber med deg til jeg var gammel og grå i håret. Men så døde han, og jeg visste at vi kom til å ha denne samtalen ganske snart.”
Shalkor setter seg ved siden av henne. Hun legger armen rundt ham og slik blir de sittende.

Iliran gjenkjenner navnet Solanales som navnet på en gruppe mytologiske vandøde. I følge fortellingene er de ikke, som alle andre vandøde, restene av noen som har død. De er negasjonen som oppstod da det først oppstod liv i universtet, mørket som tetnet sammen da det først oppstod lys, skyggen til de første stjernene.

Scene #2
Rebekka ligger sammenkrøpet i et smug, som om hun prøver å sove. En skygge faller over henne. Det er en mann, tidlig i tredveårene, med mørkt hår, ringbrynje og reisekappe. Han bærer et sverd ved siden og et par saltasker over skulderen.
“Er ditt navn Rebekka Aílen?” spør han.
“Nei,” kommer det kort og hest fra Rebekka.
“Jeg har sett deg trene med militsen,” fortsetter mannen, uten å ense hennes svar. “Under Tjarrod.”
Rebekka ligger stille.
“Jeg kan se at du er god. Jeg har et øye for slikt. Jeg kan også se at du forsøker alt du kan å øve inn Tjarrods banale teknikk, på tross av at du kunne tatt både ham og resten av den fåfengte militsen hans med en hånd bak ryggen. Jeg tror du er en instinktiv kriger, men du prøver å lære deg av ved innstinktene dine. Det er ditt valg, og jeg har forståelse for det.”
Rebekka ruller seg over på ryggen og ser opp på ham.
“Falt alt dette deg inn med en gang, paladin, eller har du holdt meg under observasjon lenge?”
Mannes ser overrasket ut.
“Så du vet hvem jeg er?” spør han.
“Du er paladin for Sjelenes veiviser. Og eventyrer. Jeg har sett deg på griffen.”
“Det stemmer,” sier han. “Som jeg sa, det står deg fritt å være middelmådig om du skulle ønske det, men akkurat nå trenger jeg en eksepsjonell person til å hjelpe meg drepe en drage. Du kommer anbefalt fra selveste Febadd Finn.”
“Jeg vet ikke hvem det er,” svarer hun. “Men om du spanderer en flaske til å snakke over, er jeg villig til å høre mer om ekspedisjonen din. Jeg antar det du som leder den? Hvor mange fler?” Hun strekker ut armen. Han tar den og helper henne opp.
“Vi er syv så langt,” sier han. “Åtte, med deg. La oss si at jeg heller spanderer et bad og måltid, hva?”
De begynner å gå nedover gaten sammen, mens paladinen forklarer videre.
“Jeg antar du kan si jeg har en slags lederposisjon, men foretåket er egentlig noe jeg har klekket ut sammen med en venn av meg, en av våre øvrige reisefeller, Shalkor Malrym.”

Scene #3
Rebekka kneler ved en bekk og vasker av seg den røde krigsmalingen hun har i ansiktet. Sannegatt dukker opp bak henne, med sverd i hånd. Han kommer stille, men hun hører ham, og i en rask bevegelse snur hun seg og griper sverdet som ligger ved siden av henne. De støter sammen. Sannegatt trekker blod, men Rebekka åpner lynraskt tre dype flenger i mannens bryst. Han faller død om på bakken. Rebekka plukker ham opp og bærer ham et stykke opp i fjellsiden der hun finner en revne i berget. Hun kaster liket ned i revnen og uten å stoppe opp returnerer hun til bekken, hvor hun vasker seg ferdig.

For første gang blir våre helter oppmerksomme på sin egen tilstedeværelse. Rebekka har forsvunnet, men nå står de selv ved bekken. Alan oppdager at han kan snakke. Sannegatts spøkelse kommer opp av revnen og angriper. Siden han er alene denne gangen, er kampen raskt over, men han rekker å gjøre litt skade. Der han forsvinner finner Alan Våpenhvile-kortet på bakken.

Scene #4
Rebekka har krøpet inn i et bjørnehi. Utenfor hyler en storm. Rebekka er tydelig yngre, men utmagret. Hun er kledd i pelskappe. En ryggsekk, en bue, piler, et spyd og et sverd ligger slengt rundt henne. Hun hikster og hiver etter pusten. Øynene hennes er like røde som den nesten bortviskede krigsmalingen. Leppe er sprukket og blodige. Hendene hennes er dekket av bitemerker. Noen av fingrene er mangler nesten alt kjøttet på det ytterste leddet. En liten, blodig bylt av stoff ligger ved siden av henne. Hun har forsøkt å grave den ned, men kreftene og de skadede hendene har sviktet, så hun har bare fått skjøvet litt løs jord over den. Plutselig er det en bjørn der inne. Den er minst like utmagret som Rebekka og den snuser usikkert mot henne. Rebekka strekker den ene hånden mot bjørnen, mens den andre insinktiv skjermer bylten.
“Hver så snill”, sier hun med en nesten uhørlig, sprukken stemme. “Drep meg. Spis meg. Spis meg.”
Bjørnen skvetter vekk fra henne og forvinner ut inngangen like fort som den var kommet. Utenfor, over inngangen til hiet sitter Sannegatt sammenkrøpet, lydløs og urørlig.

Scene #5
Solen står opp over en landsby, ikke veldig forskjellig fra Bodelgard, men enda litt mindre. Det er små enkle hus, trestavier til å henge ting til tørk, en brønn i midten av en liten plass, utenfor et litt større hus der landsbyens beborere kan møtes om kvelden og en og annen sjelden reisende kan få sove i et hjørne. Alt er forfallent. Is og snø har lagt seg over alt som mugg på rotten mat. I døråpninger inn til mørke hull som en gang var hjem, ser man konturene av utmagrede lik, nærmest mumifisert av tid og kulde. I noen av husene finnes tegn på den galskapen og desperasjonen som inntreffer i de siste fasene av sultedøden. Fruktesløs vold, kanibalisme, improviserte ofringer og botsøvelser til navnløse makter. Og fra hele det grusomme skuet stiger én fortvilet stemme, som sier “Rebekka. Hvorfor kom du ikke tilbake? Hvorfor reddet du oss ikke? Du reddet oss så mange ganger før. Fra orker. Fra banditter. Fra monstre. Vi forstod at du var anerledes fra du var veldig liten, men vi elsket deg like fullt. De gamle sa du hadde drukket ravnens blod, men vi elsket deg. Og du reddet oss. Hvorfor ikke denne gangen? Rebekka, hvofor kom du aldri hjem?”

Scene #6
Rebekka returnerer hjem i triumf til den samme landsbyen. Hun er enda yngre nå, neppe 20 år gammel. Med seg har hun en lite gruppe eventyrere, alle en del eldre enn henne, og et knippe med monsterhoder. Hun blir mottat med stor glede, snart er hele landsbyen ute og hilser henne som en gammel venn de ikke har sett på lenge. Den kvelden sitter hun og resten av gruppen i den lille tavernaen rund et kart over Nortghard og prater entusiastisk sammen om potensielle, nye reisemål.

Scene #7
Våre helter får omsider anledning til å snakke med en ung Rebekka på omtrent åtte. Hun har gjemt seg unna landsbyen og søkt tilflukt i en grotte. Hun har alltid visst at hun hadde krefter som gikk langt utover det andre mennesker forventet av henne, og hun har forsøkt å skjule det, fordi hun ikke likte å føle seg annerledes. I dag ble hun og en venn angrepet av en bjørn. Hun drepte den med bare hendene, men vennen løp hjem før hun fikk stoppet vedkommende. Hun har gjemt seg i skogen, og lurer på om hun skal gå sin vei, og leve i skogen, eller om hun skal tørre å gå tilbake til landsbyen og møte hva hun frykter vil være hat eller frykt.

Både Ilrian og Oman mener at hun skal returnere til landsbyen, men av litt forskjellige grunner. Alan forsøker å oppmuntre henne til å ta sitt eget valg. Etter en del diskusjon frem og tilbake er det nettop det hun gjør, men før hun går spør hun Alan om hva han hadde valgt, hvis han selv fikk bestemme hva hun gjorde. Han sier han ville valgt at hun gikk tilbake til landsbyen, fordi de er hennes familie, og de fortjener en sjanse til å være det. I respons til dette gir Rebekka ham Den hengte mannen-kortet og forsvinner. Hun ønsker ham også lykke til mot Narren.

Ikke før har Rebekka forsvunnet før de blir angrepet av to store metallravner som snakker med én stemme og erklærer seg “Den enøydes venstre hånd”. Den ene av ravnene viser fryktelige krefeter i nærkamp mens den andre holder seg på avstand og kaster kraftige besvergelser. I tillegg til dette later de til å dele alle positive og negative effekter som øves på hver av dem, noe de utnytter flittig med sine egne besvergelser, og ingen av dem later til å kunne dø før begge er tilstrekkelig skadet. Dette blir en av de hardeste kampene våre helter har stått ovenfor, og Raamel, som tar frontposisjonen, kjøper dem seieren med sitt eget liv. Våre helter finner Ruin-kortet på bakken etter kampen, og blir straks transportert til innsiden av Den glade griff i Itghard, der de står ansikt til ansikt med Narren: Shalkor Malrym.

For å få Narren kortet må våre helter svare på en gåte Shalkor gir dem: “Hva er Shalkor Malrym redd for?” Våre helter drøfter dette spørsmålet lenge, mens Shalkor skjenker fra baren til de som måtte ønske det, mest til seg selv. Ilrian sniker seg også til å fremkalle en visjon om spørsmålet:

Ilrians visjon
Shalkor Malrym, den hvithårete, går gjennom de kjempemessige mørke korridorene i sin festning. Han kommer inn i et hvelvet kammer, bådet i et blått lys fra noe du ikke kan se. Han tar frem den hviskende boken fra sekken sin, og rekker den frem. Den tas imot av den eldste Shalkor, “den stygge”.
“Det var nære på,” sier den første. “Men den havnet ikke i kloa på noen som utgjør noen virkelig trussel.” Den eldste fnyser.
“Er det din vurdering av noen som Feron? Eller Iliran? Ikke noen virkelig trussel?”
“Ikke som de er nå” sier den andre. Den eldste snur seg mot kilden til det blå lyset, som reflekteres i hans innsunkne øyne.
“Jeg var også slik en gang.” sier han stille.
“Sååå,” sier den yngre. “Hva nå?”
“Arbarak gjenstår. Det er siste sjanse for så mange ting. Hvis det i det hele tatt er en astronomisk sjanse for at prestene faktisk skjulte restene av Arnas tefillót der inne.”
Den yngre gyser ved navnet.
“Jeg må vite,” fortsetter den eldste. “Jeg kan ikke tillate at slike krefter fortsetter å eksistere.” Han ser tenksomt på den hviskende boken som han fremdeles holder. “Eller skapes på ny.”
Den yngre kommer opp på siden av ham og en stund står de begge ved siden av hverandre og stirrer inn i det blå lyset.
“Bortsett fra her, da.” Sier den yngre. Ett øyeblikk ser de begge på hverandre, og du får den ubehagelige følelsen av at de begge er alene, og stirrer forlorne inn i et forhekset speil.

Oman gjenkjenner navnet Arna som Arna “Solkongen”, en av de døde kongene.

Våre helter diskuterer lenge hva som er det riktige svaret, men Oman sier til slutt av svaret er “Shalkor Malrym”. Dette er det riktige svaret, de får Narren kortet og returnerer til djinnens hule for å høste sine belønninger. Iliran blir smartere, Oman blir visere, og det samme blir Alan, som i tillegg får stemmen sin tilbake for godt. Etter en dags hvile i hulen, går de neste test i møte.

Ypperstepresten
Oman møter seg selv, som han hadde vært hvis han hadde blitt i Ulad Rams kirke. Han er yppersteprest, ekstremt mektig, men lever i tvil over valgene han har tatt og skaden han har forårsaket. Delvis takket være hans egen innsats har Lystes kirke underlagt seg Eryri. Andre religioner har innrettet seg Gudekongens dogma. Samfunnet er ordnet og rettferdig. Fattigdom eksisterer i minmal grad, det samme med krig og fiendskap mellom sosiale grupper. Men Oman og hans allierte har kjempet i årtier for å gjøre verden slik, og det har kostet utallige liv. Ypperstepresten Oman vil vite om eventyrer Oman har stilt seg liknende spørsmål, og hva han synes om hva ypperstepresten har gjort. Ypperstepresten viser eventyreren utsikten fra sitt hjem, med et mektig og fredelig Dyfed og Eryri, strålende i solen.

Mens våre helter spør ypperstepresten ut om denne andre verdenen, hvor de syvs forbund tilsynelatende aldri klarte å kalle opp djevlene, og de fleste navnene våre helter nevner fra sine egne eventyr er enten ukjente eller ubetydlige for ypperstepresten, blir tempelet angrepet av en gruppe eventyrere som kommer for å konfrontere ypperstepresten. Han har imidlertid forsvunnet, og det er bare våre helter der til å møte dem. Alan og Iliran kjenner eventyrerne igjen. Det er fire av dem: Isbald Cilte, Jegra Alveslakter, Badu og Balder Borch.

Comments

Elber

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.