Lyr

Åttifemte møte
Kortenes prøvelser (2)

Ypperstepresten forts.
Siden Oman ga Teotihuacan ringen sin, manipulerer djinnen omstendighetene slik at Endrings-kortet dukker opp i Omans hånd rett før kampen bryter ut. Fienden er mektig, men våre helter holder ingenting tilbake og snart ligger de fire angriperne døde på marken. Etter slaget finner Iliran Fullendelse-kortet på bakken.

Yppersteprest-Oman dukker opp igjen, og de fire snakker sammen om forskjellene mellom deres versjoner av Eryri, og hvorfor våre helter har valgt å kjempe mot Dyfed. Ypperstepresten spør Oman hvorfor han burde hjelpe Oman, om han har muligheten til det. Oman forteller om reisen de er på, og hvordan de har et lite håp om å hindre mer kamp mellom Dyfed og hennes fiender ved å finne en annen løsning i Den andre søylen. Ypperstepresten bemerker de dårlige sjansene for at et slikt foretak vil lykkes, men han innrømmer samtidig at det hadde vært en bedre løsning, om den lot seg gjennomføre, enn det han presterte i sin tid. Dermed gir han Yppersteprest-kortet til Oman og ønsker våre helter lykke til. Våre helter returnerer enda en gang til Teotihuacans hule og hviler før de setter i gang på den siste prøvelsen. Som belønning for en vellykket prøve får de hver sin mektige magiske gjenstand av djinnens uutgrunnelige guder.

Månen
Våre helter blir transportert til Cahata, månen. Her møter de Solanales, en enorm orm laget av hva som ser ut til å være kompakt mørke. Solanales har jaget langs universets ytterkanter etter Feron som en tjeneste til Shalkor Malrym, som den står i gjeld til. Våre helter kan dokumentere at Feron er død, som straks gjør Solanales vennligere innstilt. Den har ingenting uoppgjort med resten av gruppen, så den hilser forbausende høflig på dem og forteller dem litt om stedet de har kommet til. Månen er, som våre helter allerede vet, festningen som skjuler Solgudens sårbare legeme mens han må hvile om natten. Festningen er konstruert av Solgudens bror, Esu. Stedet våre helter har kommet til likner en slags by av små mausoleer, der alt, gatene, de små bygningene, mengdene av englestatuer, de runde små plassene og altrene, later til være hugget ut av et eneste, enormt stykke hvit marmor. Etter å ha tatt farvel med Solanales følger våre helter noen spor til de finner en stor, åpen plass med elleve statuer. I midten av plassen ligger de samme elleve kortene som våre helter valgte mellom da de skulle velge sine prøvelser i Teotihuacans hule.

Dette er statuene i rommet:

1. En kvinne sittende på en trone dominerer rommet. Hendene hennes, prydet med ringer, hviler på armlenene til tronen. Hun har en krone på hode, med et sjal eller et slør over, og hun er kledd i en lang kappe utsmykket med små stjerner. Våre helter klarer ikke å identifisere denne statuen, men de beslutter at den har noe med månen å gjøre.

Alle de øvrige statuene har små pidestaller foran seg, hvis dimensjoner tilsvarer djinnens kort.

2. En høy, slank og vakker mann kledd i arkaisk rustning, bevæpnet med spyd og et stort rundt skjold. I stedet for hode, har han en majestetisk falk, som vokser opp av halsen og bystet og sprer sine vinger som en glorie over skikkelsen. Våre helter indentifiserer denne statuen som Lugus og plasserer Sol-kortet på pidestallen.

3. En høy, tynn mann, hvis former er skjult av en tykk kappe. Han bærer en stav i den ene hånden og en tykk bok i den andre. I stedet for hode har han en stor ibisfugl som vokser opp av halsen og brystet og sprer sine vinger som en glorie over skikkelsen. Våre helter indentifiserer denne statuen som Esu og plasserer Eremitt-kortet på pidestallen.

4. En slank kvinne med langt, glatt hår og en krone på hodet. Hun bærer en smalhalset krukke i hendene. Fra hoftene og ned er hun ikke menneskelig, men har en lang, slangeaktig hale som ender i en halefinne. Våre helter indentifiserer denne statuen som Abzu og plasserer Stjerne-kortet på pidestallen.

5. En stor og kraftig kvinne med fulle, frodige former. Hun er naken, bortsett fra en tykk pelskappe hengt over skuldrene hennes. Hun har en krone på hodet. I den ene hånder holder hun en bred, rund skive, litt som en forstørret mynt, med en pentagram på. I den andre hånden holder hun et sverd. Våre helter indentifiserer denne statuen som Gwynnfrya og plasserer Lyst-kortet på pidestallen.

6. En veldig høy, noe krokrygget man med furet ansikt halvveis skjult under en dyp hette. I den ene hånden holder han en ljå. I den andre holder han et sverd som han lar henge ned slik at bladet sleper langs bakken. Våre helter indentifiserer denne statuen som Taran og plasserer Død-kortet på pidestallen.

7. En lav, kraftig mann kledd i skinn og pels. Ansiktet er fordreid i et smil som får det til å se nærmest geitaktig ut, og to par horn vokser ut av hodet. Det ene paret er spirale horn lik de til en vær, det andre er gevirer lik de til en hjort. Han har en krans av villroser rundt halsen, en slange i den ene hånden og et egg i den andre. Våre helter indentifiserer denne statuen som Cernunnos og plasserer Djevel-kortet på pidestallen.

8. En rustningkledd mann med slangekropp fra hoftene og ned. Ansiktet er skjult av en skremmende, men regal hjelm, og over denne hjelmen bærer han en krone. Foran seg holder han en lang stav hevet i begge hendene, prydet med tagger og diverse symboler, et septer, et våpen, eller kanskje begge deler, åpenbart samme kunsferdige, militære stil som rustningen. Våre helter indentifiserer denne statuen som Kossuth og plasserer Tårn-kortet på pidestallen.

9. En smilende, vakker kvinne kledd i lett rustning. Det lange håret er samlet i en hestehale. I den ene hånder har hun et krumt sverd langs siden, i den andre hånden holder hun en sammenrullet skriftrull fremfor seg. I beltet har hun flere skriftruller og et jakthorn. Våre helter indentifiserer denne statuen som Enide og plasserer Ridderen av sverd-kortet på pidestallen.

10. En mann kledd i kjortel holder den ene hånden foran ansiktet, og den andre hånden åpen ut foran seg. Rundt ham står seks engler i en mindre skala, så de når ham omtrent til navlen. Hver engel bærer et sverd og et skjold, og vingespissene deres møtes slik at de danner en sluttet sirkel rundt den større statuen. Våre helter indentifiserer denne statuen som Ulad Ram og plasserer Yppersteprest-kortet på pidestallen.

11. En alv kledd i rustning og pelskappe. Det lange håret er lagt i stil med Hilreaths eldste, med langt, løst hår og kinnskjegg ned over skuldrene. I den ene hånden bærer han et spyd. Den andre hånden hviler på hodet til en ulv som sitter som en lydig hund ved siden av ham på sokkelen. Han har en ravn på hver skulder og et stygt arr der det venstre øye skulle vært. Våre helter indentifiserer denne statuen som Gruumsh og plasserer Den hengte mannen-kortet på pidestallen.

Når ni av kortene er plassert, åpnes veien videre, som antyder at våre helter kan beholde to av kortene. Etter nærmere undersøkelse viser det seg at assosiasjonene til Ridderen av sverd-kortet ikke passer så godt med Enide som det kunne virke med førse øyekast. Dermed beslutter våre helter at dette kortet ikke hører til og tar det og Måne-kortet tilbake til Teotihuacans hule. De har tydeligvis valgt rett, og Ridder-kortet blir til Hindring-kortet så snart de forlater månen.

Dermed har våre helter fullført alle tre prøvelsene og Teotihuacan viser dem til neste etappe på deres reise.

View
Åttifjerde møte
Kortenes prøvelser (1)

Den hengte mannen
Våre helter får se Rebekkas livshistorie baklengs.

Scene #1
Rebekka sitter i et telt. Det er et stort militærtelt, med bord og stoler, samt et ildsted hvor et bål nettopp har kollapset i en haug med glødene stumper. Rebekka betrakter tenksomt sverdet sitt. En lang, tynn dragekropp er lagt kunstferdig inn i bladet. Noen kommer inn og hun ser opp. Det er Shalkor Malrym, den hvithårede utgaven.
“Jeg tror høvdingen kommer til å la oss gå først inn,” sier han. “Jeg tilbød ham å oversette inskripsjonene. Jeg kan ha antydet at det ville være nyttig for ham å finne ut hva de sa før han fortsatte, forbannelser mot inntrengere og slikt. Han kommer til å bli gretten hvis han finner ut at de ikke har noe med katakombene å gjøre overhodet. Det er ikke engang dvergiske inskripsjoner.”
“Ikke rart at han ikke kunne forstå dem da,” svarer Rebekka. Shalkor fortsetter, liksom i forbifarten, mens han begynner å romstere i en ryggsekk.
“Hør, ting tilspisser seg ganske kraftig i Eryri mens vi tumler rundt her…”
“Jeg trodde du var fast bestemt på at du ikke ville bli direkte involvert. Magi og politikk. Så vidt jeg husker var det jeg som måtte overtale deg til å ta Dinuell for Matrek. Hvor ble det av de prinsippene?”
“Hvis vi skulle ønske å gjøre noe,” fortsetter han. “Tror jeg Wainan Ort vil la oss hjelpe ham, på grunn av Matrek mener jeg. Vi kunne gjøre det subtilt, en liten heltedåd her, et lite snikmord der.”
“Du vet hvilke grunner jeg hadde i Dinuell,” sier Rebekka. “Jeg har ikke den samme interessen av å involvere meg denne gangen. For å være ærlig er jeg også nysgjerrig på hva det er som driver deg. Hvis Dyfed vinner, kommer det virkelig til å innskrenke deg på noe måte? Og om du måtte ønske det, kunne ikke du lagt en av sidene i grus på egen hånd?”
Shalkor møter blikket hennes for første gang. Det siste spørsmålet later til å ha truffet en nerve. En stund stirrer de begge på hverandre i stillhet. Så fortsetter Rebekka.
“Jeg beklager. Jeg vet bedre. Men jeg vet også hva du er i ferd med å be meg gjøre, og jeg håper du ser hykleriet i det.”
“Det er en krig på flere fronter enn våre venner er klar over. Vi vil ikke gripe inn, men vi har kanskje ikke noe valg. Og i så fall, kan det hende jeg må be deg gjøre det du har gjort for meg en gang allerede.”
“Ikke be meg om det, Shalkor.” Han fortsetter uten å ense henne.
“Vi kan ikke undervurdere Dyfed, og jeg snur ikke med glede ryggen til noen fanatisk tempeltjener, noe denne krigen har i hopetall, på alle sider. Men det er noe annet, en fiende i nord.”
Rebekka ler bittert.
“Hilreath kan falle, Rebekka. Vannet i Elber Mon kan fryse til is for første gang på tusen år.”
Det blir stille en lang stund.
“Vet du,” sier hun omsider. “Jeg kunne kjenne ham dø. Alan. Han døde ett eller annet sted der ute for ikke lenge siden. Jeg aner ikke om de andre fremdeles er i livet. Har du hørt nytt om Feron?”
“Solanales lovte å se etter ham, men jeg har ikke hørt noe. Hvorfor forteller du meg dette?”
“Fordi det bare kan være én røde. Så lenge Alan var i live og ikke klarte å slutte, så kunne jeg ikke bli det igjen. Enda så mye du ba og tryglet. Så kunne jeg plyndre dvergiske katakomber med deg til jeg var gammel og grå i håret. Men så døde han, og jeg visste at vi kom til å ha denne samtalen ganske snart.”
Shalkor setter seg ved siden av henne. Hun legger armen rundt ham og slik blir de sittende.

Iliran gjenkjenner navnet Solanales som navnet på en gruppe mytologiske vandøde. I følge fortellingene er de ikke, som alle andre vandøde, restene av noen som har død. De er negasjonen som oppstod da det først oppstod liv i universtet, mørket som tetnet sammen da det først oppstod lys, skyggen til de første stjernene.

Scene #2
Rebekka ligger sammenkrøpet i et smug, som om hun prøver å sove. En skygge faller over henne. Det er en mann, tidlig i tredveårene, med mørkt hår, ringbrynje og reisekappe. Han bærer et sverd ved siden og et par saltasker over skulderen.
“Er ditt navn Rebekka Aílen?” spør han.
“Nei,” kommer det kort og hest fra Rebekka.
“Jeg har sett deg trene med militsen,” fortsetter mannen, uten å ense hennes svar. “Under Tjarrod.”
Rebekka ligger stille.
“Jeg kan se at du er god. Jeg har et øye for slikt. Jeg kan også se at du forsøker alt du kan å øve inn Tjarrods banale teknikk, på tross av at du kunne tatt både ham og resten av den fåfengte militsen hans med en hånd bak ryggen. Jeg tror du er en instinktiv kriger, men du prøver å lære deg av ved innstinktene dine. Det er ditt valg, og jeg har forståelse for det.”
Rebekka ruller seg over på ryggen og ser opp på ham.
“Falt alt dette deg inn med en gang, paladin, eller har du holdt meg under observasjon lenge?”
Mannes ser overrasket ut.
“Så du vet hvem jeg er?” spør han.
“Du er paladin for Sjelenes veiviser. Og eventyrer. Jeg har sett deg på griffen.”
“Det stemmer,” sier han. “Som jeg sa, det står deg fritt å være middelmådig om du skulle ønske det, men akkurat nå trenger jeg en eksepsjonell person til å hjelpe meg drepe en drage. Du kommer anbefalt fra selveste Febadd Finn.”
“Jeg vet ikke hvem det er,” svarer hun. “Men om du spanderer en flaske til å snakke over, er jeg villig til å høre mer om ekspedisjonen din. Jeg antar det du som leder den? Hvor mange fler?” Hun strekker ut armen. Han tar den og helper henne opp.
“Vi er syv så langt,” sier han. “Åtte, med deg. La oss si at jeg heller spanderer et bad og måltid, hva?”
De begynner å gå nedover gaten sammen, mens paladinen forklarer videre.
“Jeg antar du kan si jeg har en slags lederposisjon, men foretåket er egentlig noe jeg har klekket ut sammen med en venn av meg, en av våre øvrige reisefeller, Shalkor Malrym.”

Scene #3
Rebekka kneler ved en bekk og vasker av seg den røde krigsmalingen hun har i ansiktet. Sannegatt dukker opp bak henne, med sverd i hånd. Han kommer stille, men hun hører ham, og i en rask bevegelse snur hun seg og griper sverdet som ligger ved siden av henne. De støter sammen. Sannegatt trekker blod, men Rebekka åpner lynraskt tre dype flenger i mannens bryst. Han faller død om på bakken. Rebekka plukker ham opp og bærer ham et stykke opp i fjellsiden der hun finner en revne i berget. Hun kaster liket ned i revnen og uten å stoppe opp returnerer hun til bekken, hvor hun vasker seg ferdig.

For første gang blir våre helter oppmerksomme på sin egen tilstedeværelse. Rebekka har forsvunnet, men nå står de selv ved bekken. Alan oppdager at han kan snakke. Sannegatts spøkelse kommer opp av revnen og angriper. Siden han er alene denne gangen, er kampen raskt over, men han rekker å gjøre litt skade. Der han forsvinner finner Alan Våpenhvile-kortet på bakken.

Scene #4
Rebekka har krøpet inn i et bjørnehi. Utenfor hyler en storm. Rebekka er tydelig yngre, men utmagret. Hun er kledd i pelskappe. En ryggsekk, en bue, piler, et spyd og et sverd ligger slengt rundt henne. Hun hikster og hiver etter pusten. Øynene hennes er like røde som den nesten bortviskede krigsmalingen. Leppe er sprukket og blodige. Hendene hennes er dekket av bitemerker. Noen av fingrene er mangler nesten alt kjøttet på det ytterste leddet. En liten, blodig bylt av stoff ligger ved siden av henne. Hun har forsøkt å grave den ned, men kreftene og de skadede hendene har sviktet, så hun har bare fått skjøvet litt løs jord over den. Plutselig er det en bjørn der inne. Den er minst like utmagret som Rebekka og den snuser usikkert mot henne. Rebekka strekker den ene hånden mot bjørnen, mens den andre insinktiv skjermer bylten.
“Hver så snill”, sier hun med en nesten uhørlig, sprukken stemme. “Drep meg. Spis meg. Spis meg.”
Bjørnen skvetter vekk fra henne og forvinner ut inngangen like fort som den var kommet. Utenfor, over inngangen til hiet sitter Sannegatt sammenkrøpet, lydløs og urørlig.

Scene #5
Solen står opp over en landsby, ikke veldig forskjellig fra Bodelgard, men enda litt mindre. Det er små enkle hus, trestavier til å henge ting til tørk, en brønn i midten av en liten plass, utenfor et litt større hus der landsbyens beborere kan møtes om kvelden og en og annen sjelden reisende kan få sove i et hjørne. Alt er forfallent. Is og snø har lagt seg over alt som mugg på rotten mat. I døråpninger inn til mørke hull som en gang var hjem, ser man konturene av utmagrede lik, nærmest mumifisert av tid og kulde. I noen av husene finnes tegn på den galskapen og desperasjonen som inntreffer i de siste fasene av sultedøden. Fruktesløs vold, kanibalisme, improviserte ofringer og botsøvelser til navnløse makter. Og fra hele det grusomme skuet stiger én fortvilet stemme, som sier “Rebekka. Hvorfor kom du ikke tilbake? Hvorfor reddet du oss ikke? Du reddet oss så mange ganger før. Fra orker. Fra banditter. Fra monstre. Vi forstod at du var anerledes fra du var veldig liten, men vi elsket deg like fullt. De gamle sa du hadde drukket ravnens blod, men vi elsket deg. Og du reddet oss. Hvorfor ikke denne gangen? Rebekka, hvofor kom du aldri hjem?”

Scene #6
Rebekka returnerer hjem i triumf til den samme landsbyen. Hun er enda yngre nå, neppe 20 år gammel. Med seg har hun en lite gruppe eventyrere, alle en del eldre enn henne, og et knippe med monsterhoder. Hun blir mottat med stor glede, snart er hele landsbyen ute og hilser henne som en gammel venn de ikke har sett på lenge. Den kvelden sitter hun og resten av gruppen i den lille tavernaen rund et kart over Nortghard og prater entusiastisk sammen om potensielle, nye reisemål.

Scene #7
Våre helter får omsider anledning til å snakke med en ung Rebekka på omtrent åtte. Hun har gjemt seg unna landsbyen og søkt tilflukt i en grotte. Hun har alltid visst at hun hadde krefter som gikk langt utover det andre mennesker forventet av henne, og hun har forsøkt å skjule det, fordi hun ikke likte å føle seg annerledes. I dag ble hun og en venn angrepet av en bjørn. Hun drepte den med bare hendene, men vennen løp hjem før hun fikk stoppet vedkommende. Hun har gjemt seg i skogen, og lurer på om hun skal gå sin vei, og leve i skogen, eller om hun skal tørre å gå tilbake til landsbyen og møte hva hun frykter vil være hat eller frykt.

Både Ilrian og Oman mener at hun skal returnere til landsbyen, men av litt forskjellige grunner. Alan forsøker å oppmuntre henne til å ta sitt eget valg. Etter en del diskusjon frem og tilbake er det nettop det hun gjør, men før hun går spør hun Alan om hva han hadde valgt, hvis han selv fikk bestemme hva hun gjorde. Han sier han ville valgt at hun gikk tilbake til landsbyen, fordi de er hennes familie, og de fortjener en sjanse til å være det. I respons til dette gir Rebekka ham Den hengte mannen-kortet og forsvinner. Hun ønsker ham også lykke til mot Narren.

Ikke før har Rebekka forsvunnet før de blir angrepet av to store metallravner som snakker med én stemme og erklærer seg “Den enøydes venstre hånd”. Den ene av ravnene viser fryktelige krefeter i nærkamp mens den andre holder seg på avstand og kaster kraftige besvergelser. I tillegg til dette later de til å dele alle positive og negative effekter som øves på hver av dem, noe de utnytter flittig med sine egne besvergelser, og ingen av dem later til å kunne dø før begge er tilstrekkelig skadet. Dette blir en av de hardeste kampene våre helter har stått ovenfor, og Raamel, som tar frontposisjonen, kjøper dem seieren med sitt eget liv. Våre helter finner Ruin-kortet på bakken etter kampen, og blir straks transportert til innsiden av Den glade griff i Itghard, der de står ansikt til ansikt med Narren: Shalkor Malrym.

For å få Narren kortet må våre helter svare på en gåte Shalkor gir dem: “Hva er Shalkor Malrym redd for?” Våre helter drøfter dette spørsmålet lenge, mens Shalkor skjenker fra baren til de som måtte ønske det, mest til seg selv. Ilrian sniker seg også til å fremkalle en visjon om spørsmålet:

Ilrians visjon
Shalkor Malrym, den hvithårete, går gjennom de kjempemessige mørke korridorene i sin festning. Han kommer inn i et hvelvet kammer, bådet i et blått lys fra noe du ikke kan se. Han tar frem den hviskende boken fra sekken sin, og rekker den frem. Den tas imot av den eldste Shalkor, “den stygge”.
“Det var nære på,” sier den første. “Men den havnet ikke i kloa på noen som utgjør noen virkelig trussel.” Den eldste fnyser.
“Er det din vurdering av noen som Feron? Eller Iliran? Ikke noen virkelig trussel?”
“Ikke som de er nå” sier den andre. Den eldste snur seg mot kilden til det blå lyset, som reflekteres i hans innsunkne øyne.
“Jeg var også slik en gang.” sier han stille.
“Sååå,” sier den yngre. “Hva nå?”
“Arbarak gjenstår. Det er siste sjanse for så mange ting. Hvis det i det hele tatt er en astronomisk sjanse for at prestene faktisk skjulte restene av Arnas tefillót der inne.”
Den yngre gyser ved navnet.
“Jeg må vite,” fortsetter den eldste. “Jeg kan ikke tillate at slike krefter fortsetter å eksistere.” Han ser tenksomt på den hviskende boken som han fremdeles holder. “Eller skapes på ny.”
Den yngre kommer opp på siden av ham og en stund står de begge ved siden av hverandre og stirrer inn i det blå lyset.
“Bortsett fra her, da.” Sier den yngre. Ett øyeblikk ser de begge på hverandre, og du får den ubehagelige følelsen av at de begge er alene, og stirrer forlorne inn i et forhekset speil.

Oman gjenkjenner navnet Arna som Arna “Solkongen”, en av de døde kongene.

Våre helter diskuterer lenge hva som er det riktige svaret, men Oman sier til slutt av svaret er “Shalkor Malrym”. Dette er det riktige svaret, de får Narren kortet og returnerer til djinnens hule for å høste sine belønninger. Iliran blir smartere, Oman blir visere, og det samme blir Alan, som i tillegg får stemmen sin tilbake for godt. Etter en dags hvile i hulen, går de neste test i møte.

Ypperstepresten
Oman møter seg selv, som han hadde vært hvis han hadde blitt i Ulad Rams kirke. Han er yppersteprest, ekstremt mektig, men lever i tvil over valgene han har tatt og skaden han har forårsaket. Delvis takket være hans egen innsats har Lystes kirke underlagt seg Eryri. Andre religioner har innrettet seg Gudekongens dogma. Samfunnet er ordnet og rettferdig. Fattigdom eksisterer i minmal grad, det samme med krig og fiendskap mellom sosiale grupper. Men Oman og hans allierte har kjempet i årtier for å gjøre verden slik, og det har kostet utallige liv. Ypperstepresten Oman vil vite om eventyrer Oman har stilt seg liknende spørsmål, og hva han synes om hva ypperstepresten har gjort. Ypperstepresten viser eventyreren utsikten fra sitt hjem, med et mektig og fredelig Dyfed og Eryri, strålende i solen.

Mens våre helter spør ypperstepresten ut om denne andre verdenen, hvor de syvs forbund tilsynelatende aldri klarte å kalle opp djevlene, og de fleste navnene våre helter nevner fra sine egne eventyr er enten ukjente eller ubetydlige for ypperstepresten, blir tempelet angrepet av en gruppe eventyrere som kommer for å konfrontere ypperstepresten. Han har imidlertid forsvunnet, og det er bare våre helter der til å møte dem. Alan og Iliran kjenner eventyrerne igjen. Det er fire av dem: Isbald Cilte, Jegra Alveslakter, Badu og Balder Borch.

View
Åttitredje møte
Kafút

?
Våre helter utforsker Magcra videre. Blant de ødelagte statuene blir de angrepet av store statuehender som kommer opp av sanden. De kommer etterhvert frem til at de ikke kan orientere seg på noen pålitelig måte ut fra hva de ser. De forsøker å teleportere til obelisken, siden de tross alt har sett den, eller en illusjon som avbilder den, med det mislykkes og ender opp ute i sanden, uten noe landemerke i sikte. Iliran bruker en besvergelse som lar ham se gjennom illusjoner, for å se om de faktisk har funnet obelisken, men at den er skjult bak en illusjon. Han finner til sin overraskelse at hele ørkenen endrer seg, og at han kan se obelisken i horisonten, på tross av den korte rekkevidden til besvergelsen. Våre helter trekker slutningen at det må være snakk om en illusjon som beveger seg med våre helter, og omgir dem på alle kanter. Nå som de vet at den er der, kan de betvinge den, og slik finner de omsider obelisken som makerer veien videre langs Lugus’ spyd.

Spydet går som en nesten gjennomsiktig vindeltrapp opp langs obelisken og forsvinner i den blå himmelen. I det våre helter skal til å sette ut på den neste etappen, ser de fire ryttere nærme seg. De er githyanki, den krigerske rasen som for tidsaldre siden kalte Magcra sitt hjem. Våre helter bestemmer seg for å forsøke å unngå en konfrontasjon, men rytterne bruker buer og besvergelser til å angripe dem mens de forsøker å stige opp trappen. Våre helter gjengir ilden, mens Raamael og tilkalte monstre konfronterer githyankiene i nærkamp. To av rytterne faller og to flykter.

?
Etter noe dager hengende stadig høyere i luften, kommer våre helter til Kafút. Kafút ser ut som et enormt fjell som henger opp ned i luften. Trappen leder opp til toppen/bunnen av fjellet, hvor våre helter finner en inngang. De går inn for å lete etter en djinn som kan slippe dem gjennom til den andre siden av fjellet, hvor spydet fortsetter. De finner den forunderlige skikkelsen Teotihuacan, som ser ut som en mosaikk av blå porselenstykker, formet som et ansikt. Han kaller Kossuth en ung gud, men hilser Raamael som en venn og ønsker våre helter velkommen. Oman gir ham sin magiske ring, og djinnen tar imot, men våre helter må også spille et spill med den for å bligjøre de gamle gudene: nådeløs tilfeldighet og uutgrunnelig skjebne.

Teotihuacan tryller frem en bunke spillkort, og deler den i to bunker på elleve kort hver. Den ene bunken spres ut med billedsiden opp, den andre med billedsiden ned. Våre helter må velge et kort hver fra hver av bunkene. Kortet de kan se vil representere en prøvelse de må gjennom. Lykkes de vil de bli belønnet av de gamle gudene, mislykkes de vil de bli straffet. Overlever de vil Teotihuacan hjelpe dem gjennom Kafút. Kortene de ikke kan se vil vise en hindring, eller noe annet de “tar med seg” inn i prøvelsen, en del av deres skjebne.

Alan velger Den hengte mannen fra de åpne kortene, og trekker Narren fra de skjulte kortene. Narren gjør at han må trekke to kort til fra de skjulte kortene, så han trekker Våpenhvile-kortet og Ruin-kortet.

Oman velger Ypperstepresent, og trekker Endring-kortet fra de skjulte kortene. Endring-kortet lar ham velge å trekke et skjult kort til om han ønsker det. Han velger å gjøre det, og trekker Fullendelse-kortet.

Ilrian velger Månen, og trekker Hindring-kortet fra de skjulte kortene.

View
Åttiandre møte
Shedom Bal og Magcra

8. Tinne – ?
Våre helter forlater Haat Cuig og legger ut på reisen oppover Lugus’ spyd, som tar form som en uendelig vindeltrapp. Siden det stummende mørket rundt dem ikke gir noen mulighet til å skille mellom dag og natt, blir det snart vanskelig å vite hvor mange dager man har gått, spist og sovet på trappen.

?
Etter tre-fire dager ankommer våre helter festningen Shedom Bal, som er overtatt av formianere, en mauraktig rase som våre helter har møtt før, og beleiret av yogoloth som prøver å ta den tilbake. Våre helter forsøker å be formianerne slippe dem inn, da Raamael forteller at veien videre er inne i festningen. De tilbyr formianerne en gjentjeneste, og portvokteren peker mot den beleirende hærstyrken. En arcanaloth, en av yogolothenes magi, har sett våre helter og gått frem, tilsynelatende i et forsøk på å etablere kontakt. Våre helter velger å angripe raskt, og før resten av hæren rekker å reagere har de drept arcanalothen. Dette tilfredstiller formianernes portvokter som slipper dem inn og lar dem fortsette reisen oppover spydet.

?
Noen dager senere kommer våre helter til Magcra, en glodhet ørken under en nådeløs sol. Uten noen åpenbar vei videre begynner de å utforske omgivelsene. Nord for dem kan de se restene av enorme, humanoide statuer, delvis begravet i sanden. I vest kan de se en grønn oase, mot sør er ørkenen full av store, runde og underlig perfekte sandgroper.

Våre helter reiser til oasen, og hviler i skyggen av trærne mens de planlegger neste trekk. Fra luften kan Ilrian og Raaamael se en obelisk langt mot vest, som i følge Raamael markerer veien videre. Iliran er likevel skeptisk på grunn av hva Ning har fortalt om Magcra, så han foreslår at de venter i oasen til han kan samle inn mer informasjon.

I løpet av natten blir våre helter angrepet av trærne de sover under, samt en enorm skorpion som holder til under vannhullet. Våre helter seirer uten store vanskeligheter.

Neste morgen kontakter Ilrian et annet plan og får bekreftet sine mistanker. Obelisken de så i vest ligger i virkeligheten mot sør, mellom én og tre dagsreiser borte. Våre helter legger i vei, og etter en dags reise kommer de til et felt av rundte sandgroper som likner påfallende på de så når de først ankom ørkenen, selv om de nå er lenger mot sør enn det området de så da. På vei gjennom det blir de overfalt av store, billeliknende uhyrer, som graver under bakken og forsøker å fange dem i sandgropene. Også disse fiendene faller fort. Våre helter fortsetter sin vandring i den dirrende heten.

View
Åttiførste møte
Ravnesirkelen

7. Tinne
Goblinguden forteller våre helter at de har en sjanse til å få Alan tilbake. Som den røde, ble Alans sjel utvilsomt hentet til Ravnesirkelen så snart han døde. Orkenes skaper samler alle sine krigere rundt tronen sin i Ravnesirkelen, i den hensikt å bruke dem som sin armé i den siste striden mot Corellon Laerthian. Guden som vandrer i drømme kan gå der han måtte ønske i kosmos, inkludert Ravnesirkelen. Hvis våre helter vil hjelpe ham, kan de sammen stjele Alans sjel tilbake fra Den enøyde. Onegus advarer våre helter om at det å uttale Villkongens navn i Ravnesirkelen vil påkalle hans oppmerksomhet, og at Onegus vil opperere på redusert kraft mens han er der, for ikke å gjøre Gruumsh oppmerksom på den andre gudens delaktighet i Alans flukt.

Før de reiser sikrer våre helter seg Ferons eiendeler og legeme, slik at det ikke skal bli liggende på Tiamats alter.

Men Onegus hjelp er det en enkel sak for Oman å åpne en port til Ravnesirkelen, men Alan like i nærheten. Ravnesirkelen tar form som en iskaldt fjelllandskap. Overalt rundt våre helter strekker spisse, isdekte topper seg mot himmelen, og en kald vind hyler mellom dem. Himmelen er grå av snøtunge skyer. Hard snø knaker under føttene. Mest påfallende er likevel Vinterkongens armé, som henger naglet til fjellveggene. En mengde skikkelser, i alle slags raser, men hovedsakelig orker og i mindre grad alver. De aller fleste er kledd som krigere i en eller annen slags rustning, men alle tider og sivilisasjoner later til å være representert. De er hengt opp på fjellsidene, spiddet på alle slags spyd, piler og andre våpen, og de virker alle døde.

Alan henger på fjellveggen sammen med hva som må være de tidligere røde. Alan er hengt opp i en kjetting etter fire kroker som er festet i hodet hans, der Tiamat-tilbederen festet sine tentakler. Han later til å ha fått ny utrustning, inkludert en ny bue og et nytt sverd.

Det er ingen sak å frigjøre eller vekke Alan, men så snart de gjør det oppdager våre helter at Alan er stum. Onegus forteller at stemmen trolig blir oppbevart på et annet sted, men han vet ikke hvor. Han vet dog hvor man kan finne noen som burde vite det. Kornarakt den tredje er en bekjent av Onegus med døde som en tilhenger av Gruumsh. Onegus vet hvor han kan finnes og våre helter går for å møte den døde goblinkongen.

På veien til Kornarakts hvilested blir de angrepet av en flokk sultne ravner, samt noen orkiske einherjar som rir på gauper og ulver. Enda en fiende viser seg når kampen kommer i gang: en sortkledd menneskekriger som bruker kampens forvirring til å falle våre helter i ryggen. I ansiktet har krigeren ansiktsmaling likt den Jernsko har. Dette viser seg å være spøkelset av Sannegatt, mannen som var den sorte mens Rebekka var den røde, som Rebekka drepte. Oengus er overrasket over å møte et spøkelse i Ravnesirkelen. Den sorte skal ikke komme hit, men dø slik den levde, usett.

Våre helter møter Kornarakt, en omfangsrik goblinkonge som fremdeles er lenket til stolen hans barn drepte ham i. Han forteller hvor de kan finne Alans stemme og de følger hans instruksjoner.

Våre helter kommer til et sted med to kilder, stedet der Alans stemme skal finnes. Over hver kilde står en stor statue av en ravn. Væskene renner fra bekket og ned i to bassenger. I den ene kilden renner hva som ser ut til å være vann, og etter dampen å dømme er det varmt. I den andre renner en sort, tyntflytende væske. Våre hetler begynner å spekulere i hva de skal gjøre for å gjenvinne Alans taleevne, men samtidig dukker Sannegatt opp. Han påkaller Gruumsh’ navn, i et desperat forsøk på å få has på våre helter. Skyene på himmelen sprer seg, slik at en full, blek måne kommer til synet på himmelen. Oengus forsvinner, for at Gruumsh ikke skal oppdage ham, samtidig som einherjar slår seg opp fra bakken og hopper ned fra veggene rundt. Våre helter kjemper, men skjønner snart at de ikke kan vinne så lenge de er omringet og utflankert. Iliran forsøker å teleportere gruppen tilbake til Kornarakts trone, men noe går galt med besvergelsen og de ender opp hos en annen død konge, som henger fra en galge på en fjelltopp et helt annet sted i Ravnesirkelen. Gruumsh øye i himmelen er fremdeles på dem og det tar ikke lang tid før flere einherjar nærmer seg. Samtidig har Ilrian gjort seg til uvenner med den hengte kongen, som skjærer seg ned fra galen og angriper våre helter.

Selv om våre helter har sikret seg en bedre posisjon, viser einherjarene seg for sterke og for mange. Oman åpner en port tilbake til Haat Cuig og de redder seg så vidt unnå bølgen av berserker. Tilbake på alteret dukker Onegus straks opp igjen og forklarer at de nå vil være for farlig å forsøke å gjenvinne Alans stemme igjen. Intill våre helter finner en annen løsning, må den gjenopplivede Alan klare seg uten talens bruk.

View
Åttiende møte
Offer på Tiamats alter

6. Tinne forts.
Våre helter kjemper en kamp på liv og død mot fremmedartede og skremmende krefter på Nattormens alter. Bølger på bølger med vanvittige vanskapninger og Tiamats tenktakkelhodete tilbedere strømmer inn i hallen fra alle retninger. Oman, Ilrian og Raamael kjemper på bakken, mens Alan og Feron flyr oppunder taket og støtter sine venner med piler og besvergelser. Lenge lykkes det våre helter å kontrollere kamplassen, på tross av de mange ufortisigare egenskapene til deres finder. Men så, mens kampen når sitt senith, kommer to mektige Tiamat-tilbedere seg over rommet, og utflankerer derfra Feron og Alan. Magien svikter dem og de faller til bakken. Feron søker tilflykt i mørket, mens fienden bombarderer ham med prismatiske stråler. Til slutt får Feron banesår av en dødelig besvergelse skutt i blinde. Samtidig går Alan i nærkamp med Tiamat-tilbederen, mens resten av gruppen er oppholdt i blodig nærkamp i andre enden av rommet. Som om ikke det var nok, bryter en enorm orm, lik den våre helter så dagen før, gjennom gulvet i salen, og folder seg ut i en anemone av dødelige tentakler, over 30 fot lange.

Til slutt, med de andre fiendene uskadeliggjort og ormen i kamp med Oman og Ferons elementalskapninger, kommer Iliran, Oman og Onegus selv akkurat for sent til å redde Alan fra den siste Tiamat-tilbedren, som setter sine tentakler i hodet hans og trekker ut innholdet etter en langt brytekamp. Oengus blir forsinket av et angrep fra skumringsmannen, som tilgjengjeld blir kastet utenfor kanten av kosmos av Den drømmende guden. Onegus dreper så de få gjennværende fiendene. Ormen blir drept av en kraft Iliran gjenkjenner som en besvergelse beslektet med de han selv behersker, men langt kraftigere enn noe noen av dem har sett før.

Alan og Feron er døde. Våre helter ser over den fortvilte situasjonen sammen med Raamael og Den hjemløse guden. Med gruppen halvvert virker våre helters ekspedisjon dømt til å mislykkes, men hvis de kombinerer sin kløkt og sine krefter med Goblinguden, finnes det kanskje en siste mulighet til å redde en fallen kamerat…

View
Syttiniende møte
Guden som vandrer i drømmer

5. Tinne forts.
Våre helter fortsetter innover mot Nattormens alter. De møter en enorm orm som svømmer gjennom luften, men den passerer uten å ense dem. De møter steingolem som etter stilen å dømme er laget av goblin. Golemene angriper, men da Feron oppdager at golemene later til å ha kjempet mot monstre liknende de våre helter nettopp drepte, velger våre helter å maøvrere rund dem, med håp om at golemene skal dekke ryggen deres mot flere utysker.

Våre helter forsetter langs opplyste steinbroer, som går mellom store steinplattformer, prydet med dragehoder, tentakler og sjøstjerneaktige ornamtenter. Utover dette later Haat Cuig til å være et mørkt tomrom.

På en av platformene møter de enda en av de tenkakkelhodete skapningene, flankert av de mest bisarre uhyrene våre helter har konfrontert. Én er en humanoid, i menneskestørrelse, men på ti fot høye ben og med et speil i stedet for ansikt. Denne sender våre helters egne angrep tilbake mot dem. Én er en liten humanoid, bare fire fot høy, med evnen til å trylle bort våre helters kroppsdeler, én etter én. Én er en flyvende karpe med et menneskehode. Denne har et skrik som neste river våre helter i filler. Den siste er en kjempekneler med rottehode. Denne bringer galskap til alle som ser på den eller kom i nærheten av den.

Etter en av de hardeste, og rareste kampene i våre helters karriere, står det seirende, dog sterkt svekket igjen. Oman, Raamael og Alan mangler lemmer. Oman og Feron har brukt neste alle besvergelsene sine og Raamael har mistet sverdet sitt. De bestemmer seg for å ta den beste posisjonen de kan på denne plattformen, lege sine sår og skavanker, og tilbringe natten der så de kan samle krefter.

Raamael forteller våre helter at den verste prøvelsen i Haat Cuig står foran dem. De nærmer seg selve alteret, og der, i følge læren, vil de møte Guden som vandrer i drømme. Raamael vet at Onegus har interagert indirekte med våre helter på hjelpsomt vis i fortiden, men han er redd for at goblinguden skal vise seg deres fiende denne gangen, siden han neppe vil være sympatisk til våre helters oppdrag. Våre helter bruker resten av kvelden til å samle det de vet om Onegus.

6. Tinne
Våre helter ankommer alteret, en enorm kuppel, lik et egg omkranset av fem veldige dragehoder. Fra hver dragemunn går en steinbro ut i mørket, og det er én av disse som våre helter nå krysser.

Inne i en stor sal finner de Den hjemløse guden, sovende på en divan, omgitt av et festmåltid, men mat som spiser seg selv, vin som drikker seg selv, lys som brenner og musikkinstrumenter som spiller seg selv. Usikre på hvordan de skal gå frem, lar våre helter Ilrian sende et budskap til Drømmenes gud gjennom en drøm. Dette får øyeblikkelig lysene til å gå ut og festen til å forsvinne. Guden våkner derimot, og introduserer seg.

Til våre helters overraskelse hilser Han som vandrer i drømme dem på høyst menneskelig vis. De begynner straks å snakke om våre helters reise, og flere andre tema. Onegus anerkjenner Ilirans bragd, å sette seg sammen igjen av drømmer etter at han ble revet i stykker, som en strålende videreføring av drømmevandrerens teknikker. Han påpeker også skriften Feron har på kroppen og etterlyser en forklaring på den. Mest snakker de om hva våre helter kan gjøre for å bøte på den nye monoteismen i Lysets kirke, og konflikten det har ført til. Onegus sier at den nye dogmen har sitt opphav i Eliel. Det er kanskje mulig å overtale den andre søylen til å endre mening, men Onegus mener det ville være vel så sikker å drepe den nåværende manifestasjonen av Eliel. Det ville har store konsekvenser. På kort sikt vil det det svekke Lysets kirke enormt, på lang sikt vil dette ha mange konsekvenser både på Lyr og andre steder, konsekvenser om er vanskelige å forutse, men det vil trolig føre til langt mindre spilt blod i Eryri enn det ville gjøre å beseire Lysets kirke der, men jordisk, militær kraft. Det later i hvert fall Onegus til å mene. På kort tid vil en ny Eliel oppstå fra Ulad Rams kraft, og opprette en ny, kosmisk balanse.

Den drømmende guden etterspør også sølvbjellen, som han sendte med Ger da Ger og Feron kom resten av gruppen til unsetning i Gehenna. Våre helter kan bare fortelle hva som har hendt med den. Onegus har merket at noen har brutt seglene hans, og svekker forsvarsverkene hans. Først mistenker han våre helter, men når våre helter begynner å spekulere i hvem som har motiv og evne til gjøre det som en felle for dem, kommer skumringsmannen opp. Guden som vandrer i drømme kan fortelle at skumringsmenn er skyggene til døde guder, og han later traks til å anta at det er denne som står bak. I så fall, sier Onegus, er det snakk om en sabutør med noen rester av gudommelig kraft og autoritet. Dette bekymrer goblinguden, og han beslutter å reise traks for å finne bjellen sin. Våre helter får beskjed om å holde fortet i mellomtiden, og i det Onegus forsvinner hører våre helter en flokk av stemmer som synger Dragemorens navn og nærmer seg raskt.

View
Syttiåttende møte
Haat Cuig

4. Tinne
Våre helter forenes med Feron hos Azag. Feron forteller at Shalkor falt ham i ryggen da de fant Arbaraks kjerne, at Shalkor er død og at Arbarak nå er i ruiner. Feron sier han regner med at den gamle Shalkor ønsker livet av ham av samme grunn som Shalkor i Arbarak gjorde det. I den anledning spør Alan Iliran hvor sterk hans allianse med Shalkor er. Ilrian svarer ikke. Feron mener det er en forbindelse mellom Arbarak, den hviskende boken og de døde kongene. Shalkor leter, sier Feron, etter de døde kongenes hemmeligheter. Feron finner det ekstre forstyrrende med tanke på at Shalkor åpenbart har levd et unaturlig langt liv. Ilrian sier at om han visste hvordan Shalkor hadde holdt seg i live så lenge så ville han ikke sagt det til Feron. I respons til Ilrians uvillighet til å redegjøre for sitt forhold til Shalkor, sier Feron at det er mange andre enn ham som ville funnet det urovekkende med en udødende magus som leter et de døde kongenes hemmeligheter og dreper andre magi som kommer i nærheten av dem. Feron anklager også Ilrian for enten å skjule sin skepsis for Shalkor påfallende godt, eller på en eller annen måte å være delaktig i hans plan. Ilrian avviser at han er involvert i noen sammensvergelse for å drepe Feron eller andre nysgjerrige magus. Han sier også at han ikke er den eneste i rommet med sin egen agenda, og at han derfor ikke burde måtte forklare seg ytterligere. Alan mener han er den eneste i rommet som er alliert med noen som forsøkte å drepe Feron. Ilrian sier han ikke har noen grunn til å stole mer på Feron enn på Shalkor. Feron sier han ikke vet om Iliran kan presser av Shalkor til å vende seg mot ham.

Etter en lang diskusjon kommer de frem til at de har nok felles motivasjon til å gjennomføre ekspedisjonen til Haat Cuig sammen. Feron spør også Ilrian hva slags forandring han har gjennomgått, siden hans oppsyn åpenbart er endret. Ilrian sier det er resultatet av et gjennombrudd i sine studier av drømmevandring.

Oman påkaller Raamael, Livgiverens budbringer, i goblintempelet Feron har brukt som tilholdssted. Han går med på å være deres veiviser, i bytte mot at de som overlever ekspedisjonen utfører et oppdrag for Auguel til gjengjeld,

5. Tinne
Ilrian deltar i Machiels begravelse, en diskrét affære. Ider Andvare og Mal Magahel deltar også. Det samme gjør Rebekka Aílen, Kal og Jyll, som benytter anledningen til å snakke med Iliran om drømmen han sendte til Shalkor Malyrm. De går med på å advare Dyfed og Edernion, og presentere kunnskapen om djevlene som sin egen oppdagelse. Rebekka advarer Iliran mot å havne på feil side i konflikten mellom Shalkor og Feron. Hun mener han og de andre heltene kan komme til å angre på hvem de har valgt å støtte, når sannheten kommer for en dag.

Etter begravelsen møtes våre helter igjen og legger omsider ut på ferden til Nattormens alter, og videre til de høye landene. Ikke før har de utsagt besvergelsen som tar dem til bunnen av universet, før det kommer til kamp. I en sal full av forseglede dører, festet med lenger og fjær, er en dør åpnet. Ut av døren kommer formskiftende monstre som forsøker å feste seg til våre helter og kvele livet ut av dem. De er hjulpet av underlige skapninger med tentakler i ansiktet og skremmende mentale og magiske krefter. Støttet av Feron og Raamael er våre helter dog en formidabel styrke. De beseirer fienden og lukker døren, selv om de ikke finner midler til å forsegle den, før de fortsetter videre, opp gjennom et hult draghode og innover i det ukjente.

View
Syttisyvende møte
Forberedelser og rekognosering

26. Duir forts.
Hiskiliam dukker opp, sammen med Liandra og Vanger. De utveksler informasjon med våre helter. Oman deler det han har fått vite gjennom sine magiske undersøkelser. Liandra kan fortelle at djevlene hvis levninger er i Nortghards varetekt ennå ikke er identifisert. Machiel skal begraves den 5. tinne. Ilrian ønsker å være der, på tross av trusselen mot Semaran.

Hiskiliam spør våre helter om de synes man burde advare Edernion og Dyfed om djevlene, og i så fall hvordan gjøre det så de ikke bare tar det som en krigslist. Våre helter synes absolutt at alle burde advares. Ilrian har også en idé om hvordan man kan få det til å virke som informasjonen kommer fra en mer nøytral kilde. Han vil rekrutere Shalkors gruppe til å presentere informasjonen som resultatene av deres egen etterforskning av ting som har hendt i Eryri i det siste. Dermed vil det ikke så lett kunne spores tilbake til våre helter og Hiskiliam. De andre går med på dette.

Liandra mener man kan utvinne nyttige våpen fra Kat’Malars legeme, men de har ikke noen i Markene som har evnen til å gjøre det. Siden det var Puchinder som besverget buen til Alan slik at den kan ramme djevler, beslutter de å syke denne ekspertisen i Hilreath.

lrian sender en drøm til den Shalkor Malrym som introduserte ham for Oman i Den glade griff. Han forteller ham at han tror den Shalkor som var i Arbarak er død, og at Ilrian har et viktig problem som Shalkor og gruppen kan hjelpe ham med. De skal få lønn for strevet. Iliran sier også at han rent personlig ønsker å snakke med Shalkor, da merkelige og uventede ting har hendt.

27. Duir
Våre helter teleporterer til Nings gamle tilholdssted i Mafafyddn, som Ilrian har begynt å gjøre om til et mulig tilholdssted for ham og gruppen. Her kommuniserer Oman med Jomfruen igjen, og finner dermed ut at det for øyeblikket ikke er noen djevler i Riahmark, at ingen djelver har infiltrert maktsentrum i Chel Danu, at det er uklart om djevler har infiltrert Lysets kirke, at det er uklart om djevler har infiltrert kantorenes orden, at ingen djevler har infiltrert Kongegudens paladinordenen, at djevler har infiltrert Dyfeds verdslige styre, at ingen djevler har infiltrert Edernions råd eller Edernions militære, at ingen djelver har infiltrert Regngudens kirke eller Saith Marcogs verdslige styre, at de syvs forbund har infiltrert en maktbase i Eryri, at de syvs forbund har flere medlemmer enn Malurt og Lerald Tor’ris, at det ikke finnes medlemmer av forbundet i Riahmark, Itghard eller Dyfed og at Lerald ikke er i Eryri.

Ilrian drar til Hyna Thar i Hilreath. Han er alene der til kvelden, men så møter han en jegertropp. De hilser ham med skepsis i begynnelsen, men de går med på å sende et bud til Dorsáne som bor i nærheten, for å høre om den gamle alven vil ta imot ham. I mellomtiden slår Ilrian seg ned med de andre jegerne og snakker med dem. Han får vite at alvenes skoger er fullere av monstre enn de vanligvis er, samtidig som kulde og andre fiender av Hilreaht presser hardt på grensene i nord. Alvene frykter at de har en hard vinter foran seg. Ilrian nevner Tre vintre, og at hennes tilbakekomst skal føre til en spesielt hard vinter, i følge ting han har hørt i Elber Mon. Jegerne finner denne iformasjonen interessant og takker ham. Så returnerer budet og viderebringer Dorsánes velkomst.

Hos Dorsáne forteller Ilrian om de syvs forbund og det de har gjort. Han forteller også om våre helters kamp mot djevlene, og om Alans idé om å bruke en fallen djevels legeme til å lage våpen som er virksomme. Dorsáne sier han skal se hvem som svarer når han kaller, i disse krevende tider, og sende noen i retning Semaran om kort tid. Ilrian takker ham, men han ha flere sprørsmål. Han forteller Dorsáne om sin tilværelse som vandød, uten å nevne Shalkors navn, og særlig om sine mest nylige opplevelser av å bli spredd over hele verden, samt hvordan han satte seg sammen igjen. Dorsáne lytter i alvor og kan så, til Ilrians overrakselse og fornøyelse, fortelle hva som har skjedd med ham. De snakker til langt på natt om mystiske ting.

28. Duir
Ilrian returnerer til Macafyddn og våre helter. Ikke lenge etter ankommer Ning for å fortelle det han vet om reisen de har foran seg:

Veien opp Lugus’ spyd kommer til å være full av hindringer. For det første er Haat Cuig langt fra trygt. Det er stedet hvor Nattormen først vil reise seg når hun fortærer verden. Det er der eldgamle uhyrligheter kryper for å dø, og det er her de første aggressive frøene av et nytt univers kan slå rot. Det er meget sannsynlig at man kommer til å møte noe farlig der, og det er mest sannsynlig ikke noe man kjenner til på forhånd. Man må forberede seg på alt, og holde seg fleksibel.

For det andre er det flere verdener man må passere gjennom mens man stiger opp. De fleste slike verdener er farlige for fremmede, og mange forskjellige slags hindringer kan vise seg. Hvordan man best kommer videre avhenger av hver enkel dimensjon.

Det kommer trolig til å bli en lang reise. Man burde regne med minst en uke, kanskje langt mer. I tilegg til dette er tiden i de seks søylene ganske upålitelig. Ning sammenlikner det med tidevann. I følge Kongegudens lære kommer all den kraft som blir universets åndelige element inn gjennom de seks søylene. Derfor strømmer den til tider veldig strekt der. Som et resultat av dette går tiden noen ganger veldig fort i de seks søylene i forhold til Lyr, noen ganger veldig sakte.

Våre helter kan trolig finne både mat og drikke, helst ved å jakte eller å spise det de dreper. Å ta imot mat i andre verdener er farlig. Mat som er tilberedt i andre verdener kan være giftig for dødelige fra Lyr, og kan også forårsake andre uforutsigbare endringer.

Ning kan også gi en liste over verdener dere mest sannsynlig må innom.

Det står en festning kalt Shedom Bal i veien et sted på spydet, bygget for utallige år siden av yogoloth. I følge skiftene til flere reisende langs denne ruten er slottets oprinnelige eiere forlengst fordrevet derfra, men av og til har andre, farlige ting slått seg ned der.

Det er også Magcra, en ørken av illusjoner, feller og forvirring. Et stort, tørt sted med en vag uvilje mot vandrere. Det vil vri seg og endre på retninger for å forsøke å hindre dem i å komme gjennom.

Kommer man forbi alt dette må man også passere gjennom Kafút for å komme opp til det vi kaller de høye landene. Kafút er en labyrintisk, forblåst hule, en avlegger fra luftens rike. Den er befolket av mektige og uutgrunnelige jinn. De er ikke teknisk sett fientlige, men de regner de levende folks liv for lite og de liker å leke med dem. Kafút blir sjeldent passert uten noen slags prøvelse eller bestikkelse, fordi det er vanskelig å finne veien uten en djinns velvilje.

Etter å ha snakket med Ning reiser våre helter til Sedna Jernspurv og får nøkkelen som skal la Oman reise til Haat Cuig. Sedna sender også noen salte ekkorn med dem, med løfte om at de kan komme godt med på reisen.

View
Syttisjette møte
Kat'Malar

Ilrian
Ilrian er spredd over hele universet. I ett kort øyeblikk er han overalt samtidig. Han ser eventyrere trenge ned i dype, underjordiske kammer på utkikk etter skjulte skatter. Han ser handelsskip kaste anker utenfor kysten av Chel Danus østlige kolonier. Han ser konturene av veldige, glemte beist som slumrer i jorden grunnvoller. Noen steder manifester Ilrian seg, og folk ser i forferdelse på en spøkelsesaktig skikkelse, omslutte at fiolette flammer. Noen steder observerer han usett. Gradvis begynner han å fokusere på steder han har vært, personer som har møtt ham. Han ser hjemstedet sitt i Hilreath. Cernunnos lund i Markene, hvor han ofret øye sitt. Wyllenlag, hvor han døde for første gang.
-
Han ser Feron, hans muligens venn og muligens rival, kjempe seg ut fra ruinene av en sammenrast pyramide. Eldgamle magiske tegn er brent inn i den unge magusens hud. Bak ham ligger en av Shalkor Malryms legemer, livløs og forslått.
-
Ilrian ser Edin Mairn, som han møtte i Itghard. Hun står på en steinete strand, pakket inn i pels i den kalde vinden. I vannet, rett ved henne, står en annen slank, blek kvinne med blåhvitt hår og et vennlig utrykk. Hun står i en lett, hvit kjortel og kappe, med sjøvann opp til livet, uten at det later til å plage henne. De er midt i en samtale. De snakker om å forsøke å være god i en ond verden, og om en drøm Edin har hatt om en kvinne ved navn Branwen.
-
Ilrian ser Malurt, som orkestrerte angrepet på Leggersmark, og som Ilrian møtte i Skoddhvelv. Nå kjemper han mot et snes rustningkledde mennt på en åskam dekket av gult, dødt gress, under en grå himmel. Ilrian manifester seg og kjemper med dem. De andre faller. Ilrian kjemper med Malurt. Han kaller opp de formularene han kan huske, de manøvrene han kan prestere med det halvveis konstituerte legemet. Til slutt hamrer han løs på Malurt med minner: smerten da han stakk ut sitt eget øye, vissheten om at han kom til å dø i Wyllenlag, kulden fra steinbordet i Shalkor Malryms laboratorium. Han mister begrep om tid. Malurt og Ilrian er begge på knærne, utmattede og forslåtte. Malurt smiler.
“Nå kan du se det, du også.”
Ilrian ser seg rundt. Over det døde gresset og flekker av våt, mørk jord skinner en eng av briljante, sølvfargede flammer, som om en annen verden av lys og varme trenger seg gjennom sløret av sur høstluft. Ilrian ser opp, og skyene er befolket. Bevingede skikkelser strekker seg ned mot dem. Noen skjuler ansiktet sitt i hendene som i sorg eller skam. Han ser sørgmodige smil, sorte tårer som faller fra øynene deres.
-
Ilrian hører mange stemmer si Machiels navn. En halving han møtte en gang i Itghard, tenner et lys og legger en eldgammel gullmynt på et alter for Sjelenes veiviser. Den unge fyrsten av Riahmark sitter i halvmørke med et brettspill og en tom stol foran seg. En kraftig dverg, kledd i en rustning i grønt og gull, legger en trøstende hånd på ryggen til en kvinne med grå striper i langt, kaotisk hår. En annen, yngre kvinne, svært mager og med tynt, sort hår som på et spedbarn sier “så har vi en unnskyldning til å dra til Markene”.
-
Ilrian ser Ning, hans læremester, i Ilrians rom, bøyd over Ilirans bøker.
-
Ilrian ser Lerald Tor’ris, lederen for De syvs forbund, sovende over eldgamle bøker bak et skrivebord i et luksuriøst kontor. En vakker kvinne med rødblondt hår, kledd i en morgenkåpe i silke, trekker forsiktig et teppe over ham. I andre enden av rommet, foran et to meter høyt speil med gullramme, står en androgyn mann med langt mørkt hår, i elegenate, arkaiske reiseklær og betrakter sitt speilbilde mens han retter på en påfuglfjær i en hatt han holder. Han får øye på et glimt av fiolett ild i speilet og snur seg mot Ilrian, men før han rekker å si noe blir Ilrian revet i biter av noe raskt og kraftig som treffer ham fra siden.
-
Ilrian ser kamp. Han ser Rebekka, Kal og Jyll, Shalkors bande av eventyrere, kjempe mot skjellettet av en drage, som har reist seg opp fra under ruinene av Arbarak. Rebekka roper Shalkors navn. Ilrian ser Wainan Ort, med begge bena i behold, sette et tempel til Kongeguden i brann. Bak ham reiser andre ravner staker langs veien, men menneskehoder tredd på. Ilrian ser en jegertropp med alver et sted dypt i Hilreaths skoger hvor han vandret som liten. De kjemper mot riser og frostkjemper mellom snødekte trær. Ilrian husker besvergelser og fremsier dem til alvenes støtte.
-
Ilrian ser goblin, på et skjult sted, opplyst av underlige, fosforiserende vekster. Den ene snakker i en lav, konspratorisk tone til den andre om en rødhåret halvvalv, som vandret over drømmen av Riahmark på goblinvis.
-
Ilrian ser Alan, hans våpenbror, kjempe side om side med Oman mot en overveldende, strålende ondskap. Han samler seg og kommer dem til hjelp.

25. Duir
Oman venter på øya med dvergen og medusaen til solen går opp og magien hans fornyes. Han gir vindvandringen til sine nye venner, som reiser mot Chel Danu. Medusaen, som arbeidet som arkivist for et maguslaug, gir Oman beliggenheten til sin arbeidsgiver og sier han kan oppsøke henne der hvis han skulle ønske en gjentjeneste. Så går Oman ned igjen og berfrir Ning og Alan fra steinen.

Sammen returnerer de til Semaran. Oman observerte Ilrians legeme forsvinne i løpet av natten, så han regner med at Ilrian allerde er tilbake fra de døde. Likevel lar halvalven vente på seg, og forsøk på å kontakte ham på magisk vis bærer ikke frem. Mens de venter begynner Ning å fortelle det han vet om reisen våre helter har foran seg. Han sier at Haat Cuig og Eliel er to av de farligste stedene man kan besøke. Ruten er godt tenkt ut, men det er en krevende reise, særlig for noen som ikke har reist på denne måten før. Han spør hva slags mektige, kosmiske krefter som kan være villig til å hjelpe dem, og de nevner av Livgivers engel ga Ilrian ideen i en drøm. Dermed anbefaller Ning å forsøke å påkalle Raamael, en arkon som tjener som Ildfaderens budbringer, og som dermed burde være ideelt utstyrt for å tjene som våre helters veiviser. Det er en ambisiøs anmodning, å oppgi Raamaels navn når man ber Metallguden om en hjelper, men på en så farlig reise som dette er det ingen grunn til å sikte lavere, mener Ning.

Ning har mer å fortelle om reisen, men siden Ilrian lar vente på seg, beslutter de å la Ning hvile, forberde seg ved hjelp av Ilrians papirer, og så sette ut for å finne seg en ny base. Han skal sende beskjed til våre helter når han er klar til å ta imot dem, så kan de forstette samtalen med alle til stedet.

Før han drar forteller Alan og Oman Ning om djevlene, og Ning har noen råd i det øyemed. Ning sier at det mektigste våpenet djevlene har tilgang på, på tross av den styrken de rår over individuelt, er ondskapen dødelige kan lures til å forårsake for andre dødelige. Han mener djevlene kommer til å søke å sikre seg verdslig makt, og at dermed er langt fra fåfengt å jage dem, ettersom, selv om djevlene lett selv kan flykte fra de fleste situasjoner, kan man sabotere deres planer. Planer som Ning forøvrig garanterer at djevlene er godt i gang med allerde. De har hatt en evighet til å legge dem. Ning kan også fortelle at Kat’Malar var en våpenbror av Baba’Huaara, og at våre helter dermed burde anse den som den mest presserende trusselen for dem personlig.

Våre helter vil gjerne møte med Hiskiliam, men etter det som har skjedd ønsker de ikke at noen de ikke stoler på skal vite at de er i Semaran. Derfor sniker Alan seg ut og får gitt diskrét beskjed til Vanger. Han gir beskjeden videre til fyrsten, som ved hjelp av Liandra transporterer seg direkte inn i våre helters hus så de kan møtes usett. Hiskiliam får vite at våre helter tenker å ta en tur til de høye sfærer for å forsøke å bøte på sykdommen i Lysets kirke, og de anbefaler Hiskiliam å kontakte allierte styresmakter for å samle sammen folk som har evnen til å kjempe mot og fordrive mektige djevler, og begynne å forberede seg på å forsvare seg mot infiltrasjon eller angrep fra noen av djevlene.

Alan og Oman beslutter å legge ut på reisefot for å være vanskeligere å finne. De vil forsøke å kontakte Ilrian hver dag til det fungerer.

26. Duir
Alan og Omar reiser til Leggersmark får å kunne skaffe forsyninger, uten å måtte bli i Semaran. Folk der virker forbausende lite glade for å se Alan, og de legger merke til at Iljaz’ hytte tilsynelatende har brent ned. Våre helter kjøper det de trenger og returnrer til villmarken. Oman kommuniserer med Rhiannon og får vite en del ting. Hvis våre helter returnerer til Semaran i løpet av neste uke, vil det føre til at Semaran blir angrepet av djevler. En djevel har infiltrert et maktsentrum i Dyfed, et i Saith Marcog og et i Edernion men de har ikke gjort det i Semaran, Dinuell, Nortghard eller Hilreath. Han får også vite at djevlene samarbeider med hverandre, men at de ikke samarbeider med De syvs forbund, og at mer enn én av djevlene er på jakt etter våre helter.

Etter å ha oppdaget dette sender Oman beskjed til Hiskiliam. “Djevler har infiltrert Dyfed, Saith Marcog og Edernion. Hvilke djevler døde i Nortghard? Vi bør møtes. Kan ikke skje i Semaran.”

De får svar. “Av de infiltrerte er kun Saith Marcog alliert. Sender bud. To djevler falt i Nortghard. Ukjente, intill videre. Passer Macaref? Ellers, kontakt venner i Nortghard.”

Oman sender en ny beskjed om at det passer, og vindvandrer til utkiksposten på Macaref, der Hiskiliam en gang sendte våre helter for å jage goblin. Før Hiskiliam dukker opp blir våre helter imidlertid angrepet av Kat’Malar og en liten gruppe erinyes. Samtidig som kampen begynner manifester et underlig monster seg og kjemper på våre helters side. Det som likner litt på Ilrian, men som later til konstant å skifte utseende, og det kjemper med et bredt utvalg av besvergelser, noen som Ilrian behersket, og noen han definitivt ikke kunne benytte seg av.

Våre helter vinner kampen, med hjelp av det som viser seg å være Ilrian. Ilrian har kommet tilbake fra de døde igjen, men denne gangen har det skjedd noe nytt og han er ikke sikker på hva. Våre helter snakker sammen om hva de skal gjøre nå. Alan lurer på om man kan bruke legemet til Kat’Malar til å lage flere våpen mot djevlene, og dermed utruste en større gruppe en bare våre helter til å jage resten av djevlene.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.