Førhistorisk tid

Historie

Det finnes utallige fortellinger om tiden før De døde kongene samlet Lyr. Her er noen av dem.

Skapelsesmyten
Den vanligste og mest anerkjente skapelsesmyten kalles Enides beretning, og det sies et det er visdommens gudinne selv som har åpenbart den for De levende folk. Enides beretning er egentlig en hel samling fortellinger, som har blitt gjenfortalt siden historiens begynnelse. I tillegg til selve skapelsesmyten inneholder den en mengde mindre myter og sagn som forklarer enkelte ting, som dragenes lange liv, eller marerittenes opprinnelse. Mange av disse historiene har trolig blitt tatt opp i Beretningen underveis, og Enides beretning fortelles aldri helt likt to ganger. Her følger en mangelfull gjenfortelling.

Alle skriftlige versjoner av Enides beretning begynner med en henvendelse til gudinnen, som denne:

Enide av Gwynnfrya, skjenk oss sanger med lengsler.
Kast glans over gudenes hellige slekt, de evig levende,
og de nå forviste som bygget verden, din mor.


Begynnelsen – Janos og titanene. Verden skapes. Naturen får liv.
Først var tomrommet mellom elementalkreftenes verdener. Da luft møtte jord, ild og vann oppstod masse, foreløbig formløs og kaotisk. Kokende damp i møtet mellom ild og vann ga liv til Gwynnfrya og Janos. Gwynnfrya var rent levende stoff, uten form. Janos skapte titanene, byggmesterne, fra sitt eget legeme.

Janos har to ansikter. Med et ser han inn i fortiden, med det han har i bakhodet ser han fremtiden. Han ser alt som har skjedd og vil skje, men er blind for sine umiddelbare omgivelser. Slik hadde det seg at han, av forferdelse over lidelsene det ville føre til hvis verden ble til, holdt sine barn i mørket og nektet dem å skape, mens han var blind for lidelsene det forårsaket.

Til slutt gjorde hans barn opprør. Belanos, Janos’ fremste og klokeste sønn ledet krigen mot ham, med flertallet av titanene på sin side. Janos ble overvunnet. Mange titaner døde, og fra det første blodet som ble spilt oppstod Heli, drapets gud. Titanene fikk seg ikke til å drepe sin far, og lenket Janos i en hemmelig hule i universet ytterkant. I den andre enden av universet bygget de sin egen by Borias, et arkitektonisk mesterstykke og et verdig hjem for byggmesterne.

Med sin fars velde avskaffet begynte titanene å bygge verden. De ordnet landmasser, fjell, daler og hav ut av Gwynnfryas legeme. Gwynnfryas livskraft og titanenes kunst skapte verden, og Gwynnfrya fødte planter, dyr og guder.


Dragene og Døden – Titanenes isolasjon.
Gwynnfyra føder feene, plantene, dyrene og andre guder. Den eldste av dem er Taran, dødens gud. Rett etter ham fødes Rhiannon, guden for nytt liv. Tiamat og Bahamut fødes, og sammen avler de dragene, som er mektigere enn alt annet uten guder og titaner. De tar verden som sin. Det eneste de frykter er døden.

Den slu Tiamat forhandler en avtale med sin bror Taran, på vegne av sine barn. Han skal ikke ta dem før deres begjær slukker. Derfor blir drager bare sterkere mens de eldes, fordi Taran, som er alderdommens svakhet, ikke rører dem. Dragens del av avtalen er at de må ta sitt eget liv når begjæret i dem dør. Tiamat, som er mest hjemme i hjertes innerste og mest hemmelige rom, tenner så en ild i sine barns hjerter så deres sult og begjær etter rikdom blir nærmest uendelig. Slik kan de fleste drager leve trygt i over tusen år, hvis de ikke drepes av andre, men det finnes fortellinger om drager som tidlig betaler sin gjeld til Taran, og historier om drager som lurer ham, skjønt ingen unslipper Døden for alltid.

Flere av Gwynnfryas gudommelige barn avler dødelige folkeslag. Alver, dverger, gnomer, halvinger og goblin, samt flere, underligere skapninger. Disse kalles De levende folk, for ordet for levende og ordet for dødelig er det samme i Aphel Esu. Dragene og deres guder avler de reptilianske rasene, og særlig havene er fulle av deres avkom. Dragene vokser i antall og magisk kraft. De begynner å legge de andre folkeslagene under seg.

Titanene liker ikke dragenes makt, og tenker å bryte inn, men når de åpner Borias porter og drar ut mot dragene, slipper Døden inn til dem. Titanene blir dødelige så snart Tarans blikk faller på dem, men mange reddes ved at Belanos griper Døden og bryter med ham til portene kan slåes igjen. Titanene som fortsatt er udødelige, isolerer seg i Borias. Belanos fanges på utsiden sammen med resten.


Belanos og nye guder – Menneskenes opphav. Magiens kunst.
Mange av fortellingene fra denne tiden handler om Belanos mange reiser, etter at han ble stengt ute fra Borias og ble dødelig.

Belanos reiser til verdener utenfor Gwynnfrya, og møter andre guder. Han blir lærling hos Esu, tankens gud, som oppfant det første skriftspråket og magusenes teknikker. Etter flere århundrer med eventyr kjenner Belanos Døden komme, og han bruker all sin kunnskap og makt til et siste mesterverk. Han skaper menneskene, og dør. En annen gud, Gruumsh, ser på menneskene med misunnelse og forsøker å overgå Belanos. Han skaper Orkene.

Alle slags underlige livsformer oppstår i denne tiden og myter fortelles om dem alle sammen. Alvene og dvergene bygger store samfunn og blomstrer mest av alle, men de kjemper mange ødeleggende kriger med dragene, som ser alle andre raser som deres slaver. Corellon og Moradin får hjelp fra Esu, som lærer deres folk magusteknikkene. Alvene og dvergene blir dermed så mektige at de står i fare for å utrydde dragene, men slu Tiamat har i forkledning avlet barn med én alvisk og én dvergisk gud. Hun bruker dette blodsbåndet som middel til å inngå en våpenhvile. Alver skal være fremst i skogene, dvergene under fjellene og dragene i himmelen og fjelltoppene. Dragene begjærer meget, og alvene og dvergene går med på å avse en viss mengde av sin produksjon av forskjellige edle ting til dem. Til gjengjeld kan ikke dragene undertvinge seg noen alv eller dverg, selv ikke om denne frivillig vil gå i dragens tjeneste. Mens Bahamut og de metalliske dragene er fornøyde med denne avtalen, venter Tiamat bare til dragene er tallrike nok, og overtaler så de kromatiske dragene til å forkaste den. De kromatiske dragene er til dags dato bitre fiender med alver og dverger, samt metalliske drager.


Krig i De ytre landene
I andre verdener finnes andre guder og vesener. Av De ytre landenes skapninger er englene, djevlene og demonene de fremste. Englene er skapt av den mektige guded Ulad Ram og satt over de andre. Det bryter ut en krig mellom de tre mektige rasene, og guder kjemper på forskjellige sider. Hele universet merker stridens ødeleggelser.
Striden trekker inn i Lyr, og inn til titanenes by. Den fremste blandt djevlene overtaler noen av titanene til å gjøre opprør mot sine egne. Djevelen håper med kjempenes hjelp å ta over Borias, men opprøret slår feil fordi titanene blir advart av Lugus, Esus yngre bror, en klarsynt solgud som kjemper på englenes side. Titanene tar på denne måten parti i striden og Borias blir trygg havn for engler. Til gjengjeld blir noen av englene Lyrs voktere på de isolerte titatenes vegne, og disse skinner på himmelen som lykter i natten og kalles stjerner. Titanene som lot seg forføre av djevlene forvises til Lyr, og dødelighet. Kjempene stammer fra disse titatene.

Krigen raser, og ødeleggelsene er store i alle verdener, men Moradin og Garl Glimmerguld går sammen med børdrene Esu og Lugus, og lager en felle. De lykkes i å fange djevlene og demonene i noen av De ytre landene. Disse verdenene, formet av de fangede partenes ødeleggende krig med hverandre, kalles De lave landene. Daath blir demonenes høysete, Baator djevlenes.

Etter dette vokser menneskenes sivilisasjon frem, og myter går gradvis over i fjærn historie.

De døde kongers tid (Frem til år én)

Førhistorisk tid

Lyr Elber