Lyr

Syttiende møte
Kjelleren i Arbarak

9. Duir forts.
Feron blir med Shalkor, Kal og Rebekka, som fortsetter å utforske oppover i pyramiden, mens Jyll, som er lei av å kjempe mot vandøde, slutter seg til Alan, Oman og Ilrian som setter kursen for bunnen av konstruksjonen, på leting etter den mystiske nøkkelen som skal gjøre det lettere å nærme seg Arbaraks innerste.

Når de kommer til første etasje tar Jyll ledelsen og setter kursen mot det nordvestre hjørnet av pyramiden, hvor det finnes en vei til kjelleren. De støter på en liten tropp med skjelettkrigere, men beseirer dem med relativ enkelhet, og kommer ut i salen som er åpen ned til kjelleren. Her er spindelvev overalt, og rett utenfor lyset fra våre helters fakler høres alltid klikkingen av araknide føtter. For å komme seg ned i kjelleren må man klatre ned langs seksti fot høye søyler, hvis overflate er dekket av spindelvev. Her og der kan man se humanoide skikkelser som henger livløse, innkapslet i silke. Ilrian kan fly ned, men de tre andre klatrer. Alan hjelper Oman, og Jyll følger like over dem. Det tar ikke lang tid før en sverm av små, giftige edderkopper piler mellom fingrene deres, oppover armer og ben og søker et hvert ubeskyttet punkt på kroppene deres. Alan setter seg også fast i nettet, men kommer seg løs og klatrer raskt ned. Oman slipper seg det siste stykket, og lander hardt, men utenfor edderkoppenes rekkevidde. Jyll bruker en av Ilrians tryllestaver til å sette fyr på nettet og svermen som nå vender sin oppmerksomhet mot ham. Det har den ønskede virkningen, men da flammen får tak i nettet og raskt sprer seg, velger Jyll også å hoppe ned resten av distansen.

I kjelleren finner våre helter at edderkopper, store som katter og hunder, følger dem fra trygg avstand både foran og bak. Jyll advarer at selv om de ikke tør å nærme seg nå, angriper de hvis de aner svakhet, eller hvis man stopper opp for lenge. Etter å ha beriket seg med det de finner på likene til mindre heldige eventyrere som har endt sine dager i nettene, forserer våre helter en felle, med Jylls hjelp, og fortsetter inn tomme saler og lange, krokete korridorer. De møter på flere edderkopper, store som stridshester, men beseirer dem uten store vanskeligheter. Jyll skjuler dårlig sin klede over å kjempe over levende fiender igjen.

Snart kommer våre helter til en dør merket nylig med et underlig symbol, risset inn med et lite egnet redskap og en ustødig hånd. Symbolet viser et nett, i nettet en edderkopp, og på edderkoppen et kvinnehode. Selv om både Ilrian og Oman får en klart religiøs følelse av symbolet, er det ukjent for dem begge. Døren later til å ha vært i hyppig bruk, så de åpner den. Rommet innenfor er storslagent. Det later til å være et slags påkostet mausoleum, med luksuriøse sarkofager og tente lys langs veggene. I midten av rommet står en forgylt paviljong. Fra paviljongens strålende tak og ut til veggene i rommet er det strukket liner, fra hvilke det henger bånd med krystaller og rubiner, som reflekterer og forsterker lyset i rommet. Den samme paviljongen tjener for tiden som et alter til edderkoppgudinnen, som voktes av en sorthudet krysning av en edderkopp og en alvisk utseende humanoid som kaller seg Hecht’tsress.

Skapningen ønsker våre helter velkommen, og Iliran og Oman går for å snakke med den. De spør den ut om hva den er, hvor den kommer fra og guden den tjener. Den forteller ikke mye, men de forstår at dens rase bygger sine byer og templer langt under jorden, og at de sjeldent kommer så nære overflaten. Våre helter bringer på det rene at dette er skapningen som har tatt kontroll over kjelleren av Arbarak, og at den har nøkkelen de ser etter er i dennes besittelse. Ilrian foreslår at de kan samarbeide. Hecht’tsress sier at han kan gå med på å låne nøkkelen til våre helter, men siden han ikke kjenner dem, ville det være passende om an fikk en slags sikkerhet, siden han selv ikke har anledning til å forlate basen sin. Mens forhandlingene pågår står Alan og Jyll et stykke lenger bak og avventer situasjonen. På et tidspunkt griper Jyll sjansen til å ubemerket forsvinne rundt et hjørne og skjule seg. Oman aner en falskhet i Hecht’tsress og ber Ilrian være forsiktig. Ilrian tilbyr skapningen krokspydet som sikkerhet for nøkkelen, og Hecht’tsress går med på det. Han henter frem nøkkelen, som viser seg å være et mumifisert hode i et rustent fuglebur, og gjør mine til å rekke den til Ilrian, men i det han gjør det, velsigner han også handelen i Lolths navn. Selv om Iliran ikke har gjenkjent noen av symbolene eller epitetene som har blitt brukt om Edderkoppenes gudinne så langt, fremkaller dette ordet glimt av forbudte eder og dystre legender fra hans tid blant alvene. Før han rekker å tenke på å skjule det, viser Ilirans ansikt et kort, men umiskjennelig tegn på avsky. Dette sammenfaller perfekt med angrepet, som kommer fra begge sider, fra enorme edderkopper som til nå har vært skjult av en sterk om omfattende illusjon.

I kampen som følger gjennomskuer Oman illusjonen, som har fordreid deres oppfatning av hele rommet. Det er et falmet og sammenrast mausoleum. Sarkofagene er brutt opp og skjendet. Gullet er gråstein og de rubinprydede linene er spindelvev. Og rommet er fullt av store edderkopper som nå overfaller Oman og Iliran fra alle kanter. To gråbrune taranteller, store som små hus, slår Ilrian i bakken før han rekker å trekke seg unna. Oman later til å stå for tur, omringet av edderkopper og svekket av Hecht’tsress mektige magi, men han uttaler Aber Saints hemmelige navn i rett øyeblikk, og slår sine fiender med blindhet. Mens han stirrer døden i hvitøyet nedkaller Oman så all sin destruktive, hellige kraft og Lolth-presten fortæres i sølvfargede flammer. Oman flykter så, dekket av Alan og Jyll, men edderkoppene følger på og han blir nøtt til å flykte til Semaran med en besvergelse for å komme ut med livet i behold. Alene holder Alan og Jyll stand mot monstrene. De utnytter motstandernes størrelse for å lage flaskehalser og bytter på å stå i veien mens den andre skyter. Etter en lang utveksling ligger edderkoppene døde, mens begge eventyrerne er dekket av sår og Alan har seks piler igjen i koggeret.

View
Sekstiniende møte
Møte i Arbarak

9. Duir forts.
Våre helter beseirer skrømtene, men ta Ta Awi forsvinner i løpet av kampen. De utforsker videre, gjennom underlige og arkaiske kamre, men finner ikke annet enn sporene av en gruppe eventyrer som har vært her, ikke så lenge for dem. De finner trappen til tredje etasje og står snart ovenfor en forseglet dør. På døren er en forbannelse skrevet med eldgamle piktogrammer. Den lover fortvilelse og undergang til den som vandrer i disse hallene uten den riktige «nøkkelen». Døren er stor, tung og beskyttet av besvergelser, så våre helter prøver en annen vei. De finner enn hall som later til å ha blitt brukt til ritualer av pyramidens opprinnelige beboere. Nå vitner hallen om en hard kamp som har funnet sted her nylig, men med unntak av noen størknede blodflekker og piler er det ingen rester av de kjempende. Alan blir oppmerksom på noe stort som beveger seg et sted foran dem i konstruksjonen. Våre helter går etter lyden, gjennom en ny forseglet dør, som noe har brutt opp, og kommer inn i enda en stor sal, men denne er ikke tom. En mumifisert yppersteprest fra den nå utdødde Heli-kulten, leder andre mumieprester og skjelettkrigere mot våre helter fra ryggen av en enorm, vandød skorpion. Våre helter beseirer dem uten store vanskeligheter, og står plutselig ansikt til ansikt med Shalkor Malrym, som har blitt tilkalt av kampgnyet.

Shalkor ønsker våre helter velkommen og tilbyr dem å dele den midlertidige leirplassen som han og hans kumpaner har satt opp. Snart står våre helter atter en gang sammen med Shalkor, Rebekka, Kal og Jyll. De fire har utforsket Arbarak en stund allerede, men de har stått på sterke magiske forsvar og går langsomt frem. Shalkor later til å være den samme middelaldrende Shalkor som noen av våre helter møtte i Semaran. Han kjenner Oman fra før, men han later ikke til å huske ekspedisjonen til maguslauget i Ithgard og hilser på Ilrian som om de ikke har møttes før.

De to eventyrergruppene snakker lenge sammen om Arbarak. I følge Shalkor er det farlig å bruke magiske virkemidler til å omgå stengte dører, på grunn av sterke magiske verne som bare blir verre oppover i nivåene. Derfor har han forsøkt å finne denne «nøkkelen» som det sto om på dørene, som han tror vil gjøre det mulig for eventyrere å omgå slike hindringer. Etter hva man har kunnet finne ut, er det en ny makt i kjelleren til Arbarak, av ukjent opphav, som kommanderer en hær av store, farlige edderkopper. Disse sprer seg gradvis utover kjelleren og første etasje, og later til å være i konflikt med det som er igjen av pyramidens egne voktere på disse nivåene. Hvem det nå enn er som styrer i kjelleren, så later de til å være interessert i å skaffe seg tilgang til til resten av pyramiden, og i følge ånden til Ta Awi, som Shalkors gruppe fikk anledning til å ta en lenger prat med, har nøkkelen havnet i deres hender. Shalkors gruppe er dermed i ferd med å forberede seg på en ekspedisjon nedover i bygningen, men siden våre helter har ankommet, og begge gruppene er interessert i å ribbe Arbarak for hva det er verdt, foreslås det å la den ene gruppen gå til kjelleren, mens den andre gruppen fortsetter å utforske tredje og fjerde etasje.

Våre helter er i utganspunkte positive til dette, men Feron er mistenksom overfor Shalkors intensjoner. Han frykter at den andre magusen er på utkikk etter noe bestemt, og at han håper å sende våre helter i feil retning så han kan sikre seg det uten innblanding fra dem. Konfrontert med denne mistanken, innrømmer Shalkor at det er noe spesielt han håper å finne i Arbarak, og han slett ikke liker tanken på at noen andre skulle finne det før ham. Hva det er han ser etter, vil han ikke gå inn på.

Alan benytter anledningen til å ta en prat på tomannshånd med Rebekka, og får på den måten endelig snakket med en annen som har opplevd å være Den røde. Slik får han vite at Den røde, som en levning fra en forgangen, villere tid da Vintergudens makt var stor i Nortghard, er ment som en inspirerende fortelling. Den røde fødes med særegne talenter for heltedåd og bragder, samt Den sorte, som følger Den røde som en skygge og trekker i skjulte tråder, slik at Den rødes liv skal bli materialet til inspirerende legender om heltemot og styrke. Disse fortellingen vil i sin tur lede andre til å leve i tråd med Vintergudens idealer. Det finnes visse regler for hvordan Den røde skal leve, og det er Den sortes jobb å sørge for at de følges. Hva det innebærer er vanskeligere å svare på. En gang var det kanskje en kult som ivaretok disse tradisjonene, men i dag har ikke Rebekka annet å gå etter en det lille hun fikk vite av Den sorte da hun selv bestemte seg for å slutte å være Den røde, og de fragmentene av eldre legender hun har kommet over senere. Rebekka blir også overrasket over hvor nært forholdet mellom Alan og Jernsko har vært. Hennes oppfatning av forholdet mellom Den røde og Den sorte, var at Den sorte i det store og det hele forsøker å skjule seg for Den røde, for å kunne manipulere fortellingen fra bak kulissene. Siden Rebekkas oppfatning av hvordan dette fungerer hovedsakelig er bygget på hennes egne erfaringer, og Alans opplevelse er ganske annerledes, kan det virke som om Den røde og Den sorte står noe friere fra skjebne og tradisjon enn Rebekka har trodd. Rebekka forklaring av ideer som gudenes vilje og skjebne likner Jernskos. Hun ser gudene som en slags beleilig personifisering av mennesker ønsker og frykt. De kreftene i oss selv som vi ikke vil vedkjenne oss, tilskriver vi til de kreftene i universet som er større enn oss selv. «Den eneste grunnen til at vi er Den røde, er at vi har et slikt anlegg for det. Det er det det vil si at vi har gudeblod i årene.»

View
Sekstiåttende møte
Inn i Arbarak

9. Duir
Våre helter reiser øyeblikkelig til Azag som blir overrasket, om ikke akkurat begeistret, over å se dem. Oman er et unntak. De to hilser som gamle venner. Det viser seg at Azag ventet for lenge på den gamle leirplassen, fordi han ventet på våre helter og deres avtalte handel. Dermed ble han angrepet av en gruppe jegere fra Hilreath. Nå ligger han i dekning i goblinfortet. Heldigvis har Azag fått tak i gjenstandene våre helter ville kjøpe og utvekslingen de avtalte finner omsider sted. Etter dette reiser våre helter rett til Arbarak.

Arbarak er en enorm pyramide. Rundt den finnes spor av mange leirplasser, så vel som selve utgravningen som bragte den eldgamle bygningen frem i lyset for omtrent et år siden. Innenfor finner våre helter store, tomme haller og labyrintiske ganger, samt både orker og troll som har inntatt pyramiden av sine egne grunner. De finner de tomme gravene til dødelige som ble begravet og forbannet for at de siden skulle gjenoppstå som Arbaraks voktere. De finner spor av flere ekspedisjoner, og flere kamper. Første etasje virker metodisk plyndret, men våre helter finner en vei til annen etasje som ser ut til å ha vist seg ufremkommelig for de fleste. Nå er veien imidlertid åpen, og også i den enorme hallen i andre etasje finner de tydelige spor av lykkejegere som har vært der før dem: en mengde uhyrer, gjort om til vandøde av Arbaraks opprinnelige beboere, ligger beseiret og partert utover gulvet. De finner en statue av Den sorte gjesten selv, med en konstruksjon liknende en vektskål. De finner også to sjakter fylt med knokler, og Oman oppdager på den smertefulle måten at ferskt blod i en slik sjakt tipper vektskålen i den korresponderende retningen. Hva som er formålet med dette har ennå ikke vist seg. Våre helter tar en lang korridor nordover og finner torturkamre bebodd av en enslig ånd som tilsynelatende er ute av stand til å forlate sitt forlengst avdøde legeme. Ånden kaller seg Ta Awi og referer til noen som har vært her før våre helter, som han har hjulpet med informasjon om Arbarak. Ilrian frigjør stakkaren, men ergrer med dette noen veldige skrømt som dukker opp og angriper øyeblikkelig.

View
Sekstisyvende møte
Den syvende dag i den syvende måned

Werwayn
Werwayn reiser alene over et krigsherjet Eryri. Overalt ser han spor av kampene og renkespillet, men også hvordan kornet spirer under den varme midtsommersolen. På godt og vondt yrer landene av liv og aktivitet. Werwayn er varsom, og han er ikke i humør til å stifte nye bekjentskaper, eller å dele sørgelige nytt med gamle, så han haster i skjul til Semaran. Her avlegger han en utførlig rapport til fyrsten, som forståelig nok blir opprørt og fortvilet. Hiskiliam liker like dårlig at Werwayn har besluttet å returnere til Bodelgard, men lar ham gå, med lykkeønsker og et tegn på deres videre vennskap. Han gir Werwayn Wullans hjelm, og både Hiskiliam og Liandra lover å komme til Werwayns hjelp i fremtiden så sant de kan. Werwayn gir det samme løftet til dem. Så reiser Werwayn videre til Bodelgard. Siden årstiden er gunstig, bruker han bare to uker. På veien ser han flere fylkinger av Nortghards hærstyrker. Og så, like etter at året går over i sommerens siste måned, returnerer Werwayn omsider til Bodelgard.

1. Duir
Iliran kommer til seg selv i Shalkors laboratorium. Det har skjedd noe galt med prosessen som skulle rekonstruere hans legemet, så det har tatt lenger tid en forventet. Shalkor er lite fornøyd med at den hviskende boken er i hendene på Lerald Tor’ris. Han vil at Ilrian skal dra og hente den tilbake. Lerald har forlatt Itghard og holder nå til på et nytt skjulested, men siden han later til å være like mistenksom overfor de han samarbeider med som med sine øvrige fiender, særlig nå som han har slått våre helter, har han nylig flyttet noen verdifulle eiendeler til sitt laboratorium i Itghard. Disse inkluderer muligens våre helters tapte eiendeler. Ilrian går med på dette, men returnerer først til Semaran. Han viser seg bare for Machiel, men gir magusen tillatelse til å fortelle om hans tilbakekomst til Hiskiliam.

2. Duir
Shalkor tar Ilrian med til Den glade griff i Itghard havn, en taverna der eventyrer og lykkejegere møtes. Klientellet møter Shalkor med begeistring, og Ilrian merker seg den veldige drageskallen som henger oppunder taket. De møter bartenderen Fergus, som overbringer noen nyheter. Saith Marcogs tropper holder fremdeles havnen, og stemningen mellom dem og Itghards borgerrådet er ikke god. Ilrian blir introdusert for klientellet som en av de siste gjenlevende «Heltene fra Riahmark», og oppdager på denne måten at ryktene har spredd seg om deres endelikt. På oppfordring synger han en sang, en alvisk kampsang fra Høstkrigen som vekker entusiasme. Så introduserer Shalkor ham for Oman. Shalkor forklarer Oman hva som skjer og Oman slutter seg til oppdraget, delvis for byttet man kan vinne fra et maguslaug, delvis fordi Shalkor antyder at en allianse med Ilrian kan lede til videre eventyr og muligens en konstruktiv konfrontasjon med Lysets kirke, som Oman har noe uoppgjort med.

3. Duir
Den selsomme trioen gjør suksess i maguslauget. Etter et hardt, rakst og godt forberedt angrep kommer de vekk fra de med en rekke verdifulle gjenstander fra Leralds hemmelige laboratorium. De dreper ingen magi, men smadrer en hel del magiske forsvarskonstruksjoner og Shalkor setter fyr på Leralds residens. Når de fordeler byttet gir Shalkor det meste til de to andre, siden han uansett var mest ute etter Den hviskende boken. Denne tar han med seg å forsvinner. De to andre fordeler skattene. Oman går med på å følge Iliran på hans reise et stykke til, så de transporterer sammen til Semaran, hvor Ilrian gir fangsten fra lauget til Machiel for identifisering. Ilrian gir også Machiel de formularrullene fra lauget som han og Oman ikke selv trenger, som er de fleste. Så legger Ilrian og Oman ut på reisen mot Bodelgard, for å finne Werwayn.

Alan
Werwayn, som har gått tilbake til å kalle seg Alan, forteller sin beretning til sin bror, som skriver den ned. Sagaen blir etterhvert en bok, til hvilket Alan selv forfatter et forord. Boken inneholder flere ting som Alan vurderer som sensitive, så mens de arbeider er de også klar over at det endelige verket kanskje ikke vil kunne deles med andre. Likevel kaster Alans lillebror seg med iver inn i arbeidet, og plager Alan morgen og kveld med spørsmål. I mellomtiden involverer Werwayn seg i landbyens daglige gjøremål, og da særlig som jeger. Når de andre jegerne ser hans evner blir han snart en ettertraktet læremester. Slik går sommeren. På et tidspunkt begynner lillebror og Werwayn å snakke på alvor om å reise ut i verden, for å samle inn informasjon til verket og å forhøre seg med den det måtte angå om en versjon av historien som fritt kan deles og leses i det hele tatt er en mulighet. Mye er ved det gamle i Bodelgard, men Alan finner ut at Vilde mistet barnet som godt kan ha vært hans, og at hun levde i taushet og sykdom en stund i landsbyen før hun pakket sakene sine og forsvant til skogs denne våren.

En dag, tidlig på høsten, mens Alan er i skogen alene, blir han overrasket av han mystisk snøstorm, og møter Tre vintre. Hun kaller ham Røde, og sier hun har søkt ham siden han kom hjem, men at skyggen hans har forsøkt å holde dem fra hverandre. Hun sier også at Badu og Maru er hennes døtre. Alan sier at han ikke kjenner henne. Hun sier de er gamle elskere. Alan sier at, selv om han er den røde, snakker han bare som seg selv. Hun sier at de har møttes flere ganger, og i flere former. Hun vil advare ham om en stor fare som er på vei, noe som vil true resten av Bodelgard hvis Alan insisterer på å «fortsette med maskeraden». Får hans gode svar og for gammelt vennskap, skal hun gi ham en sjanse til å seire over sine fiender, men om han overlever dem så skal hun selv komme å drepe ham, «det krever mine barn som har dødd for din skyld».

Alan drar tilbake til familien og forteller at han tror noe er ferd med å skje, muligens som følge av den historien han har fortalt hittil. Han akter å reise ut for å finne ut om det er noe han kan gjøre. I så fall vil han reise til Semaran, som det naturlige midtpunktet for de hendelsene som nå hjemsøker ham. Lillebror ber om å få bli med til Semaran, foreldrene liker det ikke, men det går med på det når Alan sier at han synes det er en god idé. Noen rørende øyeblikk og en fest senere legger brødrene ut på reisen.

Når den første dagen av reisen nærmer seg slutten, ser de en sort skive legge seg over solen, og landet blir kaldt og mørkt i omtrent et minutt, før alt blir ved det gamle. Like etter møter de Jernsko på veien. Jernsko forteller at han har forsøkt å hindre Tre vintre fra å nå Alan, fordi Jernsko ønsket at han skulle få sjansen til å venne seg til et vanlig liv. Nå innser imidlertid Jernsko at han har gjort en feil ved å forsøke å beskytte Alan og Bodelgard, for en fiende er på vei som Jernsko ikke kan stoppe. Alan sier at et slikt liv uansett aldri ville passet ham lengden, men takker Jernsko for den gode tiden han fikk. Jernsko, på sin side, erklærer at han er ferdig med å manipulere Ilrian. Han er fremdeles Den sorte, men utover dette hadde han håpet at Alan skulle søke og finne sannheten om hva de er på en måte som ville få ham å kunne og å ville slutte som Den røde. Han hadde også håpet at Alan kunne finne sannheten på en måte som ikke gjorde Jernsko til hans fiende. Jernsko har nå gitt opp det første og bare tiden vil vise om det er håp for det siste. Jernsko vil ikke fortelle mer enn dette, men sier at det finnes andre som har erfaringer om disse tingene og som fritt kan tale. «Vi er ikke de første.»

Feron
Feron drømmer at han er død. Han ligger, beseiret og urørlig, på gulvet i hulen til Lerald. Malurt stiger ut av skyggene, løfter ham opp og tar ham med seg gjennom astralplanet til et ukjent sted. Det er et gammelt rom, med gammel, innestengt luft. I rommet er en det en dør, og en stor steinkiste. Lyset fra et fakkel, eller et lite bål, kastes mot veggene. Feron kjenner steinvegger lukke seg rundt ham, en eldgammel og råtten stank av svovel brenner i nesen, selv om han ikke lenger makte å trekke pusten. Malurt trekker lokket over ham og alt blir svart. I det siste øyeblikket med lys ser han et glimt av Skumringsmannens ansiktsløse hode, over Malurts skulder.

Feron våkner i drømmerommet, som så mange ganger før. Han reiser seg og går inn til det fjerde rommet. De våpnene han rakk å plassere på pidestaller er der fremdeles. De øvrige pidestallene er tomme. Likevel er det noe som kjennes annerledes, kaldere og mørkere. Plutselig høres et veldig drønn fra et sted bak den neste, stengte døren. Støv og småstein faller fra taket. Festningen skjelver i sine grunnvoller og flere at våpenstativene i rommet velter. Det skrangler og klinger i sverd og spyd som spres utover gulvet. Kanskje er det også et brøl fra noe nesten menneskelig, et sted langt borte og lenger inne. Stillheten senker seg igjen. Feron legger hånden på jerndøren. Så vet han, slik man av og til vet noe i drømme, at det kommer ett eller annet med voldsom fart mot den andre siden av døren. Han snur seg fra den og kaster seg unna. Han kjenner braket i det døren gir etter, kjenner tommetykt stål suse forbi ansiktet hans og gulvet forsvinne under føttene. Feron svever. Mørket kommer tilbake.

Feron kommer seg på bena og maner frem et lys. Etter arkitekturen å dømme er han fremdeles i drømmeborgen, men i et nytt rom. Det er stort og mørkt, og følelsen av å falle som sitter igjen i magen gir ham inntrykket av at han er langt dypere ned i festningen enn han har vært før. I rommet er det rad på rad med sirkler, av den typen magi bruker til å binde de skapningene de kaller til seg. De er skrevet på gulvet med hvit kalt, som har blandet seg med sølvstøvet besvergelsen krever. De samvittighetsfulle, snirklede linjene er ukjente for Feron. Skapningene som er fanget i sirklene er ikke det, med ett unntak. En demon i forførerisk kvinneskikkelse vinker kokett til Feron fra den nærmeste. Forbi den, retter en rakshasa distre på sine mange ringer. En djevel dekket i kjettinger betrakter ham med tålmodig forakt. En luftskapning, en salig storm av regnskygrå vinger, danser lydløst en dans rundt seg selv, og er på denne måten perfekt i ro og i intenst bevegelse på samme tid. Forbi denne sitter en xorn. Den formelig sitrer i sin veldige masse, som om den til enhver tid truer med å sprenge de magiske båndene som begrenser dens utstrekning. Så kommer en skapning Feron aldri har sett før. En høy, humanoid figur, kledd i en ettersittende kjortel av et lilla, hudaktig stoff. Armener er lange, sykelig tynne og ender i kraftige, firefingrende hender. Hodet er det mest påfallende, og likner mest på en blekksprut som en eller annen med uforståelige estetiske preferanser har balansert over den brede kragen. Hodet har fuktig, blågrå hud med et hint av fiolett rett under overflaten, to store, sorte øyne og fire lange muskuløse tentakler der munnen skulle vært, eller kanskje over en munn. Tentaklene henger ned som fletter på feil side av hodet, og som alle de andre skapningene i rommet betrakter denne Feron i stillhet. Så lyder enda et brått drønn, et annet sted i borgen. Gulvet skjelver. Rommet uhyrlige menasjeri forholder seg i ro, men det er noen andre som taler fra skyggene. Det er mannen med det tofargede ansiktet, som Feron har sett i sine visjoner om drømmeborgen.

«Han er sint», sier han, og later til å mene opphavet til bråket. «Han raser fordi du var så nære og oppdage hemmeligheten. Og nå er du død.» De to veksler noe korte ord. I følge den tofargede mannen er Feron på vei til å komme tilbake fra de døde, og i dette grenselandet kan de snakke sammen. Den tofargede mannen vil ikke gi sitt navn, men sier at Feron står på terskelen til enorm makt, og nå er han i ferd med å få en ny sjanse. Mange kommer til å misunne ham den og forsøke å ta den fra ham. Den tofargede mannen legger en finger over leppene og sier «hold vår hemmelighet, Feron.»

Så ser Feron at hans samtalepartner står i en magisk sirkel, akkurat som de andre skapningene i rommet. Før Feron rekker å bemerke dette hører han en fremmed stemme rope på ham. Først virker det som om det er langt borte, men straks er kallet skremmende og øredøvende nært og et lys blender ham. Så er han tilbake i mørket under kistelokket, der Malurt plasserte ham så varsomt for en tid tilbake, med stanken fra sin egen forråtnelse i nesen og på tungen. Han blir oppmerksom kaoset han kan høre utenfor kisten. Han hører stein som smadres overalt rundt ham. Det låter mest som om en innsjø bryter gjennom en demning. Med litt stev får han opp kistelokket og utforsker hulekomplekset han finner seg i. På veien får han et glimt av både Malurt og et monstrum fra den mektigste ordenen av djevler, men snart er han alene. Han finner syv dører, alle åpnet innenfra, fra rom med sprengte sarkofager. Han kom ut av et av dem, og utenfor den døren står det

Balar’ranach.
Han som for alltid skulle være gjemt.

den som er skapt til helteverk
skal sitte fornøyd ved rokken
jeg tar hans mandom, og sønnen sterk
blir svak som de andre i flokken

Feron går fra dør til dør og finner liknende påskrifter på alle.

Baba’huaara.
Asmodeus kriger. Herrens utvalgte. De dødeliges svøpe.

de små skal eie de store rom
det usle skal hylles med sang
så trekkes alt ned i fattigdom
og verden blir smålig og trang

Marianala. De falnes drønning. Løgnenes mor. Kongers undergang.

mangt en dødelig er meg lik
som tier når ondskap gjøres
jeg lærer folket det stille svik
som ikke kan sees og høres

Ach’keíl.
Pølens frue. Den flammefødte. Den svarte sol.

jeg leder folket i salmesang
i bønner og riter å dvele
så folket tror det er livets gang
og glemmer i livet å leve

Kat’malar.
Lysets jeger. Den evig sultne. Den stupende stjerne.

Dennes skrift er kloret bort av store klør.

Dispannia. Englemorder. Stjernseslukker. Sirklenes bøddel.

jeg preker fred i hønseland
for min blodsbror er reven
lite verd er sterke mann
som hugger av seg neven

Savar’mach.
Den lenkede herre. Helvetessmeden. Det dansende stål.

folk mot folk av gode kår
jeg sammen med kniven jager
og alt de har avlet i åtte år
er borte på åtte dager

Feron finner veien ut og oppdager at han er i Markene, ikke langt fra Wullans stein. Han vasker seg i Wullan-elven, og i steinen risser han «De skal alle sammen falle» på Aphel Esu, før han reiser mot Ianamark. Her får en seg et måltid og finner ut hvor lenge han har vært død. Så returnerer han i ly av natten til våre helter tilholdssted i Semaran.

7. Duir
Ikke lenge etter at Alan har snakket med Jernsko, støter han på Oman og Ilrian, som har reist på vinden til Bodelgard, og så tilbake derfra for å forsøke å finne ha på veien. I det samme hører han lyden av noe usynlig som sniker seg innpå dem mellom trærne. De transporterer så fort de kan til Semaran. Oman får et glimt av et stort kattedyr som betrakter dem fra skogbrynet, omkranset i lyserøde flammer, men ellers usynlig.

I Semaran introduserer Alan sin bror for Hiskiliam og Liandra. De tar ham godt imot og innkvarterer ham i Enides kapell.

8. Duir
For solen står opp kommer en utmattet og medtatt Feron. Han går rett opp på Ilrians rom, og snart sitter de to og Werwayn sammen og prøver å bli kloke på hva det er som har skjedd. Feron har forstått at han ble vekket av Orcus stemme, fordi Malurt byttet han ut en av de syv djevlene som stemmen var ment å vekke. Han er også klar på at han har tenkt å få sin hevn over Lerald, og stoppe de tilbakevendte djevlene. Werwayn ser at dette kan stemme med farene han er blitt advart om, og at det dermed kan være hans formål å kjempe mot dem. Ilrian er mer skeptisk. Feron er klar på at hver enkelt av disse djevlene er hinsides de våre helter har møtt så langt, så Ilrian spør seg hvordan man kan håpe å ta opp kampen med dem. Feron sier de må samle krefter. Werwayn sier seg enig. Først og fremst vil Feron til Azag. Det passer med planene til Ilrian og Werwayn. De vekker Oman før de snakker videre. De kommer frem til en løsning som passer dem alle inntil videre. Etter å ha snakket med Azag, skal våre helter plyndre Arbarak for sine hemmeligheter. Siden Rebekka angivelig er der nå, kan man snakke med henne i samme slenger. Til gjengjeld skal våre helter spore opp Eik etter dette. Etter denne avtalen går folk til sengs, men først nevner Feron at han ikke vil at noen andre skal vite at han ikke er død.

View
Sekstisjette møte
Begravelser og nederlag

12. Saille forts.
Våre helter har vunnet kampen mot Andrealphus. Før de tar kvelden sender Feron bevisstheten sin ut i De fjerne landene, og lykkes denne gangen i å oppdrive noen informasjon uten å ta skade på sin sjel. Han finner ut at Corsanos Cullain ikke en agent for regngudens kirke, men en agent for regnguden, hva nå enn det betyr. Han finner også ut at Carboran vet om Corsanos deltagelse, både i Orcus-sekten i Saith Rinnia og i De syvs forbund, og at De syvs forbund planlegger å bruke Orcus’ stemme til å vekke opp døde djevler. Feron undersøker hvilke mektige djevler han vet har falt i Lyr, og han kommer på to:

Baba’huaara, kalt asmodeus kriger, herrens utvalgte, og de dødeliges svøpe. En ridder av blod og ære. I følge legenden ble den kallet til Eryri av en dommedagssekt i den Røde månens år. Historikere er uenige om når dette var, men det var for mellom 200 og 300 år siden. Både djevelen selv og sekten som bandt den ble beseiret av eventyrere.

Dispannia, kalt englemorder, stjernseslukker og sirklenes bøddel. Man vet ikke hvordan Dispannia kom seg til Lyr, men den infisere et stort Rhiannon-tempel i Chel Danu og manipulerte det til sine egne formål i flere år, mens den sådde usikkerhet, fortvilelse om mistenksomhet både innenfor og utenfor tempelets murer. Til slutt brøt hele organisasjonen sammen og Dispannia ble avslørt og drept av av noen Rhiannon-prester som hadde hentet inn inkvisitorer fra Auguel. Dette var for omtrent 70 år siden.

13. Saille
Ilrian annonserer sin retur til Hiskiliam, som overraskende nok ikke er overrasket. Så henter han sine eiendeler hos Machiel, som derimot blir meget overrasket over å se ham, og kanskje til og med litt mistenksom. De utveksler nytt. Ilrian låner Rogal Vhas’ formularbok til Machiel.

Begravelsen for Puchinder og Branwen avholdes. Feron taler. Han forteller om hvordan Brawen og Puchinder satte livet på spill under slaget om Itghard, for å forsvare Markenes frihet. Vanger Kalt besøker våre helter etter seremonien og de diskuterer farene og fordelene ved at gruppen fortsetter å bo ved fyrstesetet, i lys av de underlige gjestene de får. Vanger kan fortelle at Hiskiliam har blitt rådet til å sende våre helter vekk fra fyrstesetet, men fyrsten har besluttet å la dem bli. Det kan være både personlige og politiske grunner til dette. Vanger råder våre helter til å tenke gjennom muligheten. Werwayn nevner at så lenge de er der kan deres fiender forsøke å ramme dem ved å angripe den øvrige befolkningen og vente på at våre helter kommer løpende. Ilrian påpeker at det ikke er en sannsynlig strategi, ettersom de fleste av deres fiender ikke vil tenke på å komme løpende som en naturlig reaksjon. Malurt kommer opp som et mulig unntak til dette.

Den kvelden forsøker Feron å se Andrealphus i speilet. Det virker. Andrealphus er i en hule, han er tilsynelatende fremdeles såret fra kampen dagen før, og han snakker til en magus som formodentlig må være Lerald. Våre helter beslutter å slå til snarest. Det viser seg derimot å være en felle. Lerald og Andrealphus hadde forutsett overfallet, og stiller forberedt til kampen. Lerald har også hentet inn sin lærling Chara og en annen magus fra lauget i Ithgard. En av våre helters hardeste kamper bryter ut. I begynnelsen ser det ut til å gå bra, men Lerald har tatt forholdsregler mot de strategiene han nå forventer fra våre helter, og det viser seg vanskelig å opprette en fordelaktig posisjonering. Kampen tar en brå vending da både Ilrian og Feron faller for en velplassert besvergelse fra Lerald. Elmar og Werwayn klarer å drepe de to øvrige magusene, men selv om Lerald finner deg for godt å trekke seg litt tilbake, kjemper de til slutt en desperat kamp mot en cornugon på nesten full styrke. Når Werwayn ser at tvekampen mellom Elmar og Andrealphus må ende i katastrofe, slår overlevelsesinstinktet inn. Elmar faller, men Werwayn, med både djevelen og Lerald hakk i hel, lykkes i å flykte ut i villmarken, som den eneste overlevende.

View
Sekstifemte møte
Heltene fra Leggersmark rir igjen

10. Saille forst.
Feron og Werwayn henter Decarabia, og returnerer med ham til valplassen. Da de ikke finner noen levende der, redder de Puchinders kropp og går i dekning utenfor bymurene for natten. Der ødelegger de fire Asmodeus-amulettene de har. Feron skriver også ned Branwens to legender om De syvs forbund.

11. Saille
Feron og Werwayn returnerer til Semaran, og bestemmer seg for å oppdater fyrsten. Hiskiliam, i sin tur, gir en politisk oppdatering. Nortghard forbereder seg på krig, men det pågår en diskusjon om man burde vente eller ikke. Det hadde vært best å ramme Dyfed før de fikk kommet seg etter nederlaget ved Itghard, men om det er praktisk mulig å flytte en hær stor nok til å innta Dyfed så raskt at man kan nyte fordel av det, er et annet spørsmål. Edernion er dessuten villig til å gå med på mye, hvis man finner en annen rute til Dyfed enn gjennom dem.

Det besluttes å holde en begravelse for Puchinder og Branwen i Semaran om to dager, og jordfeste Branwen. Siden Dyfed sitter på den eneste pålitelige ruten til Hilreath, sender Hiskiliam et bud i et forsøk på å få beskjed om Puchinder til alvene i nord, før det bestemmer seg for hva de skal gjøre med hans legeme.

Nyheten om konfrontasjonen mellom Nortghards agenter og våre helter i Dinuell, har også nådd fyrstesetet. Liandra er interessert i å vite om våre helter kommer til å fortsette å beskytte Isbald, og de beroliger henne. Werwayn nevner at han tror Isbald er en god mann, og at han kjempet med dem mot deres fiender, men Liandra sier at han har forbrutt seg mot en gammel og viktig lov for Nortghardingene, og det er det ingenting å gjøre ved. Hun forteller også at det er hennes søster Sarini som er den blåkledde magikeren. Slike krefter er visstnok tilgjengelige for alle av Nortghards kongelige blod, hvis de lærer å bruke dem.

Feron og Werwayn forteller Hiskilam at de vet at Malurt er Corsanos Cullain. Siden Hiskiliam allerede vet at Iliandra fikk beskjed fra sine overordnede om å ikke forfølge Malurt ytterligere, da hun reiste med våre helter, må han innrømme at det kan se ut som om Malurt er en agent for sin brors tempel. Likevel er hans mål like obskure som de alltid har vært. Feron og Werwayn forteller også om konfrontasjonen med De syvs råd som nylig har funnet sted i Itghard, og om Grubán Cessa og Lerald Tor’ris.

Etter audiensen med fyrsten arbeider våre helter. Werwayn er i skogen for å trene opp et nytt ledsagerdyr. Feron skriver, for så å dra til Itghard om kvelden. Hans intensjon er å besøke den glødende tårnet i havet, men når han prøver å finne det blir han nødt til å konstantere at det har forsvunnet. Turen er imdlertid ikke forgjeves. På vei inn til havnen blir Feron kontaktet av Elmar, som sier at han og «en gammel venn» ønsker å treffe gruppen. Feron møter dem på et vertshus, og får en stor overraskelse når han oppdager at den gamle vennen er Ilrian. Ikke før har de satt seg ned for å forklare dette, før de angripes av et usynlig uhyre. Marerittmonsteret til Malurt har funnet dem. Det river seg med letthet gjennom vertshusets øvrige klientell og sprer blod og panikk, men i våre helter finner det mindre medgjørlig kost. Feron gjør monsteret synlig med stjernestøv. Elmar nedkaller sin profetiske ånd og går brennende i brytekamp med det. Snart lykkes det Ilrian å forandre det til stein. Etter dette drar våre helter til Semaran.

Ilrian får omsider forklart sin nye tilstand for en ekstremt skeptisk Feron. Han ble vekket opp som vandød av Shalkor Malrym, den virkelige og svært mektige Shalkor. De våre helter har møtt så langt er noen av mange magiske kopier som vandrer rundt i verden og som muligens fungerer som en slags agenter for originalen. Ilrian forsikrer sin gamle våpenbror om at han lever på magisk kraft, ikke av blod eller dødt kjøtt som mange av de vandøde våre helter har møtt så langt. Han er heller ikke slavebundet av sin skaper, selv om han innrømmer at han står i gjeld til Shalkor. Shalkor har sendt Ilrian tilbake til våre helter for å hjelpe dem. Hva han selv planlegger å tjene på det, kan ikke Ilrian gi noe godt svar på.

Feron synes det er påfallende at begge hans to reisefeller dukker opp akkurat nå som han og werwayn trenger assistanse. Likevel informerer ham dem om hva som har skjedd og hva våre helter planlegger. Når Feron inviterer Elmar med på ekspedisjonen til helvete, nevner Elmar at han også trenger gruppens assistanse i et annet øyemed. Feron foreslår en gjensidig fordelaktig allianse. Ilrian synes ekspedisjonen virker både vanvittig og tiltrekkende.

Elmar forteller om sin plan om å forsøke å reise til Kongegudens rike og forsøke å bevirke en endring der. Siden det himmelske og det jordiske er forbundet, ville man kanskje kunne motvirke de problematiske nyvinningene i Lysets kirke på denne måten, uten å måtte bruke mye tid og mange liv på mer borgerkrig i Lyr. De andre er åpne for ideen. Feron foreslår at før man begir seg ut på et så farlig og underlig oppdrag, kunne det være nyttig å oppsøke Han som vandrer i drømme, i Haat Cuic, Nattormens alter.

12. Saille
Elmar vandrer rundt på fyrstesetet og gjør seg kjent igjen, mens resten av grupper arbeider. I utkanten av byen møter han Andrealphus, som kommer ridende på en veldig sliten hest. Det forkledde djevelen introduserer seg som Andreas, og spør Elmar om «Heltene fra Riahmark». Elmar sier, som sant er, at han ikke vet hvem som er hjemme og ber Andreas besøke dem ved solnedgang samme dag. Når Feron og Ilrian kommer tilbake fra sitt ærend hos maguslauget i Hain, forstår de straks hvem det er Elmar hadde møtt. Litt desperate, siden de ikke vil måtte flykte og la Andrealphus være alene med Semarans folk, bestemmer våre helter seg for å vente på djevelen hjemme hos seg selv, og angripe ham når han kommer. Andrealphus skuffer ikke. Han kommer og han kjemper med våre helter. Men denne gangen er våre helter forberedt. Kampen er hard, men våre helter fordriver Cornugonen.

View
Sekstifjerde møte
Lerald Tor'ris

9. Saille forts.
Våre helter beslutter ikke å møte Riwalin. De returnerer til fyrstesetet i Markene for å snakke med Machiel. Han hjelper dem å identifisere noe av byttet fra kampen i Lotushuset. Så drar de videre til Leggersmark, hvor de arbeider med diverse småting. Branwen blir igjen med Machiel i Semaran og brygger trylledrikker. Feron spør Decarabia om Corsanos, som forteller at han holder til i Saith Marcog og har et nært forhold til søsknene, men at han, i motsetning til dem, ikke har noen ansvarsområder i kirken, fordi han lider av en eller annen mental skade.

10. Saille
Våre helter henter Branwen i Semaran og returnerer til Itghard, hvor de får høre at Lerald har akseptert middagsinvitasjonen deres. Det viser seg imidlertid at han har tatt med seg en venn til selskapet, en noen utspjåket, androgyn mann som presenterer seg som Andrealphus. Feron gjenkjenner navnet som tilhørende en av Asmodeus’ cornugon, en av de mektigste djevelsortene. Tidlig i middagen får han tipset Branwen diskret om dette. Samtalen går fra småprat til filosofisk diskusjon, men kretser alltid varsomt rundt kampen mellom De syvs råd og våre helter. Lerald snakker uhindret, men innrømmer likevel ingenting direkte. Han nevner verken Asmodeus, djevler, De syvs råd eller noen av de andre medlemmene, bortsett fra Malurt, ved navn. Han setter et klart skille mellom ham selv og de av De syvs råd som våre helter har kjempet mot. Han sier at våre helter ikke har motarbeidet ham siden «Hiskiliam fikk oss til å vise vår hånd i Semaran», men at han regner med at dette kan endres snart. Mest snakker han om sitt syn på verden. Han mener en magus av Ferons talent kaster bort sitt potensiale ved å kvie seg over å danne allianser som for eksempel Lerald selv. Werwayn sammenlikner Lerald med Balder, men Lerald mener at Balders syn på verden var grunnleggende religiøst, han valgte å tjene, mens Leralds ikke er det. Lerald ser det han kaller «de skjulte kreftene i universet» nettopp som krefter, som tyngdekraften eller tidevannet. Han bruker dem for å oppnå det han vil. Feron mener det er Lerald som er redskapet, ikke omvendt. Lerald er skuffet over uttalelsen, som han mener minner om et sørgelig konvensjonelt syn på makt. Det spiller ingen rolle hva man kaller forholdet mellom ham de skjulte kreftene, så lenge han bruker det til å oppnå det han vil. Lerald snakker mye om makt. Han sier at alle skapninger streber etter makt, på en eller annen måte, men mennesker er ekstra kreative når det gjelder å finne institusjoner og systemer for å reprodusere den. Derfor vil folk som Lerald, de som ønsker å alliere seg med makt generelt, uavhengig av andre hensyn, alltid leve godt blant menneskene. Til Ferons anklage om underkastelse, responderer Lerald at Feron burde holde seg for god til å bebreide ham, bare fordi han har større leker enn Feron. Feron angriper ham.

Lerald reagerer først og lenker Feron til materien, mens han selv trekker seg tilbake og begynner å smi besvergelser på trygg avstand. Brawen og Werwayn havner i nærkamp med Andrealphus, som inntar sin virkelige, fryktelige skikkelse. Feron forsøker å gi dem en fordel ved å forhindre cornugonen fra å bevege seg, mens Puchinder går på jakt etter Lerald. Werwayn og Branwen er hardt presset av djevelen og snart døden nær, men Feron forsøker alt han kan å helbrede dem via himmelske ånder han tilkaller. Samtidig har Lerald kommet seg forbi Puchinder med magisk hjelp og faller Feron i ryggen. Feron responderer hardt, og med Puchunder hakk i hel gjør Lerald ett siste desperat utfall som nesten dreper Feron og slår ham bevisstløs. Feron blir i det siste reddet når en av hans engletjenere velger å redde Feron heller enn Branwen, som blør i hjel i mellomtiden. Feron flykter med livet i behold. Puchinder gjør et utfall mot Lerald som slår feil, og Lerald forsvinner med en ordre til Andrealphus om å «drepe dem alle». Andrealphus dreper Puchinder. Werwayn, som har vært nede for telling, kommer til seg selv og flyter i siste liten med Branwens kropp. Feron, som forsøker å observere kampen fra utsiden av bygningen, ser Werwayn løpe med djevelen hakk i hel. Han griper inn og transporterer de to til Leggersmark, selv om det innebærer å etterlate Puchinders lik og Ferons flaggermus.

View
Sekstitredje møte
Avsløringer

8. Saille forts
Mens våre helter kjemper seg innover i Benkorsets skjulested, sender Isbald to engler i forveien, for å finne og verne om Edin. Når våre helter omsider feller nok motstandere til å drive resten på flukt, og finner rommet Edin holdes i, finner de også spor av at englene kjempet med noe i rommet like før. Edin er hardt såret, etter hva som ser ut til å være flere omganger med tortur eller bare juling, men hun er i livet. Branwen og Isbald helbreder sårene hennes og våre helter returnerer til Lotushuset. Edin hjemkomst vekker stor glede og lettelse hos de som venter der, men Edin er utmattet og spak og trekker seg raskt tilbake.

Branwen returnerer til vertshuset og venter på bud fra Riwalin. Det kommer utpå kvelden. Han inviterer henne til en kopp te i ruinene av Itghards nordlige bydel. Puchinder og Feron bruker resten av kvelden på å kopiere kartet over Ha-platået. Når det er ferdig går de ut og legger originalen på Heli-alteret, slik Feron hadde avtalt med Yuan-tien.

Den natten dreper Feron den sovende mannen i drømmeslottet, ved å stikke dolken som ligger der i hjertet hans. Døren til det fjerde rommet åpner seg. Det fjerde rommet er større enn de tre foregående til sammen, og består av flere mindre kammer som er koblet sammen av små ganger og trapper. Hvert kammer er fult av alle slags våpen, stilt opp på stativer og sokler langs veggene. Her finnes selvfølgelig også enda en låst dør. Foran den står det fem sokler på rad, de eneste uten våpen på. De har inskripsjoner på aphel esu:
1. Sverdet til en som kjente deg, og som ønsket din død.
2. Skjoldet til en som ønsket å beskytte deg.
3. Staven til en magiker som var din rival.
4. Et våpen som nesten drepte deg.
5. Et våpen, velsignet av en Gud du har kjempet mot.

9. Saille
Branwen står tidlig opp og forlater vertshuset. Hun oppdager straks at hun blir forfulgt av to menn, som hun forhekser og bringer med seg til Lotushuset. De tvinges til å fortelle at de hadde fått i oppdrag å spionere på henne for å se om hun gjorde noe av interesse før møtet med Riwalin. Brawen instruerer dem om å svare på Edins spørsmål og overlater dem til henne. På vei inn til Lotushuset finner Branwen en beskjed til våre helter fra yuan-tien. Han takker for kartet og forteller at monsteret som jager dem, det som ikke tåler synet av sitt eget speilbilde, er usynlig. Brevet er undertegnet med navnet Hlin. (Våre helter har utrustet seg med to bærbare speil.)

Etter en god frokost, over hvilket våre helter diskuterer hva mer de har å gjøre i Itgahrd, møter de Edin, som omsider forteller hemmeligheten hun har sittet på så lenge. Etter at Cedric døde i Wyllenlag, og hun klandret vår helter for dette, solgte hun Wyllenlags beliggenhet til Malurt. Hun sendte også Ider til våre helter med beskjed om at Malurt var på vei. Pengene Malurt ga henne for den informasjonen gjorde det mulig å leie så mange soldater til å forsvare Itghard mot Dyfed. Malurt oppsøkte Edin igjen etter slaget, og ønsket å kjøpe mer informasjon om våre helter. Hun avviste ham, med i det han gikk kom Friam el Bodor Sidd på besøk, og Edin oppdaget ved det tilfellet at de to kjente hverandre. Etter at Malurt hadde gått fikk hun Friam til å fortelle hvem han kjente Malurt som, uten at hun lot ham vite hvem hun kjente ham som. Dermed fikk hun vite Malurts virkelige navn. Malurt er Corsanos Cullain, Carborans Cullain halvbror og den yngste av Cullain-søsknene. Denne åpenbaring setter en støkk i våre helter, og det blir ikke dagens siste. Nå som de har fire Asmodeus-amuletter, klarer de å sette sammen utsagnet som er skrevet på dem. «Tal prins i djevlenes råd.» Dette gjennombruddet gjør at Branwen kan bruke magien sin til å finne ut enda mer. Hun går i transe og deklamerer det følgende verset.

Syv levende, syv sjeler kallet til dåd
Syv svarte hår skjult av skjebnens tråd
Syv vers og syv slag i sfærenes sang
Tal prins i djevlenes råd
Syv falne trår Eryris mark nok en gang

Våre helter konkluderer med at dette passer inn i et mønster av ting de vet fra før, som sammen typer på at De syvs forbund planlegger å bruke Ocus’ stemme til å vekke opp … noe. De legger en slagplan for dagen. Brawen ønsker å holde avtalen med Riwalin, om så bare for å angripe og uskadeliggjøre ham, men Feron mener det er uinteressant. Han vil heller ramme Lerald Tor’ris, nå som De syvs forbund er svekket. Våre helter beslutter å invitere Lerald til middag dagen etter, på en restaurant, hvis eier skylder Edin en tjeneste. Branwen overleverer beskjeden uten problemer, utover det at hun ikke får overlevert den personlig. Lerald får beskjed om at Brawen og Feron, med venner, ønsker å diskutere en sak med ham, og at han skal gi beskjed til Lotushuset, om han aksepterer invitasjonen. Mens våre helter holder på med dette drar Edin og Isbald for å finne Uwains ravner, slik at Isbald kan helbrede Wainans ben, som i sin tur vil gjøre Wainan egnet til å lede ravnene igjen. Når vi forlater våre helter for denne gang, er det en time igjen til møtet med Riwalin, og de har ennå ikke bestemt seg for om de vil gå dit eller ikke.

View
Sekstiandre møte
På leting etter Edin Mairn

Itghard, Eryris strålende havn
favner alt som på havet vil fare.
I byen bygget på sult og savn
er åndedrettet den edleste vare.
Heldig er den som kan eie sin ånd.
De finner sin tilflukt i Diermans hånd.

De som går smykket i andres tid
som vet å kjøpe og samle slik vare
må også vite å unngå strid
og støtte og pleie den åndende skare.
Så låner de stolt sitt gull til de bånd
som bindes så kjærlig av Diermans hånd.

Det har vært et skifte i været siden jeg sist var i Itghard. Guden for regn og rust har lagt sitt tunge blikk på byen. I Saith Marcog hang man de adelige fra murene. Har omveltningen i sør spredd seg? Det føres en hellig krig mellom Havheksa og de to metallgudene, med sjelene til de fattige i denne byen som både våpen og innsats. Den syngende gudinnen oppfordrer oss til å se historien som en beretning, hvor vi alle kan bidra, både som fortellere og som våre egne kapitler. Jeg spør meg selv hvordan Carboran Cullain ser historien, der han sitter i teltet sitt. Jeg synes nesten jeg kan høre det knake i trinser og tannhjul bak pannebrasken hans, helt fra havnen og opp hit. Dette regnet, og disse frodige, rike og folketomme hagene rommer en talende stillhet i dag. Jeg savner Dinuell allerede.
– Isbald Cilte

7. Saille forts.
Isbald og våre helter gjennomsøker Lotushuset etter overlevende og informasjon om hva som har skjedd. De finner at Stormesteren, Malurt og de andre utførte et konsentrert angrep mot Edin, som ble beseiret og slått bevisstløs. Ider var ved bevissthet litt lenger, og overhørte at Stormesteren fikk Malurt til å levere Edin til Riwalin, per en avtale mellom de to, på tross av at Malurt virket svært lysten på drepe Edin så fort som mulig. Etter dette tok de kontroll over inngangene til huset og hovedrommet, for å sette opp fellen for våre helter. Å kontrollere resten av huset og dens beboere var tydeligvis ikke en prioritet, for med unntak av de som strøk med i det første overfallet, og noen få uheldige som Malurt fikk tak i i etterkant, var husets beboere i god behold enten gjemt eller barrikadert omkring i huset. Likevel sprer det seg naturlig nok fortvilelse og sorg. Ider begynner straks å gjenopprette orden, og Isbald, sjokkert og frastøtt over sine nye fienders brutalitet og sadisme, later til å ta den videre jakten på Edin og hennes kidnappere som en selvfølge. Likevel, siden de aller fleste er hardt såret og svekket, er det nødvendig å barrikadere seg i Lotushuset og hvile til neste morgen.

Bak Stormesterens maske venter en ny overraskelse. Ider kan identifisere mannen som Grubán Cessa, leder for Diermans hånd. Han bærer en Asmodeus-amulett, men selv om det virker tydelig nok at Edins altruistiske konkurrent var et medlem av De syvs forbund, har de egentlig intet bevis for at de står over liket til Stormesteren.

I Dinuell bruker Branwen kvelden og natten på å sette seg inn i byens nåværende politiske situasjon. Hun fatter interesse for fangehullene i Dinuells slott, som visstnok nå rommer flere av Matreks støttespillere, samt flere nøkkelpersoner i Dinuells motstandsbevegelse.

8. Saille
Dagen etter reiser våre helter igjen til Dinuell, men kun for å hente Branwen og returnere til Lotushuset. Derfra legger de en slagplan. Branwen går ut i byen i forkledning for å forsøke å komme i kontakt med Riwalin. Puchinder og Werwayn drar for å spionere på steder Ider vet Benkorset virker fra. Isbald og Feron drar til hovedkvarteret til Diermans hånd for å se om de kan finne noen spor der.

Etter noen timer får Branwen en henvisning til et vertshus, hvor hun kan få gitt en beskjed til Riwalin som eventuelt kan føre til et møte med Bernkorsets leder. Etter noen insinuasjoner med bartenderen over en veldig eksklusiv falske vin, får hun overlevert beskjeden om at hun er interessert i å forhandle med Riwalin om Edin.

Puchinder og Werwayn observerer noen av Benkorsets aktiviteter, men til syvende og sist leder deres undersøkelser til det samme vertshuset som Branwen ender opp i.

Feron og Isbald finner noe de overhodet ikke hadde ventet hos Diermans hånd: en massakre. Et monster har blitt sluppet fri i bygningen og myrdet og lemlestet alle som befant seg der inne. De møter imidlertid også yuan-tien de kjempet mot i Lotushuset. Denne forklarer at den var betalt av Stormesteren for å hjelpe til med å drepe våre helter, men at den ikke lenger har noen grunn til å ære den kontrakten nå som Stormesteren er død. Uansett var yuan-tiens virkelige mål et gammelt kart over Ha-platået som han hadde vært på leting etter lenge, og som han omsider hadde sporet til bandittkongen Avtanor, som igjen ble drept av våre helter som han med rette antar nå har det. I bytte mot kartet tilbyr han informasjon om monsteret Malurt har sluppet fri hos Diermans hånd, og som yuan-tien mener er på leting etter våre helter, samt hvor Edin holdes fanget av Riwalin. Feron går med på dette og yuan-tien forteller at monsteret som Malurt har benyttet opprinnelig var en gave, i form av et egg, fra yuan-tien, som skjønte både at det gjaldt å være på god for med Malurt, og at Malurt hadde en lidenskap for kuriositeter. Monsteret, som ikke har noe navn, er et brutalt og intelligent uhyre som ble skapt av Dragenes mor mens verden var ung. Det er vanskelig å drepe, men dets eget speilbilde er dødelig for det. Yuan-tien forteller også hvor våre helter kan finne Edin, men advarer dem om at Malurt også vet hvor hun er. Nå som Stormesteren ikke lenger kan holde i Malurts lenke, kan det se ut som om Malurt gjør som han selv vil. I så fall er det mulig han er på vei til Edin selv, for å ta livet av henne.

I tråd med deres avtale bestemmer Feron og yuan-tien hvordan kartet skal overleveres tidlig neste morgen, ved et gammelt veialter for Den svarte gjest ikke langt fra Lotushuset, før Feron og Isbald kjapt gjennomsøker det blodige hovedkvarteret og returnerer til de andre. Når Branwen hører om avtalen, kan hun imidlertid fortelle at yuan-tien mest sannsynlig er et medlem av De usynlige knivene, en orden dedikert til å slette alle spor mot beliggenheten til Steindronningens grav, et av Lyrs mest ettertraktede mål for eventyrere. De bestemmer seg derfor for å revurdere å overgi kartet.

Våre helter ruster seg og drar sammen med Isbald til beliggenheten yuan-tien ga dem. Der finner de en liten, men vel forsvart base, og er snart låst en forvirrende kamp mot kjemper og menn som holder en lett forsvarlig posisjon. Vil de klare å bryte gjennom linjen i tide? Er de allerede for sent ute? Og hva vil de gjøre med Edin om de finner henne?

View
Sekstiførste møte
Kamp i Lotushuset

7. Saille forts.
Våre helter reiser til Dinuell for å hente Cilte. Der møter de ikke bare ham, men også den blåkledde agenten til Nortghard som reddet Liandra og Hiskiliam. Denne har kommet for å drepe Cilte, og har ikke tenkt å la ham gå uten kamp. Våre helter kvier seg for å gripe inn, men da den blåkledde er like ved å drepe Cilte blokkerer likevel Feron den avgjørende besvergelsen. Branwen tar med seg Cilte og forsvinner i ruinene. Den blåkledde liker ikke at våre helter sørget for at «attentatsmannen» unnslapp, men sier han skal la det gå denne ene gangen, siden våre helter er venner av Nortghard. Man kan merke seg at den blåkledde har en underlig lys stemme, som den til en kvinne eller et barn.

Branwen forsøker å overtale Cilte til å dra til Itghard med våre helter, men han er ikke interessert i å møte Edin Mairn, og til tilbudet om arbeid uten flere detaljer sier han bare at han har arbeid i Dinuell. Branwen sier hun setter pris på at han hjelper til i Dinuell, og Cilte svarer at han tiltrekkes av hvordan «folkene her har lært leksen sin når det gjelder å kjempe mot overmakten». Så returnerer Cilte til Enides tempel, som for tiden fungere som et sykehus, og Branwen finner våre øvrige helter. Senere gjør Puchinder et mindre diplomatisk, men mer heldig forsøk på å overtale Cilte. Cilte vil ikke gå med på han skylder våre helter noe, men han går med på at det koster ham lite å hjelpe dem, og når han får vite at Edin sitter på viktig informasjon som våre helter får i bytte mot å arrangere et møte mellom henne og Cilte, går han med på å reise til Itghard. Det blir til at han, Werwayn og Puchinder reiser i forveien, mens Feron og Branwen blir i Dinuell. Branwen forhører seg i forkledning, og finner ut av Cilte kom til byen for noe dager siden, og har hjulpet gjennombyggingen av byen gjennom store og små underverk. Hun finner også ut at den plutselige tilstedeværelsen av Nortghard-agenter later til å være et engangstilfelle som har forårsaket litt oppstuss. Dyfed-troppene som nå styrer byen er ikke populære, men Dinuells folk er heller ikke videre ivrige på flere stridigheter.

I Itghard drar Werwayn, Puchinder og Cilte til Lotushuset, bare for å finne en felle som ligger og venter på dem. Stormesteren, slik han fremstod for Branwen, sammen med en Yuan-ti knivkaster, trollet Shyriampuk og Malurt, har inntatt Lotushuset og tatt gisler. Når heltene ankommer, får de muligheten til å overgi amulettene, kjempe, eller stikke av, men hvis de flykter, vil det være vel vitende om at Malurt og de andre kommer til å la det gå utover gislene. Werwayn forsøker raskt å overtale Cilte til å ta dem med tilbake til Dinuell så de kan hente de manglende heltene å ta opp kampen fulltallige, men Cilte later til å være forsont med døden, i tillegg til at han nekter å etterlate uskyldige med den selsomme gruppen han nå står ovenfor. Døden uteblir imidlertid for denne gang, så vidt. Malurt avventer, mens heltene tar opp kampen med de tre andre. Werwayn uskadeliggjøres raskt av Stormesteren, men selv om Shyriampuk og Yuan-ti’en gjør sitt beste for å stå i veien, lykkes Puchinder og Cilte i å drepe Stormesteren. Dermed forsvinner Yyan-ti’en også, som frykter at hans betaling gikk opp i rykt med djeveldyrkernes leder. Malurt kaster seg derimot ut i kampen med nytt mot, og han presser straks våre helter opp i et hjørne. De kjemper med alt de har, men til slutt må Cilte innrømme at han ikke har noen annen måte å få Puchinder og Werwayn fra det i livet på, og de flykter til Itghard. Der finner de Feron så fort de kan, men Branwen er forsvunnet inn i hjembyen sin og de tar seg ikke tid til å lete etter henne. De fire drar tilbake til Lotushuset, hvor Malurt og Shyriampuk så vidt har rukket å summe seg, og kamp bryter ut igjen. Våre helter merker seg til sin forferdelse at piken Malurt holdt som gissel for noen minutter siden nå har avgått med døden på grusom vis, og at Malurt nå har vendt sin oppmerksomhet mot en bevisstløs Ider Andvare. Etter en lang kamp som koster begge parter alt de har av ressurser, er Shyriampuk død og Malurt kjemper seg ut hoveddøren og forsvinner. Våre helter har vunnet Lotushuset tilbake, og Andvare lar seg ennå redde.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.