Lyr

Enogtyvende møte
Studier

17. Ruis forts.

Våre helter har felt den sorte rytteren, og Feron identifiserer den falne som en mann av drageavstaming, som ga ham den dødelige og overraskende evnen til å sprute ild. Videre finner de at steindøren de var det for å undersøke har åpnet seg. De går inn og finner en vakkert innbundet bok på en pidestall. Feron oppdager at den er besverget, og Ilrian forsøker å heve fortryllelsen, men mislykkes. De bestemmer seg for å komme igjen med flere besvergelser dagen etter, heller enn å risikere fellen.

Før de returnerer til det lyse nivået og lesekammeret, undersøker heltene de statiske humanoidene, med mistanke om at gitteret de åpnet på det lyse nivået også har åpnet veien inn til de underlige, ansiktsløse skikkelsene. Ikke bare viser det seg å være riktig, men deres lydløse sermoni har endret seg. Mannen, som sammen med en kvinne holdt et søvbeger, er nå forsvunnet uten spor. Kvinnen og de andre står urørlige i samme stillinger som før, og begeret er falt på bakken. På nærthold virker skillense både mindre og mer menneskelige. Ilrian rører ved en av mennene og konstaterer at de kjennes som levende mennesker, mye og varme. Elmar prøver å skjere i en av dem for å se om de blør, men han kommer ikke gjennom huden like lett som han hadde ventet. Ikke fremprovoserer han noen annen reaksjon heller. Han og Alan trekker kvinnen ut av balanse og oppdager at all stivhet forsvinner idet de flytter henne og hun blir livløs. Alan legger henne på gulvet så varsomt og komfortabelt han kan. Elmar eksperimenterer videre ved å bevege hodet til den sittende kvinnen frem og tilbake, men da den trykkende stillheten forblir like total, med unntak av de undernde, lavmelte ordene heltene veksler seg imellom, trekker de seg tilbake og slår seg til ro for natten.

18. Ruis
Heltene returnerer til den besvergede boken med fornyede krefter, men ingeting later til å nytte. Først forsøker Feron å fjerne besvergelsen, men den er for kraftig for ham. Så tilkaller han en sterk ape fra en infernalsk verden, men den klarer ikke å rikke boken fra pidestallen. Elmar, Ilrian og Alan beslutter å prøve sammen, men når Elmar rører ved den oppdager han at han kan løfte boken uten problemer. Straks han tar i den slår en vegg av flammer ned rundt ham som ikke skader ham, men som brenner Alan og Ilrian kraftig. Selv Feron, som står på god avstand, går ikke umerket fra det. Etterhvert slukker flammene og Elmar kan ta boken med seg til lesekammeret og studere den. På tittelbladet står det Jeg er Ildens stemme. Jeg er livgivers pust. Min hvisken hjemsøker den forgjengelige verden så lenge solen reiser over himmelen.

Til 10. Beth
Heltene leser en mengde bøker. Alan leser Løgnenes bok, som heltene fant ved de statiske humanoidene, siste gang de var der. Boken gjør ham både bedre til å lyve og til å avsløre andre løgner. Kanskje litt for god, for Alan merker en plagsom varhet for andre uærlighet etter dette. Siden går Alan ut og bruker en uke på å trene Bel. Mye mer snø har fallt siden heltene kom til Hammana, og selv om en varm, tildig vårsol skinner på himmelen ser Alan at reisen tilbake mot Markene gjennom vilnisset vil bli en langsom affære.

Elmar kommer halvveis i Ildens stemme og har en åpenbaring. All ild, slik den forekommer i den materielle, forgjengelige verden er en portal til Livgivers rene ild. Og siden all materie består i noen grad av ild, er også all ild i den materielle verden knyttet sammen i en stor flamme. All ild er Ilden. Fra nå er ikke Elmars morgenrituale, som fornyer hans gudegitte besvergelser, avhengig av tiden på døgnet, bare hvile, som magusteknikkene. Elmar forstår fra bokens innhold at dette må være Evangeliet som Mafesikus snakket om, og at den gamle diakonen baserte sine uortodokse refleksjoner på dets innhold.
Elmar fullfører Ildens stemme, har en dyptgripende innsikt og et syn. En engel med rødglødene rustning og flammevinger kommer foran ham og forklarer at elementene inngår i en helhet som på sin egen måte er hellig, som Kossuths rene ild. Elementet som en enkel, ren bestanddel og den forgjengelige, men dynamiske blandingen er avhengige av hverandre for å ha mening. For å forstå dette bedre må Elmar se det med enge øyne, og derfor må han oppsøke Athi Liazi. (Et ukjent navn for Elmar.) Elmars bevissthet utvides og engelen tar boken og forsvinner. Når Elmar kommer til seg selv kan de andre fortelle at han har stått i full brann i omtrent fem minutter. Stolen og skrivebordet hans er ødelagte, og gulvet rundt føttene hans er brent sort. Selv her han fullstendig urørt og boken er forsvunnet.

Feron leser Cocytus, og lærer av den en teknikk for å tappe inn i infernalske krefter og gjøre sine skadelige besvergelser vanskeligere å motsstå. Metoden er brutal, og benytter krefter de fleste ville kvie seg for å komme i kontakt med, men Feron ser forbi slike fordommer. Han leser også Løgnenes bok og har samme opplevelse som Alan, samt Mørkets bok, som gir ham en særegen evne til å lokaslisere en fiende i blinde, men til gjengjeld gjør ham litt nærsynt i lyset.

Ilrian leser den hviskende boken og får samme opplevese som Feron har hatt. Etter å ha lest den kommer de begge til en mystisk dør i drømme. På døren er det en underlig kode som de begge bruker langt tid på å forsøke å knekke. De kommer et stykke på vei, men rekker ikke løse gåten fullstendig. Ilrian bruker også sin gave fra Skogmannen til å få et syn om den hviskende boken.

Ilrians drømmesyn 9. Beth
Ilrian svever i tomrommet, omgitt av diagrammene fra den hviskende boken, som har foldet seg ut til et enormt spindelvev i sølvskimrende linjer og symboler og strekker seg så langt Ilrian kan se i alle retninger. Så folder det seg sammen og danner en enorm lysende festning, som så stivner til mørk stein foran Ilrian. Han går inn porten og gjennom en labyrint av ganger og rom som later til å flytte på seg rett utenfor synsranden, som om alt blir til rett foran ham og opphører å eksistere når han forlater det. Han lar deg lede av en svak hvisken, og ender til slutt opp i rommet hvor han først fant den hviskende boken. Den står på pidestallen slik den gjorde når han først så den, men det er noen andre i rommet. En kappekledd skikkelse står ved boken og strekker en hånd mot den. Skikkelsen nøler med en skjelvende hånd en millimeter fra boken, så svikter motet. I det skikkelsen snur seg og flyter forbi Irlian uten å ense ham, får Ilrian en glimt av ansiktet til mannen som utgir seg for å være Shalkor Malrym. Ilrian går frem til boken og åpner den. Ut skyter sølvharpuner, med mottakere og lange tau som kobler dem til et usett sted mellom bokens sider. De gjennomborer Ilrian som skriker og vakler bakover. Han vikler seg inn i tauet og boken binder seg til ham. En kald stemme deklamerer Ilrians fulle navn fra skyggene.

Denne informasjonen gjør at Ilrian benytter sitt fulle navn, Ilrian Kessevth, som eiernavn for den hviskende boken. Det virker.

Elmar vil tilbake til Semaran så raskt som mulig etter å ha lest boken sin, så han reiser før de andre. Alan viser ham raskeste vei til sivilisert territorie, som er den eldgamle og godt forsvarte veien mellom Hain og Stelmark. På veien blir de overfalt av kentaurer, som etter magerheten og dømme hadde hatt en svært vanskelig vinter.

Elmars møter både lykkejegere og offisielle patruljer på sin reise langs Hain-veien. Når han nærmer seg Stelmark treffer han en handelskaravane som nettopp har fordrevet et angrep fra håndlangerne til bandittkongen Avtanor, som har slått seg opp i den kaotiske sitasjonen i landet etter krigen. Elmar tar en redusert sum i bytte mot helberdelse.

10. Beth
Feron blir ferdig med Mørkets bok og resten av heltene legger ut fra Hammana. Etter noen timer bli de overfalt av soldater som flyr på store ørner som stuper ned på følget ut fra solen. Kampen er blodig, men vendes sakte men sikkert fra et tilsynelatende håpløst utgangspungt til heltenes fordel. En hardt såret Iliran kaster seg fra hesten sin opp på en ørn og bryter med rytteren. Den ekstra vekten tvinger ørnen i bakken og de to stridene ruller i snøen. Med Ilrian over seg identifserer rytteren sin gruppe som «Kong Avtanors soldater». Like etter får han overtaket og slår Ilrian bevisstløs, bare for å bli lemlestet av Bel, som tappert kjemper videre selv etter at hans eier falt for en bueskytter. Fienden beseires, og bare to ørner unnslipper, èn med en død rytter på ryggen. Som den eneste som fortsatt står når kampen er over, må Feron tilkalle en skapning fra englenes laveste orden for å holde Alan i live lenge nok til at de to får forbundet sårene hans. Siden besvimer Alan igjen og de to magusene må finne en leirplass på egen hånd, men moderat hell.

Elmar kommer til Stelmark og får vite at heltenes fravær har vært gjenstand for spekulasjon. Bryllupsforberedelsene er i full gang i Semaran, men ryktene forteller at Soliria krever en endelig klargjørelse av Hiskiliams posisjon før hun gir sin endelige velsignelse.

View
Tyvende møte
Hammanas hemmeligheter

8. Ruis forts.
Heltene samler seg og tar sine omgivleser i nærmere øyesyn. Den ene veien Feron har markert på sitt kart av labyrinten leder til en stor steindør som han kan høre rennende vann bak, men ikke åpne. Den andre er ikke der. Heltene undersøker hvordan rommet med de statiske skikkelsene ser ut på det lyse nivået, og der finner de en dør i gitteret, men ingen spøkelsesaktige skikkelser på andre siden. Derimot et dreiehjul, som de snur, og oppdager at det fremkaller en ny sort skive foran Esu-statuen i den nordligste hallen. Så trekker heltene seg tilbake til det avstengbare rommet hvor de beseiret det bemunnete uhyret. Her hviler de, sover litt og lar Feron og Ilrian memorere nye besvergelser.

Ilrians drømmesyn natt til 9. Ruis
Ilrian er i mørket. Så tennes mengder av fakler rundt ham, som når man passerer fra det mørke nivået i Hammana til det lyse. Han ser en Xill som bærer en stor lærinnbunden bok gjennom en steinhall med buet tak og fakler langs veggene. Den mangearmede skapningen går bort til en dørkarm bygget inn i steinveggen, men det er ingen dør der. Ved siden av dørkarmen er det et dreiehjul. Xillen snur det hundre og åtti grader rundt. Så later den til å synke inn i dyp konsentrajson. Den blir gradvis utydelig og gjennomsiktig. Om et halvt minutt er den og boken fullstendig forsvinnet. Ilrian står en stund alene i hallen, så begynner faklene å gå ut. Gradvis sluker mørket alt rundt ham, til han igjen er fullstendig blind. En sprekk av lys åpner seg foran ham. Det er døren, som ikke var der i den lyse hallen, men som nå er på plass i karmen og åpner seg. Fra innsiden kommer hvitt lys som får støvet til å glitre, samt en svak hvisking, som fra hundre fjerne stemmer. Ilrian gjenkjenner noe ved ordene, men klarer ikke konstruere noe forståelig innhold. Hviskingen fyller hodet hans og rommet snurrer rundt ham. Så trenger en høy, klar stemme seg gjennom mengden, og Ilrian hører ordene
Illateph Kesm Sehamphorat
Imala Lu Ettem Sherat
Ilrian mister forfestet og faller ned i mørket. Han venter på sølvbjellen som skal vekke ham, men den kommer ikke. Ett sted langt over ham slår steindøren igjen med et rungende smell. Ilrian oppløses i mørket. Så våkner han.

9. Ruis
Siden Elmar og Irlian er alvorlig svekket av skyggens angrep og ikke makter å bære hva de ellers kan, tar de av rustningene før heltene fortsetter utforskningen av Hammana. De merker seg hvordan alle dreiehjulene står, og undersøker hele det lyse nivået for å kartlegge eventuelle forandringer, men de finner ingen. Så går de inn i det mørke nivået. På grunn av den nye skiven kan de utførske deler av det mørke nivået de ikke har hatt adgang til tidligere. De finner et rom med to steinstoler, og Elmar og Feron setter seg i dem. Feller utløses og et hemmelig rom åpner seg. Elmars stor viser seg å inneholde en sopp som suger varmen fra kroppen hans, mens Ferons binder ham til seg med et nett. Likevel lykkes det Feron å slippe ildkulen sin løs på ghastene som ventet i det hemmelige rommet før de overfaller ham og han blir paralysert av deres iskalde berøring. Før de får utnyttet Ferons sårbare tilstand svarer Livgiveren sin tjeners bønn og slår dem med lammende frykt. Etter det er det en smal sak for heltene å avlive de vandøde og samle skattene som ventet i det hemmelige rommet. I labyrinten finner de at utgangen med steindøren er forsvunnet, mens den andre utgangen nå er tilgjengelig. I den finner de en mystisk bok med utforståelige diagrammer og en magisk aura hvis like hverken Ilrian eller Feron har sett før. De to magiene krangler straks om hvem som skal bære boken, som later til å vibrere svakt når de rører ved den, til de beslutter å overlate den til Alan. De oppdager at dreiehjulet som åpnet rommet med det bemunnete uhyret fungerer på en litt annen måte i det mørke nivået. Det etterlater utgangen åpen, slik at de kan forlate rommet mens dreiehjulet er snudd. Når de kommer tilbake til det lyse nivået oppdager de at dette har åpnet døren på andre siden av labyrinten. Innenfor finner de bøkene de bestilte, lese- og soveplass til alle fire og frisk luft og vann.

Til 17. Ruis
Den neste uken går med på å studere bøkene heltene har funnet. De finner også ut at for å påberope seg eierskap til en bok, må de vite hvilket navn som ble oppgitt som bokens eier når den først ble levert til Hammana.

Alan, med støtte fra resten av gruppen, studerer Syv dødelige djevler, av Lerald Tor’ris.
Denne boken inneholder en liste over djeveldyrkere i som har virket i Lyr, ordnet kronologisk. Det siste årstallet nevnt i boken er 3973. Den er ekstremt anekdotisk og tar usmaklig glede i å nevne, og til tider illustrere uhyrlighetene disse djeveldyrkerne kunne finne på. Forfatteren, som Feron overraskende nok gjenkjenner som den nåværende lederen for maguslauget i Itghard, skriver med dårlig skjult begeistring, særlig når han beskriver Asmodeustilbedere som De syvs forbund, hvorav åtte medlemmer fra 2616 til 3480 er nevnt. Deres navn, i kronolgisk rekkefølge er:
Moraldtia Soriko, brent inne i tårnet sitt av Luguspaladin 2616.
Lyold Lergos
Creebhon den Store
Elday Drarod
Etino Riaver
Sam’chao Omine
Issor Quasera.
Therag fra Isph
De to siste av De syvs forbund ble bragt til rettferdighet for 3480. De ble funnet i Arinn, som ligger øst i Chel Danu.
Ellers nevnes fire andre erkedjevler: Bel, Disptaer, Baalzebul og Mammon.

Feron studerer den hviskende boken de fant i den mørke labyrinten. Den later til å bestå av ett eneste langt diagram, ikke helt forskjellig fra en besvergelse, men unendelig mer komplisert. Jo mer tid Feron bruker på det, jo mer oppsatt blir han på å løse mysteriet. Etter en uke kommer han omsider til siste side, og føler bokens underlige fortryllelse slippe tak. Uten å kunne sette foten på noe konkret, får han en selvtilfreds følelse av å besitte en forståelse de andre ikke har del i.

Iliran studerer Mørkets bok, og oppdager at den hjelper ham kompansere for sitt reduserte syn.

Elmar leser Diakon Mafesikus testamente.
Boken inneholder personlige nedtegnelser fra det siste året av Mafesikus liv. Diakon Mafesikus har slått seg ned på sin egen øy, og later til å diskutere den, ikke akkurat kjetterske, men feilaktige, ideen om at Livgiveren griper inn i de levendes verden på andre måter enn gjennom Auguel. Hans samtalepartnere er to fra Auguel som har ikke navngir, hans disipler Sofas og Miltius, og en mystiske besøkende han referer til som Sidd-kvinnen. Sammen med disse vurderer han verdien av en esoterisk, personlig tilnærmelse til Metallguden. Han never i et avsluttende avsnitt at han, på tross av Sofas fremgang, har mer tillit til at Miltus vil bringe Evangeliet (hva nå enn det er) og dette skriftet til sitt hvilested etter Mafesikus død.

17. Ruis
Heltene har kommet til et opphold i studeiene og fortsetter utforskningen av Hammana. De går tilbake til den første sorte skiven og utforsker det mørke nivået derfra. Når de kommer inn i hallen med hullet i gulvet, kommer en rytter i sort, piggete rustning på et monstrum av en hest, med flammende man og blindene røyk fra mulen, og to digre, sorte jakthunder bak seg, ridene rett opp av hullet. Alan forsøker å skyte rytteren, men han later til å være beskyttet av magiske formularer, som Ilrian så angriper med en oppløsende besvergelse. Etter at Ferons magi svekker hundene, setter ridderen etter ham. Han skader Feron før magusen gjør seg usynlig og fanger ham i et nett. Det viser seg derimot at Ridderen har en fryktelig ildpust som han benytter i et kritisk øyeblikk for å alvorlig skade heltene og gi seg selv en vei ut av Ferosn magiske felle. I mellomtiden har Ilrian, Alan og Elmar gjort slutt på hundene. Frigjort fra nettet konfronterer rytteren hele gruppen med overveldende kraft, og avslører seg som en prest for Hemmelighetenes gudinne. Han bringer Elmar til dødens rand, men til slutt, med himmelske oksers hjelp, beseirer heltene den flammesprutende rytteren og hans flyvende ganger.

View
Nittende møte
Videre inn i Hammana

7. Ruis forts
Seirende, men svekket tar våre helter et nytt overblikk over stedet og situasjonen. De danner en provisorisk leir i østfløyen, som de mener er lettest å forsvare i tilfelle de overfalles mens de viler. De får imidlertid sove i fred.

8. Ruis
Våre helter gjenopptar sin utforskning av Hammana. De finner ut at stedet later til å bestå av to nivåer som speiler hverandre i påfallende grad, selv om den ene er opplyst og dominert av statuer av Visdommens gud, men den andre ligger i mørke og er viet Speildronningen. Idet de returnerer til den første store salen for å anvende den sorte skiven som lar dem passere fra det ene nivået til det andre, utløses en felle. Fakkelen i midten av rommet gir fra seg et blindene lysblaff og samtidig overfalles heltene av fire vandøde skygger som fester seg til dem og førsker å drepe dem ved å angripe deres skygger. Alan og Ilrian blindes. Alan bekjemper likevel sin parasittskygge med direksjon fra Elmar, som kuer både sin egen og Ilrians ved å påkalle Livgiveren. Feron overvinner sin parasitt med sine besvergelser.

I det mørke nivået undesøker Elmar rommet mellom Sarhad-statuens tomme armer, der den tilsvarende statuen av Visdommens gud holdt en bok på det lyse nivået. Det viser seg at det er en bok der, usynlig. Ilrian studerer den med sitt nylig forsterkede blikk. Verket heter Mørkets bok, er skrevet av Lyppaut Máyn og begynner slik: For fordelagtig instruksjon til de som vender seg bort fra dagen og lyset. Feron kan fortelle at Máyn var en lovende, ung magus hvis karriere brått ble avbrutt av blindhet, en lidelse hans magiske krefter var maktesløse overfor. Han levde for mange hundre år siden, men etter at han mistet synet og valgte et liv i ensomhet vet ingen hva som skjedde med ham. Feron konstaterer senere at boken har en kraftig magisk aura.

Heltene utforsker veien videre fra vestfløyen på det mørke nivået, og oppdager et rom, gjort utilgjengelige for dem ved et bredt gitter, som inneholder fem humanoide skikkelser i edle, arkaiske klær, sort hud og uten hår eller ansikter, som later til å stå frosset midt i en forundelig sermoni. En mann og en kvinne holder et sølvbeger opp mellom seg, men en overdådig antrukket kvinne observerer fra en trone, flankert av to knekter. De er tilsynelatende organiske skapninger, men urørlige som granitt og like lydløse. Etter at Ilrian gjør et kort forsøk på å snakke til dem forlater heltene den uhyggelige scenen.

Heltene eksperimenterer med to dreiehjul de finner. Et på det mørke, og et på det lyse nivået, men de oppnår ingen synlige reslutater. På det mørke nivået, i et rom som mangler sitt speilbildet i lyset, finner de en gjengivelse av Hammanas konstruksjon tegnet på veggene. De gjenkjenner menn og Xill, samt flere monstre og rom de allere har sett. De ser også til nå ukjente ting. En sort rytter i rommet med hullet i gulvet, og en labyrint som Feron i et forutseende øyeblikk tegner av.

Heltene utforsker nordfløyen på det lyse nivået og oppdager at deres handlinger i nordfløyen på det mørke nivået har åpnet veien videre for dem. De trenger videre inn i komplekset og finner en ny Esu-statuet, lik den ved den sorte skiven. Denne gangen lyder påskriften på sokkelen annerledes: I Herrens bok er gitt uttrykk til dine ypperste høyder, dine dristigste horisonter. Her er deg også en rund stein nedfelt i bakken foran statuen, men denne later ikke til å ha noe spesielt ved seg utover formen. Heltene ser også enda en vandød skygge, men denne har kraft nok til å gi ta en tredimensjonal form. Den trekkes seg tilbake mot vest, heltene går mot øst og finner flere dreiehjul, ett som ikke later til å ha noen større effekt en de tidligere, ett som stenger heltene inne i et rom med et fryktelig, glupsk skapning bestående nesten utelukkende av bitende munner og stirrende øyne. Den forsøker å spise flere av heltene mens den hele tiden babler med tusen forvirrende stemmer på en måte som tillater Feron kun sporadiske øyeblikk av åndsnærværelse. Ilrian, Elmar og Alan viser seg imidlertid å være vanskeligere å svelge enn uhyret hade regnet med. Til slutt får han omsider samlet seg nok til å tilkalle et par himmelse okser, som får has på munnhaugen i et veritabelt basketak.

Heltene er strekt reduserte, men de forsetter å utforske. Når de forfølger skyggen vestover finner de labyrinten de så avtegnet på det mørke nivået. Der kjemper de mot minotaurer og skyggen, som med sin evnte til å stjele styrken til de den berører kommer faretruende nær å tappe Elmar for alle sine krefter, mens den spotter han forsøk på å anvende Livgiverens kraft mot den. Til slutt, etter minotaurenes endelikt, klarer heltene å kordinere sine krefter godt nok til at skyggen må flykte i alvorlig redusert tilstand. Heltene er mer svekket enn noen gang før, og Hammana blir bare mer forvirrende for hvert skritt de tar inn i det hellige biblioteket.

View
Attende møte
Hammana

7. Ruis forts
Våre helter står ovenfor Bibliotekaren, som forteller dem at Hammana gir hver dødelig besøkende tilgang til én bok, så lenge de kommer gjennom biblioteket i livet. Hvis de kan påberope seg eierskap til boken kan de ta den med seg, ellers må de studere den i biblioteket. Våre helter nevner en bok hver, og stiger ned gapet som åpner seg ved Bibliotekarens føtter.

Alan ber om Syv dødelige djevler.
Feron ber om Cocytus av Inather den Golde
Iliran ber om en bok av Fard av Kalmán
Elmar ber om Diakon Mafesikus skrifter


I Biblioteket finner heltene dører og uhyrer malt på veggene, og en statue av Visdommens gud, foran en rundt, sort skive nedfelt i gulvet. På statuens sokkel står det: I Herrens bok er alt det skrevet, som sant av dødelig tunge kan sies, men aldri er skrevet med dødelig penn. Ilrian merker en magisk aura fra den sorte sirkelen og identifiserer det ham mener er en transporteringsbesvergelse. Heltene bruker litt tid på å finne passordet, men Elmar påkaller til sist Den løgnaktige ved hennes sanne navn, og rommet rundt dem forandres. Alle faklene som lyste i rommene forsvinner og der det stod et statue av en kappekledd vismann står det nå en kappekledd kvinne, og der han holdt en bok holder hun tilsynelatende ingenting. På sokkelen står det nå I Fruens hjerte holdes alt du har hvisket til din svarteste skygge, på din mørkeste dag. Våre helter utforsker de forandrede rommene og finner at dører og uhyrer nå er virkelige. De bekjemper sistnevnte og benytter seg av førstnevnte. De finner rom full av usynlige bøker, et gapende hull ned i intetheten, feller og flere uhyrer. I en kamp mot Xill skritter Alan inn mellom to statuer, én av Vidsommens gud og en av Illusjonenes dronning, og transporteres tilbake til den opplyste versjonen av Hammana. De andre følger etter Alan og deres fiender, som de omsider får has på. Der forlater vi dem for denne gang, hardt såret, omgitt av feller og falne fiender.

View
Syttende møte
Erkshis gård

22. Pethoc forts

Våre helter rir til Erkshis gård, men har litt problemer med å bli enige om hva de skal gjøre når de kommer frem. Ilrian kvier seg for å regne heksene som sine fiender uten å kjenne deres agenda, men han går med på å forsøke å finne ut hva det er. Erkshi hilser dem med opplysningen om at et gammel navn på Riahmark er Gudinnen hjerte, før hun forteller dem at Shjadurus uhyre har spionert på henne den siste uken. Det viser seg at den er ferdig med det, og at den ikke er alene. Shjadurus medheks Badu angriper med barghest og riser. Erkshi sier hun vil fortelle våre helter alt de vil vite, hvis de kommer levende gjennom kampen. Etter en fryktelig og underlig kamp forsvinner Badu i Wyr-elven og hennes tjenere drepes.

Erkshi plasserer Shjaduru med resten av sin sirkel, Badu og hennes yngre, smartere søster Maru, i Skuld. Hun tenger et kart. Hun mener Badu angrep dem fordi heksekobbelet er villige til å drepe Erkshi for å holde sin beliggenhet hemmelig. Erkshi kan også fortelle at en mann som passer Shalkors beskrivelse har vært der og spurt om våre helter og Semaran’ene, samt at Shjaduru og Malurt «fortsatt omgås som venner» og at «det er vanskelig å ikke like gutten når du kjenner ham». Hun sier også at gården ikke lenger er et trygt tilholdssted for henne.

23. Pethoc
Fyrstesetet er mer hektisk enn vanlig. Det virker som om deler av styrkene er på vei et eller annet sted.

Ilirian har hatt en ny drømmesamtale med Ger, og han er langt mer interessert i å reise til Hammana enn til Skuld, så han forelsår at de følger det ene sporet de har i jakten på De syvs forbund. Våre helter kommer frem til at det er farlig og lite presserende å dra til Skuld, og selv om Elmar er misfornøyd med å utsette oppdraget de har fått fra Jerntårnet bestemmer de seg for å dra til Hammana først. Elmar sender både due og bud med informasjon om hva de har funnet ut og et kopi av Erkshis kart til Conchobar.

Orbin kommer innom til middag og forteller at Matrek har beleiret Dinuell og at det er grunnen til at ting er hektisk. Uwains ravner er i utkanten av Markene, med Riahskog mellom seg og Dinuell, så Hiskiliam setter opp et forsvar i Ianamark og Leggersmark i tilfelle Ravnene ikke velger å vende hjem, men angripe Markene i respons til Matreks handlinger. Orbin er likevel rimelig sikker på at Ravnene vil ri hjem så raskt som mulig. En mulig konfrontasjon mellom Wainan Ort og Matrek Semaran later til å være noe som gjør Orbin opprømt, selv om han hadde foretrukket å se dem krysse klinger i fredstid. De er venner fra krigen i Eryri, og Orbin kaller dem «to av sin generasjons mest enestående soldater og hærførere»: Elmar legger til i sitt brev til Concobar at han mener Jerntårnet burde støtte Matrek mot Dyfed, hvis respons vil være uunngåelig og overveldende.

24. Pethoc
Elmar for en melding fra Friam:
«Matrek tar Dinuell. Ravnene på feil side av Riahskog, ugjennomtrengelig i snø. Inkvisitor ankommer i Semaran om to uker. Til da, ingen tjenester for fyrsten.»
Elmars svar:
«Tjener ikke fyrsten. Nærer mistillit. Jerntårnet bør hjelpe Matrek. Drar til Hammana for informasjon Syvs forbund. Tilbake innen to uker. Kanskje funnet kobbelet. Hils hjem.»

25. Pethoc
Våre helter reiser mot Hammana. Feron får opp Iljaz’ formularbok.

7. Ruis
Våre helter finner en sirkel av store grantrær, som slipper dem inn til å treffe en eldgammel leirgolem, sunket til knærne i bakken, og gjennomboret av røttene til et enormt tre.

View
Sekstende møte
Jegras bane

6. Pethoc. forts.
«Får du noen gang hjemlengsel, uten at du kan huske hva du savner?»
-Malurt

Heltene møter Malurt og Jegra. Jegra faller. Malurt virker fraværende og griper ikke inn i kampen. Elmar forsøker å avvæpne ham, men Malurts sverd overvelder ham idet han rører ved det. Når Elmar kommer seg angriper han Malurt, som unnviker ham og spør om de er fra Markene. Når Elmar bekrefter dette spør Malurt hvor hjertet er, men så klarer Elmar å gi Malurt et kutt over kinnet. Malurt blir rasende og hogger Elmar ned med et eneste hugg, rett gjennom prestens brystplate. Så uttaler han et magisk ord og forsvinner.

Heltene ribber Jegras skattkammer og reiser fra Yenugus tempel via en tunell videre inn i fjellet. På trygg avstand finner de seg en leirplass og slår seg til ro. Ilrian benytter seg av de magiske kreftene han har fått fra sitt nye øye til å fremkalle et drømmesyn om Skoddhvelv.

Ilrians drøm, natt til 7. Pethoc.
Ilrian ser et snødekt fjell som strekker seg opp over skydekket. Ravner sirkler rundt det og en foss renner ned langs fjellsiden. Ved foten av fjellet arbeider en stor flokk dverger. De bygger en by av stein. Rundt den glitrer sollyset i skumsprøytet fra fossen. Det kommer alver til, og de tas godt imot av dvergene. Alle omgås som venner og det hersker fred og harmoni. Etterhvert blir dvergenes antall mindre, og snart er det bare alver igjen. Samtidig bli været mørkere og kaldere, og alvene begynner å se seg rundt med alvorlige, mistenksomme miner. Etterhvert blir det færre alver også. Til slutt er det bare to av dem igjen, de står rustet til kamp ovenfor hverandre i en sirkel av bål. Rundt dem er det svart vinternatt. En av dem snur seg og forvinner mot nord, inn i skogen. Den andre går tilbake mot dvergenes steinby og fjellet, hvis topp nå gir fra seg et kaldt blåhvitt lys. Før han forsvinner ser han seg over skulderen mot Ilrian, som nå kan ser at alvekrigeren mangler det venstre øyet.

7. Pethoc
Heltene reiser videre gjennom fjellets grunnvoller. I en gammel hall møter de åtselkryp og gargoyler, men besierer dem uten store problemer. Heltene finner veien ut i fjellene og slår leir under åpen himmel. Sent den natten får de besøk av en ensom vandrer, som viser seg å være Wainan Ort, lederen for Uwains ravner. Han forteller dem at han har vært på Bran Leth (Ravneredet), det høyeste fjellet i området. Fjellet har spesiell betydning for Uwains ravner, da det sies at Uwains selv stod på toppen av det og så utover Eryri da han bestemte seg for hvor han skulle bygge sitt hjem. Han sier også at fjellets topp er et hellig sted for alvene. Ilrian har ikke hørt om denne overbevisningen, men han kjenner igjen Bran Leth fra drømmene sine, hvor toppen stråler med et blåhvitt lys. Feron nevner muligheten av å ta Wainan til fange, etter at Wainan har bekreftet at Ravnene trolig vil ri i Markene i nær fremtid. Wainan sier gode men har forsøkt. Iliran advarer ham om gnoller i fjellene, og Wainan deduserer seg frem til at de er agenter fra Hiskiliam eller Matrek. De kommer frem til at det er lite ønskelig å sloss, og Wainan reiser videre.

13. Pethoc
Heltene har returnert til Edernion, vasket seg og vurdert og fordelt sitt bytte. Conchobar overleverer et brev fra Semaran:

Hiskiliam av Markene har bedt meg underette dere om visse utviklinger. Han håper deres midtvinter var begiventhetsrik. Her har alt gått etter Hiskiliams plan og til folkets fornøyelse. Det snør fremdeles ikke. Hiskilam har bedt meg underette dere om at vi forventer fientlige styrker i Riahmark ikke lenge etter midtvinter. All informasjon vi har fått fra Dinuell og Dyfed tyder på at de vil mobilisere Uwains ravner, som Hiskiliam har forventet.
Hiskiliam har gjenopprettet kommunikasjon med Solgudens kirke og Solgudens paladinorden. Vanger gjør fremskritt, men jeg kan ikke fortelle dere mer om hans oppgaver. Han sier han ber for Markene, oss og våre foretak, at han regner dere som hans venner og at han ber dere om tilgivelse for hans fatale blindhet.
Vi håper dette brevet finner dere uskadde og seirende.

Embedsmann Harvell av Semaran

P.S:
Under midtvinterfesten offentliggjorde Hiskiliam sin forlovelse til Linadra av Nortghard, datter til Dronning Soliria av Den første tronen.

Ilrians drøm, natt til 21. Pethoc
Ilrian går gjennom et gravkammer. Det er ordnet som en lang tunnel, med store steinkister i to råder innover i møkret i begge retninger. Foran hvert par, alltid en mann og en kvinne, står et lite alter. Ilrian bli oppmerksom lyden av dryppende vann. Han følger den til et sted hvor røtter har presset seg ned gjennom taket. Vann renner ned langs dem og drypper ned på en av steinkistene. Kornaks og blomster vokser opp av steinen. Ilrian hører en sølvbjelle og våkner.

21. Pethoc
Heltene returnerer til Semaran og hilses av Orbin. Senere får de bud fra fyrsten om at han vil treffe dem neste dag, når solen står høyest på himmelen, på et sted Orbin vil vise dem til.

22. Pethoc
Heltene og Orbin møter Hiskiliam på en liten høyde i skogområdet utenfor Semaran. En bauta fungere som sulur, mens en annen ligger langs bakken med en flat side opp som et stort bord. Hiskiliam hilser heltene og hører nytt. De forteller om Skoddhvelv, om Jegra og Malurt, og til slutt om møtet med Wainan Ort. De spør fyrsten hva som kommer til å skje i Markene og om de skal handle på en annen måte når de møter «fiender» i fremtiden. Hiskiliam sier han kanskje vil få slutt på krigshandlinger i Markene før de har begynt å med gjennomfører han er arkaisk rite som innebærer å spille sitt eget blod og deklamere de følgende ordene:

«Blodgudinne, gjørmegudinne, spyttgudinne. Jeg står på ditt hellige sted med de ordene min far lærte meg, som hans far lærte ham. Jeg kjenner dine skikker. Jeg kjenner dine krav. Jeg kjenner ditt begjær. Jeg kjenner din sult. Min fars far stod her før meg. Hans gjeld er betalt, blodgudinne. Han la deg under seg, slik jeg skal legge deg under meg. Hjerteløse gudinne. Min far stod her før meg. Jeg vet hvordan han sviktet deg. Hans gjeld er betalt, blodgudinne. Han la deg under seg, slik jeg skal legge deg under meg. Hjerteløse gudinne. Jeg står her. Jeg vet hvordan jeg har sviktet deg. Den gjelden er betalt. Siden jeg først så dagens lys har jeg betalt. Siden min ætt først satt foten på ditt skjød har vi betalt. Blodgudinne. Hjerteløse gudinne. Jeg står på ditt hellige sted med de ordene min far lærte meg, som hans far lærte ham. Jeg har avlagt eden. Jeg vil stille ditt bejær. Gi meg det jeg begjærer.»

Med dette begynner det øyeblikkelig å snø tett i Markene. Det mest teologisk kyndige av våre helter gjenkjenner gudinnen i riten som Rhiannon. Hiskiliam tar alle med seg tilbake til sin hall og spiser med dem. Karl kommer også. Hiskiliam bekrefter at det finnes en konkret forbindelse mellom Markenes velferd og fyrstens. Rhiannon er spesielt tilknyttet dette forholdet, og det er hun som stiller strenge krav til enhver fyrste av Markene. Hiskiliam forteller at han kunne gjort dette før, men at han hadde strategiske grunner til å vente. Nå som en Lystes prest har sagt at snø i Markene vil være tegnet på en verdig hersker og Dyfed har legitimert sin inngripen i Markene med dette, er de i en problematisk situasjon. Ravnene vil i det minste måtte vente på nye ordre derfra. Hiskiliam forteller også at Matrek ikke oppfyller gudinnens krav til en fyrste av Markene. Alan uttrykker frustrasjon over alt Hiskiliam ikke vil fortelle dem om kjennsgjerninger som angår både dem om Markene forøvring. Hiskiliam er fortsåelsesfull, men minner også på at han har vært langt mer åpnehjertig enn han mener de har noen grunn til å forvente. Han takker heltene for deres seneste bragd for Markene og sier han ikke har noe mer å be dem om i nærmeste fremtid. Utenfor diskuterer Heltene hva de skal gjøre videre og hvilken grad de egentlig har tillitt til Hiskiliam. Elmar er ikke videre bekymret siden han uansett ser til Ildgudens kirke for rettledelse. Alan sier han gjør noen ting for fyrsten på grunn av hans autoritet, men andre ting på grunn av vennskap til Hiskiliam personlig. Han føler seg heller ikke bundet i sin lojalitet. Orbin minner Alan på at hemmelighetene Hiskiliam holder neppe oppleves som et privilegium av den unge fyrsten, snarere et alvorlig ansvar.

Våre helter bestemmer seg for å besøke Erkshi, for å forsøke å finne ut hvor de kan finne Shjaduru. Elmar sender et brev til Conchobar: «Vi drar i dag for å følge første ledetråd i vårt oppdrag. Jeg trenger en melding om hvilken stilling Auguel tar til den kommende konflikten. Ellers vet jeg ikke om jeg kan ta en side. Fyrstens prioriteringer bekymrer meg.»

View
Femtende møte
Inn i Skoddhvelv

1. Pethoc
Heltene har utrustet seg og legger nå ut på den vanskelige siste etappen til Skoddhvelv. Den natten kan magre katteskikkelser på størrelse med små hester ses luskende utenfor leirplassen.

Ilrians drøm, natt til 2. Pethoc
Ilrian har et gjennombrudd. Han finner at han kan tale og handle som han vil i drømme. Denne gangen befinner han seg på en festning som skiller gyldne kornåkre fra et snødekt villniss, ikke ulikt det våre helter reiser gjennom. Her treffer han Ger, bærende på en hyrdestav med sølvbjelle. Ger forteller at det ikke er han som Ilrian allerede har sett i sin drømmer, men at denne staven er et skattet redskap som gjør deres kommunikasjon enklere. Ger har lyktes i å returnere til sitt folk og fått tilgang til det. Han kommenterer Ilrians overraskende fremgang, og sier at noen må holde hånd over ham for at han skal kunne komme så langt på så kort tid uten større påkjennelser. Ilrian forteller ham om pakten med Den behornede guden. Ger sier han vil hjelpe og forteller at formularer som vil fasilitere Ilrians ytterligere fremgang finnes i Hammana. At Ilrian nylig har oppdaget stedets sannsynlige beliggenhet overrasker ham, og Ger kaller det en synkronisitet. Ger forteller også at skrifter kan tas fra Hammana, hvis man kan påberope seg eierskap til dem.

4. Pethoc
Våre helter kommer til Skoddhvelv. De kommer seg så nærme de kan mens de fremdeles føler seg trygge.

5. Pethoc

Våre helter utforsker området. De finner vaktposter og spor etter patruljer som indikerer den omtrentlige beliggenheten til gnollenes inngang. Den ligger neppe i selve Skoddhvelv, en uoversiktelig og usikker posisjon for en gruppe som forsøker å holde seg skjult, men i fjellveggen like i nærheten.

6. Pethoc
Ferons flaggermus returnerer etter en natt med rekognosering og har funnet gnollenes inngang. Heltene legger en plan. De observerer utgangen til de ser en patrulje forlate den. De forfølger patruljen, tar en fange og dreper resten. Forhør gir noe informasjon om gnollenes posisjon og bekrefter at Jegra er det, sammen med opp mot 400 gnoll, at Malurt kommer og går, at de fikk forsyninger før snøen kom, at de har fått bedre våpen, men denne gnollen vet ikke hvordan eller fra hvor, og at de er to praktiserende prester for Yenugu som leder seremonier, sammen med Jegra, hvor de angivelig kommuniserer med demoner.

Våre helter står overfor en vanskelig avgjørelse. Feron gjør Alan usynlig og lar han rekognosere inngangspartiet. De bestemmer seg for å gjennomføre den planen som gir best sjanse til å komme til Jegra og prestene hans uforberedt, men som innebærer å plassere hundrevis av gnoll mellom heltene og den utgangen de kjenner til. De setter opp en skjult leirplass bevoktet av Alans ulv, og bruker resten av dagslyset på å forberede seg. Så sniker de seg inn i gnollenes hule, beskyttet av Machiels usynlighetsdrikker.


Slik kommer heltene forbi den store hovedhulen, befolket av noe over 100 gnoll. De manøvrerer et nettverk av ganger og kjemper mot et troll, som nesten dreper Elmar, og en flokk hyener før de finner inngangen til Yenugus tempel. Her støter de på prestene, sammen med noen andre elitesoldater, og en kort, men vanskelig kamp senere står de seirende, men svekket igjen.

View
Fjortende møte
Midtvinter

6. Gort
Alan legger merke til at snøen, som stadig lar vente på seg, trosser aller tegn han kan tyde ved ikke å falle. Det blir stadig tydeligere for heltene at noe alvorlig er på ferde. Ilrian vet at folketroen forbinder naturens orden med politisk orden, og at folket vil forbinde dette med problemene til Semaran-familien. Heltene returnerer til Semaran i skumringen.

Ilrians drøm, natt til 7. Gort
Ilrian jager en hjort i en fremmed skog. Etter en lang, oppildnende jakt feller han den med sverdet sitt. Han åpner hjortens bryst, tar ut hjertet og legger det for seg selv i lyngen. Når han vender seg tilbake mot kroppen ser han at det ikke er en hjort i det hele tatt, men en en lyshåret kvinne. Det vokser kornaks opp av det åpne brystet. Han hører lyden av en sølvbjelle og våkner.

7. Gort
Våre helters hus i Semaran er klargjort. Feron begynner straks sitt arbeide der. Hans interesse for utfordringen, å skape en magisk gjenstand som øker hans intelligens og magiske kapabiliteter, samt hastverk, sørger sammen for at de andre ser lite til ham den neste uken. Alan finner ut at hans gamle venn Orbin Iatsu er i Semaran sammen med en annen av de «frie menn» fra Stelmark, Condwin Amos. Alan og Orbin diskuterer visse av Alans eventyr siden sist de treffes, og snakker alle tre med Hiskiliam om heltenes opplevelser på reisen til Shjadurus mølle. Siden reiser Alan ut i Markene får å trene ulven Bel ytterligere.

Hiskiliam får følgende beskjed med ravn under samtalen med Alan og Stelmarkingene: En Lysets prest har erklært at det ikke vil snø i markene før en konge med ærfaring og modenhet til å styre sitter på Semarans høysete.


Ilrian reiser tilbake til Cernunnos-lunden, fast bestemt på å trenge dypere inn i sine gåtefulle drømmer. Han ber til Den røde kongen om klarsyn, og ofrer sitt venstre øye. Den natten faller han i rastløs søvn, og etter en spesielt skremmede drøm våkner han og innser at han ikke er alene. En behornet mannskikkelse betrakter ham leende fra offertreets grener. Mannen, som bare kaller seg Elber Mons vokter, bærer en sigd som eneste våpen, og krigsmaling i ansiktet som gir etterligner blodstrimer og gjør det vanselig å se om hornene er satt i pannen med makt eller har vokst der. Vokteren berømmer Ilrians dristighet og gir ham en nytt stenøye, sammen med forsikringen om at Ilrians offer var mottatt og at han nå var velkommen i Skogmannens «jaktlag». Skogmannen sier: «Menneskene på gårdene sine har blitt late, men krig og usikkerhet bringer de gamle skikkene tilbake. Gwynnfryas hund rører på seg.» Han forteller også Ilrian at han vil jage heltene om de inntar sin rette plass i hendelsene som følger, og ber ham overbringe til «menneskejegeren» at han ikke har utført alle sine oppgaver.

Ilrians drøm, natt til 8. Gort
Ilrian er tilbake i skogen fra forrige natt. Skapninger han ikke kan se forfølger ham. Hvor enn han snur seg holder de seg i synsranden og han klarer ikke fokusere blikket på noe. Han forsøker å løpe, men faller. Han ser seg over skulderen, og en flådd bjørn kommer stormene gjennom skogen mot ham. Ilrian forøsker å reise seg, men røtter skyter opp av bakken og holder ham fast. Akkurat idet bjørnen skal til falle over ham, dukker en kappekledd skikkelse opp og holder den på avstand med en stav. Staven ender i en spiral, litt som en hyrdestav, men det henger en liten sølvbjelle i den, og klirringene av denne later til å skremme bjørnen, som begynner å forandre seg til en humanoid skikkelse, mens et mektig gevir springer fra dens panne og den reiser seg på bakbena. Så sier den, med en dyp, grusom stemme:

Illateph Kesm Sehamphorat
Imala Lu Ettem Sherat

Ilrian gjenkjenner dette som Aphel Esu, på tross av at ingen i nyere tid har hørt dette språket uttalt. Ordenes betydning:

Kun det eiekjære øyet skiller rett og galt.
I evighetens bok blir bare handlingen fortalt

10. Gort
Ilrian returnerer til Semaran, og deler noen av sine oppleverser med Elmar og Alan. Ilrian har også identifert hjelmen han fant i Shjadurus bekk som Wullans hjelm.

14. Gort
Våre helter ruster seg og reiser til Edernion, hvor de planlegger å vente til midtvinterfesten, som innebærer visse forpliktelser fra Elmars side overfor Ildgudens kirke, er overstått.

På veien diskuterer Ilrian med de andre i gruppen om Den behornede gudens agenda for nærmeste fremtid kan være forenlig med heltenes. Feron tar sterkest stilling mot dette, og mener at om han oppdaget at hans handlinger tjente Skogmannens interesser, ville det vere grunn god nok til å handle annerledes. Den kvelden får han Elmar til brenne vekk merket han fikk av offerdyrene i Cernunnos-lunden med et rødglødende knivblad og noen hellige velsignelser. Elmar imponeres over Ferons stoiske respons til den anseelige smerten. Når såret gror, som tar noen dager, er Ferons arm merket av et mektig arr heller enn flekkene lunden hadde etterlatt.

21. Gort
Våre helter ankommer Edernion. Elmar diskuterer siste nytt og fremtiden med Conchobar. Alan finner en bedre bue hos en av byens våpenhandlere. Feron fortsetter sine arbeider og Ilrian reiser en dagstur til Dethpa, Rhiannons største tempel i Eryri, hvor han spør prestinnen Mogaín Nessa til råds om tilstanden i Markene. Hun bekrefter at mange ser det som et resultat av den politiske usikkerheten i Markene, men tror ikke selv at noe tyder på at de dødelige i Markene har vekket gudenes vrede. Hun tror den forsinkede vinteren kan være et budskap ingen ennå har tolket korrekt. Hun forteller også legende om Gwynnfryas hund, et uhyre som slumrer under jorden, som kan vekkes av Naturen selv når en dødelig går for langt utover sin rette plass i universet. Mogaín leser denne legenden først og fremst som en symbolsk leksjon om livets forgjengelighet og uforutsigbarhet, men utelukker ikke at den også er bokstavelig sann. Hun tolker også Ilrians drømmesyn om en fruktbar, men blodstenket åker. Død er en del av naturens orden. Blodet representerer bare den døden som er nødvendig i høst og vinter, før nytt liv kan såes om våren.

Natt til 1. Pethoc
Våre helter feirer midtvinter i Edernion og Elmar får sitt oppdrag av Conchobar. Elmar og våre helter skal spore opp Shjaduru og hennes heksekobbel, samt kilden til barghestene i Shjadurus mølle, som formodentlig må ha kommet til Lyr fra Gehenna på en eller annen måte. Heltene får en måneds utsettelse til å begynne på dette oppdraget, siden Tronen anerkjenner fremskrittene Elmar og kompani har gjort i kampen mot mørke krefter i Markene, og ikke ønsker å uttsette deres oppdrag i Skoddhvelv.

View
Trettende møte
Shjadurus mølle

Ilrians drøm, natt til 1. Gort.
Ilrian står på en nyslått åker, som strekker seg så langt han kan se i alle retninger. En enorm ravn strekker vingene sine over himmelen, så hele verden ligger i skyggen. Når den skriker, rister jorden. Ravnen angriper en sort tårn som ruver i horisonten. Den spidder seg på bygningen og dør. Ravnens blod flommer over verden og slår Ilrian overrende. Han hører lyden av en sølvbjelle og våkner.

1. Gort.

Konsentrasjonsøvelsene lar Ilrian fokusere på en hendelse eller et bilde i sine drømmer, slik at han kan observere det tydelig og huske det klart. Drømmene blir svært livaktige. Han kan ikke kontrollere drømmenes forløp. Ennå.

Våre helter reiser mot Shjadurus mølle, for å forsøke å finne ut mer om Malurt før de reiser til Skoddhvelv. De rir hardt om dagen og sover under åpen himmel. Det er kaldt, men snøen uteblir stadig. På veien spør de i vertshusene etter Shalkors bande.

Ilrians drøm, natt til 3. Gort.
Ilrian kommer frem til Shjadurus mølle og går bort til bekken. Det renner ikke vann i den, men ulver. De strømmer forbi som en hær til krig. En barnehånd strekker seg mot ham fra strømmen villdyr. Ilrian bøyer seg ned å trekker opp et barn. Det er en lyshåret pike, på ti til tolv år. Hun kommer opp av bekken på en stor, sort hest, med lysende orange øyne og flammer fra mulen. Iliran hører en sølvbjelle og våkner.

3. Gort
Barghest
Heltene ankommer møllen. Den virker forlatt, men mens de nærmer seg med varsommhet får Alan en følelse av å bli iakttatt. Det viser seg at møllen er full av lik, hengt etter nakken fra taket i andre etasje. En kvinne som later til å ha dødd en naturlig død for en tid siden ligger stadig i sengen sin. Det er levende skapninger der også, nærmere bestemt hamskiftende skapninger fra Gehenna, kalt barghest. De får nesten has på våre helter, men til slutt unnslipper bare lederen. Elmar brenner ned møller som et improvisert likbål. Ilrian undersøker bekken, og finner en vakker hjelm på bunnen. Så stavrer våre helter seg til nærmeste vertshus.

Ilrians drøm, natt til 4. Gort.
Ilrian står i en frodig, gylden åker, omkranset i horisonten av grønne åser og fjell. Det snør fra en lys vinterhimmel, men snøen forsvinner i luften noen meter over bakken, rett over Ilrians hode. Han bøyer seg, plukker opp en neve jord og siler den mellom fingrene. Den sorte jorden er varm og fet av levret blod. Han hører en sølvbjelle og våkner.

4. Gort.

Neste morgen møter våre helter uventet på Shalkor Malrym i versthusets stue. Han går med på en samtale over en flaske brennevin han nettopp har kjøpt. Resten av gruppen hans er også med ham, og de slutter seg til samtalen underveis, selv om de ikke sier stort. Shalkor forteller at Jyll og ghoulene var i vakttårnet i Macaref som leiesoldater for Matrek Semaran. Shalkor tar ansvar for ghoulene som hans idè, og beklager utfallet samtidig som han sier at slike allianser kan være nødvendige i desperate situasjoner og mulige, bare man besitter like få skrupler som ham. Han virker oppriktig lei for Jylls overfall, men forteller også at han er en fremragende løgner. De siste ukene har gruppen jaget gnoller i Markene, fortsatt i Matreks tjeneste, i et forsøk på å lokalisere Jegra, uten hell. Han kan fortelle at tilstrømningen til Jegras skjulested i nord dabber av som vinteren setter inn, og mener Jegra forbereder seg på å «grave seg ned».

Han sier han har tatt navnet Shalkor Malrym ut av respekt for den avdøde magusen og at han har hatt det så lenge at noen tidligere navn ikke vil være til noen nytte. Han unnvikende svar på dette området frustrerer Alan, mens Feron blir opprørt over Shalkors uventede respons til hendelsene i Macaref. Shalkor, på sin side, ter seg nesten uforskammet diplomatisk, men unngår helt tydelig å svare på visse spørsmål. Han sier at gruppen hans jobber for Matrek, og har gjort det siden han hørte om Markenes problemer i Itghard. Han sier de ikke visste om angripet på Leggersmark før de kom til Itghard. Elmar får ham til å avsløre at han er magus, men bekrefter samtidig for Shalkor at Feron er det, om Shalkor ikke allerede visste det. Shalkor forteller at Matrek Semaran har straffet Jyll for sin ugjerning. Feron foreslår at Shalkors gruppe burde gi dem en kompensasjon, men Shalkor mener de ikke har noe de kan gi som ville være av interesse. Kal spør heltene om det er sant at de beseiret Balder Borch. Det kommer frem at Hiskiliam og flere soldater var involvert i kampen. Likevel later dette til å vekke Rebekka og Kals interesse og muligens respekt. Ilrian forteller også at heltene beseiret og fordrev Jernsko.

Shalkor kommer med mye, men krytisk informasjon. Han forteller at Matrek ikke ønsker fyrstesetet, men samtidig at det ikke er opp til ham. «Ingen mann har valgt å bli herre i Markene siden lenge før noen av oss ble født.» Han sier at Matrek ønsker å forene markene uten å gi nabostatene en sjanse til å overta, og at Shalkor ikke tror at Matrek drepte Hadran. Han sier også at de fleste i Matreks leir regner ham som den retmessige fyrsten, og at bevisene mot ham er falske. Shalkor selv «tror ikke at det er så enkelt». Så reiser Shalkors gruppe, østover mot sin arbeidsgiver, i følge dem selv. På veien ut av vertshuset spøker Kal med Rebekka om at hun ikke kunne tatt Balder Borch. Han understreker også, mens han er trygg på at våre helter kan høre det, at de fire i felleskap hadde beseiret ham med enkelhet. Heltene bryter opp like etterpå og rir til Semaran.

View
Tolvte møte
Karlan snakker

25. Muin

Våre helter helbreder og vekker gårdsarbeideren, men han kan ikke fortelle dem mye de ikke allerede vet. De returner ham til gården sin før de drar tilbake til lunden. Noen har vært der siden i går, og hengt opp maurmannen i treet. De har også tatt hodet av den flåtte bjørnen og satt det på en påle til kråkene. Til sin forbauselse finnes ingen spor. Heltene undersøker også den nærliggende grensen til Elber Mon, uten hell. På vei tilbake passeres de av en mannssterk gruppe Semaran-folk på vei til Stelmark i stor hast. Heltene returnerer til Semaran etter solnedgang.

26. Muin

Conchobar har kommet på besøk. Han og Elmar diskuter nyre hendelser i Markene. Conchobar kan fortelle at Tronen og Friam el Bodor Sidd viser stor interesse for Elmar og hans omgivelser, og Elmar får en gjeng brevduer fra Edernion for å kunne avlegge mer effektive rapporter. Annet nytt: Dyfed har slått hardt ned på all dyrkelse av andre guder enn Ulad Ram, men forbud og drøye skatter. Vorns riter er forbudt, som har forårsaket en diplomatisk hendelse mellom Dyfed og Saith Marcog. Sistnevntes nyvalgte kansler har avlyst en rundreise til Saith Marcogs foretningspartnere og reiser straks hjem fra Chel Danu. I tillegg skal Friam lede en utsending fra Auguel til Dyfed for å diskutere beskatningen av Kossuths kirke.

Elmar og Feron undersøker mulighetene for å skaffe seg hendholdsvis mer permanene og mer arbeidsvennlige lokaler i Semaran. Begge magikerne bedriver skrivearbeid. Alan drar ut i Markene for å forsøke et gammelt rituale hjemmefra. Feron forteller Hiskiliam om en plan han har for å få Karlan til å snakke. Ilrian og Karl finner Hammanas sannsynlige beliggenhet ved inngående studier av den berømte oppdageren Mulammar Sehen, som for 500år siden kom over et krater, omkranset av vandrende trær og beskyttet av hva som mest sannsynlig var en leirgolem som kalte seg Bibliotekaren.

27. Muin

Alan finner flere døde gnoll i villmarken, og returnerer til Semaran med sin nye ulvekompanjong. Feron skriver på sin forkledningsbesvergelse. Elmar setter seg nærmere inn i driften av Kossuth-alteret. Ilrian bedriver også skrivearbeider og begynner å se små fremskritt med sine forsøk på mer kontrollert drømming.
Asmodeus symbol
28. Muin

Hiskiliam og Feron setter sin plan ut i livet. Karlan lures til å tro at han mates med Balders gift, mens Feron observerer, forkledd som Balder. En utmattet og forslått Karlan lar seg lure og plaprer:

Karlan og Balder er begge medlemmer av De syvs forbund, det samme var Eochaid, som var deres overordnede til han ble drep av Balder. Malurt skulle initieres, og det kan bare være syv medlemmer i Forbundet. Malurt er angivelig en frafallen Orcus-tilbeder, som stjal en viktig artefakt fra Orcus-sekten i Saith Rinnia, før denne gikk under med den byens aristokrati. Dette artefaktet kan angivelig bringe folk tilbake fra de døde. Malurt har gitt det til Stormesteren, som har klekket ut en snedig måte å dra mest mulig utbytte av den. Eochaid ble utpekt av Stormesteren for likvidering fordi han hadde uttrykket sterk motvilje mot planen og Malurt, og hans lojalitet var i tvil. Malurt var også personen som trakk Jegra inn i affæren, som en måte å forårsake kaos som ville gjøre Markene sårbare for Forbundets innflytelse. Han foreslo og organsierte angrepet på Leggersmark. Jegra og Malurt er nå i Skoddhvelv, hvor Jegra samler hæren sin. De syvs forbund drepte ikke Hadran av Markene, og de vet ikke hvem som gjorde det.

Våre helter, Karl og Hiskiliam diskuterer hvordan man skal reagere på slik kunnskap. Situasjonen er særlig komplisert fordi Skoddhvelv befinner seg på Hilreaths land, i tillegg til å være et sett av uoversiktelige, men lett forsvarte huler. Med en viss bekymring beslutter de at på tross av den store risikoen er det nødvendig å handle raskt. Elmar sender bud til tempelet i Edernion for å nå Hilreath via Dyfed så raskt som mulig. Heltene begynner å forberede seg på reisen nordover.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.