Lyr

Femtende møte
Inn i Skoddhvelv

1. Pethoc
Heltene har utrustet seg og legger nå ut på den vanskelige siste etappen til Skoddhvelv. Den natten kan magre katteskikkelser på størrelse med små hester ses luskende utenfor leirplassen.

Ilrians drøm, natt til 2. Pethoc
Ilrian har et gjennombrudd. Han finner at han kan tale og handle som han vil i drømme. Denne gangen befinner han seg på en festning som skiller gyldne kornåkre fra et snødekt villniss, ikke ulikt det våre helter reiser gjennom. Her treffer han Ger, bærende på en hyrdestav med sølvbjelle. Ger forteller at det ikke er han som Ilrian allerede har sett i sin drømmer, men at denne staven er et skattet redskap som gjør deres kommunikasjon enklere. Ger har lyktes i å returnere til sitt folk og fått tilgang til det. Han kommenterer Ilrians overraskende fremgang, og sier at noen må holde hånd over ham for at han skal kunne komme så langt på så kort tid uten større påkjennelser. Ilrian forteller ham om pakten med Den behornede guden. Ger sier han vil hjelpe og forteller at formularer som vil fasilitere Ilrians ytterligere fremgang finnes i Hammana. At Ilrian nylig har oppdaget stedets sannsynlige beliggenhet overrasker ham, og Ger kaller det en synkronisitet. Ger forteller også at skrifter kan tas fra Hammana, hvis man kan påberope seg eierskap til dem.

4. Pethoc
Våre helter kommer til Skoddhvelv. De kommer seg så nærme de kan mens de fremdeles føler seg trygge.

5. Pethoc

Våre helter utforsker området. De finner vaktposter og spor etter patruljer som indikerer den omtrentlige beliggenheten til gnollenes inngang. Den ligger neppe i selve Skoddhvelv, en uoversiktelig og usikker posisjon for en gruppe som forsøker å holde seg skjult, men i fjellveggen like i nærheten.

6. Pethoc
Ferons flaggermus returnerer etter en natt med rekognosering og har funnet gnollenes inngang. Heltene legger en plan. De observerer utgangen til de ser en patrulje forlate den. De forfølger patruljen, tar en fange og dreper resten. Forhør gir noe informasjon om gnollenes posisjon og bekrefter at Jegra er det, sammen med opp mot 400 gnoll, at Malurt kommer og går, at de fikk forsyninger før snøen kom, at de har fått bedre våpen, men denne gnollen vet ikke hvordan eller fra hvor, og at de er to praktiserende prester for Yenugu som leder seremonier, sammen med Jegra, hvor de angivelig kommuniserer med demoner.

Våre helter står overfor en vanskelig avgjørelse. Feron gjør Alan usynlig og lar han rekognosere inngangspartiet. De bestemmer seg for å gjennomføre den planen som gir best sjanse til å komme til Jegra og prestene hans uforberedt, men som innebærer å plassere hundrevis av gnoll mellom heltene og den utgangen de kjenner til. De setter opp en skjult leirplass bevoktet av Alans ulv, og bruker resten av dagslyset på å forberede seg. Så sniker de seg inn i gnollenes hule, beskyttet av Machiels usynlighetsdrikker.


Slik kommer heltene forbi den store hovedhulen, befolket av noe over 100 gnoll. De manøvrerer et nettverk av ganger og kjemper mot et troll, som nesten dreper Elmar, og en flokk hyener før de finner inngangen til Yenugus tempel. Her støter de på prestene, sammen med noen andre elitesoldater, og en kort, men vanskelig kamp senere står de seirende, men svekket igjen.

View
Fjortende møte
Midtvinter

6. Gort
Alan legger merke til at snøen, som stadig lar vente på seg, trosser aller tegn han kan tyde ved ikke å falle. Det blir stadig tydeligere for heltene at noe alvorlig er på ferde. Ilrian vet at folketroen forbinder naturens orden med politisk orden, og at folket vil forbinde dette med problemene til Semaran-familien. Heltene returnerer til Semaran i skumringen.

Ilrians drøm, natt til 7. Gort
Ilrian jager en hjort i en fremmed skog. Etter en lang, oppildnende jakt feller han den med sverdet sitt. Han åpner hjortens bryst, tar ut hjertet og legger det for seg selv i lyngen. Når han vender seg tilbake mot kroppen ser han at det ikke er en hjort i det hele tatt, men en en lyshåret kvinne. Det vokser kornaks opp av det åpne brystet. Han hører lyden av en sølvbjelle og våkner.

7. Gort
Våre helters hus i Semaran er klargjort. Feron begynner straks sitt arbeide der. Hans interesse for utfordringen, å skape en magisk gjenstand som øker hans intelligens og magiske kapabiliteter, samt hastverk, sørger sammen for at de andre ser lite til ham den neste uken. Alan finner ut at hans gamle venn Orbin Iatsu er i Semaran sammen med en annen av de «frie menn» fra Stelmark, Condwin Amos. Alan og Orbin diskuterer visse av Alans eventyr siden sist de treffes, og snakker alle tre med Hiskiliam om heltenes opplevelser på reisen til Shjadurus mølle. Siden reiser Alan ut i Markene får å trene ulven Bel ytterligere.

Hiskiliam får følgende beskjed med ravn under samtalen med Alan og Stelmarkingene: En Lysets prest har erklært at det ikke vil snø i markene før en konge med ærfaring og modenhet til å styre sitter på Semarans høysete.


Ilrian reiser tilbake til Cernunnos-lunden, fast bestemt på å trenge dypere inn i sine gåtefulle drømmer. Han ber til Den røde kongen om klarsyn, og ofrer sitt venstre øye. Den natten faller han i rastløs søvn, og etter en spesielt skremmede drøm våkner han og innser at han ikke er alene. En behornet mannskikkelse betrakter ham leende fra offertreets grener. Mannen, som bare kaller seg Elber Mons vokter, bærer en sigd som eneste våpen, og krigsmaling i ansiktet som gir etterligner blodstrimer og gjør det vanselig å se om hornene er satt i pannen med makt eller har vokst der. Vokteren berømmer Ilrians dristighet og gir ham en nytt stenøye, sammen med forsikringen om at Ilrians offer var mottatt og at han nå var velkommen i Skogmannens «jaktlag». Skogmannen sier: «Menneskene på gårdene sine har blitt late, men krig og usikkerhet bringer de gamle skikkene tilbake. Gwynnfryas hund rører på seg.» Han forteller også Ilrian at han vil jage heltene om de inntar sin rette plass i hendelsene som følger, og ber ham overbringe til «menneskejegeren» at han ikke har utført alle sine oppgaver.

Ilrians drøm, natt til 8. Gort
Ilrian er tilbake i skogen fra forrige natt. Skapninger han ikke kan se forfølger ham. Hvor enn han snur seg holder de seg i synsranden og han klarer ikke fokusere blikket på noe. Han forsøker å løpe, men faller. Han ser seg over skulderen, og en flådd bjørn kommer stormene gjennom skogen mot ham. Ilrian forøsker å reise seg, men røtter skyter opp av bakken og holder ham fast. Akkurat idet bjørnen skal til falle over ham, dukker en kappekledd skikkelse opp og holder den på avstand med en stav. Staven ender i en spiral, litt som en hyrdestav, men det henger en liten sølvbjelle i den, og klirringene av denne later til å skremme bjørnen, som begynner å forandre seg til en humanoid skikkelse, mens et mektig gevir springer fra dens panne og den reiser seg på bakbena. Så sier den, med en dyp, grusom stemme:

Illateph Kesm Sehamphorat
Imala Lu Ettem Sherat

Ilrian gjenkjenner dette som Aphel Esu, på tross av at ingen i nyere tid har hørt dette språket uttalt. Ordenes betydning:

Kun det eiekjære øyet skiller rett og galt.
I evighetens bok blir bare handlingen fortalt

10. Gort
Ilrian returnerer til Semaran, og deler noen av sine oppleverser med Elmar og Alan. Ilrian har også identifert hjelmen han fant i Shjadurus bekk som Wullans hjelm.

14. Gort
Våre helter ruster seg og reiser til Edernion, hvor de planlegger å vente til midtvinterfesten, som innebærer visse forpliktelser fra Elmars side overfor Ildgudens kirke, er overstått.

På veien diskuterer Ilrian med de andre i gruppen om Den behornede gudens agenda for nærmeste fremtid kan være forenlig med heltenes. Feron tar sterkest stilling mot dette, og mener at om han oppdaget at hans handlinger tjente Skogmannens interesser, ville det vere grunn god nok til å handle annerledes. Den kvelden får han Elmar til brenne vekk merket han fikk av offerdyrene i Cernunnos-lunden med et rødglødende knivblad og noen hellige velsignelser. Elmar imponeres over Ferons stoiske respons til den anseelige smerten. Når såret gror, som tar noen dager, er Ferons arm merket av et mektig arr heller enn flekkene lunden hadde etterlatt.

21. Gort
Våre helter ankommer Edernion. Elmar diskuterer siste nytt og fremtiden med Conchobar. Alan finner en bedre bue hos en av byens våpenhandlere. Feron fortsetter sine arbeider og Ilrian reiser en dagstur til Dethpa, Rhiannons største tempel i Eryri, hvor han spør prestinnen Mogaín Nessa til råds om tilstanden i Markene. Hun bekrefter at mange ser det som et resultat av den politiske usikkerheten i Markene, men tror ikke selv at noe tyder på at de dødelige i Markene har vekket gudenes vrede. Hun tror den forsinkede vinteren kan være et budskap ingen ennå har tolket korrekt. Hun forteller også legende om Gwynnfryas hund, et uhyre som slumrer under jorden, som kan vekkes av Naturen selv når en dødelig går for langt utover sin rette plass i universet. Mogaín leser denne legenden først og fremst som en symbolsk leksjon om livets forgjengelighet og uforutsigbarhet, men utelukker ikke at den også er bokstavelig sann. Hun tolker også Ilrians drømmesyn om en fruktbar, men blodstenket åker. Død er en del av naturens orden. Blodet representerer bare den døden som er nødvendig i høst og vinter, før nytt liv kan såes om våren.

Natt til 1. Pethoc
Våre helter feirer midtvinter i Edernion og Elmar får sitt oppdrag av Conchobar. Elmar og våre helter skal spore opp Shjaduru og hennes heksekobbel, samt kilden til barghestene i Shjadurus mølle, som formodentlig må ha kommet til Lyr fra Gehenna på en eller annen måte. Heltene får en måneds utsettelse til å begynne på dette oppdraget, siden Tronen anerkjenner fremskrittene Elmar og kompani har gjort i kampen mot mørke krefter i Markene, og ikke ønsker å uttsette deres oppdrag i Skoddhvelv.

View
Trettende møte
Shjadurus mølle

Ilrians drøm, natt til 1. Gort.
Ilrian står på en nyslått åker, som strekker seg så langt han kan se i alle retninger. En enorm ravn strekker vingene sine over himmelen, så hele verden ligger i skyggen. Når den skriker, rister jorden. Ravnen angriper en sort tårn som ruver i horisonten. Den spidder seg på bygningen og dør. Ravnens blod flommer over verden og slår Ilrian overrende. Han hører lyden av en sølvbjelle og våkner.

1. Gort.

Konsentrasjonsøvelsene lar Ilrian fokusere på en hendelse eller et bilde i sine drømmer, slik at han kan observere det tydelig og huske det klart. Drømmene blir svært livaktige. Han kan ikke kontrollere drømmenes forløp. Ennå.

Våre helter reiser mot Shjadurus mølle, for å forsøke å finne ut mer om Malurt før de reiser til Skoddhvelv. De rir hardt om dagen og sover under åpen himmel. Det er kaldt, men snøen uteblir stadig. På veien spør de i vertshusene etter Shalkors bande.

Ilrians drøm, natt til 3. Gort.
Ilrian kommer frem til Shjadurus mølle og går bort til bekken. Det renner ikke vann i den, men ulver. De strømmer forbi som en hær til krig. En barnehånd strekker seg mot ham fra strømmen villdyr. Ilrian bøyer seg ned å trekker opp et barn. Det er en lyshåret pike, på ti til tolv år. Hun kommer opp av bekken på en stor, sort hest, med lysende orange øyne og flammer fra mulen. Iliran hører en sølvbjelle og våkner.

3. Gort
Barghest
Heltene ankommer møllen. Den virker forlatt, men mens de nærmer seg med varsommhet får Alan en følelse av å bli iakttatt. Det viser seg at møllen er full av lik, hengt etter nakken fra taket i andre etasje. En kvinne som later til å ha dødd en naturlig død for en tid siden ligger stadig i sengen sin. Det er levende skapninger der også, nærmere bestemt hamskiftende skapninger fra Gehenna, kalt barghest. De får nesten has på våre helter, men til slutt unnslipper bare lederen. Elmar brenner ned møller som et improvisert likbål. Ilrian undersøker bekken, og finner en vakker hjelm på bunnen. Så stavrer våre helter seg til nærmeste vertshus.

Ilrians drøm, natt til 4. Gort.
Ilrian står i en frodig, gylden åker, omkranset i horisonten av grønne åser og fjell. Det snør fra en lys vinterhimmel, men snøen forsvinner i luften noen meter over bakken, rett over Ilrians hode. Han bøyer seg, plukker opp en neve jord og siler den mellom fingrene. Den sorte jorden er varm og fet av levret blod. Han hører en sølvbjelle og våkner.

4. Gort.

Neste morgen møter våre helter uventet på Shalkor Malrym i versthusets stue. Han går med på en samtale over en flaske brennevin han nettopp har kjøpt. Resten av gruppen hans er også med ham, og de slutter seg til samtalen underveis, selv om de ikke sier stort. Shalkor forteller at Jyll og ghoulene var i vakttårnet i Macaref som leiesoldater for Matrek Semaran. Shalkor tar ansvar for ghoulene som hans idè, og beklager utfallet samtidig som han sier at slike allianser kan være nødvendige i desperate situasjoner og mulige, bare man besitter like få skrupler som ham. Han virker oppriktig lei for Jylls overfall, men forteller også at han er en fremragende løgner. De siste ukene har gruppen jaget gnoller i Markene, fortsatt i Matreks tjeneste, i et forsøk på å lokalisere Jegra, uten hell. Han kan fortelle at tilstrømningen til Jegras skjulested i nord dabber av som vinteren setter inn, og mener Jegra forbereder seg på å «grave seg ned».

Han sier han har tatt navnet Shalkor Malrym ut av respekt for den avdøde magusen og at han har hatt det så lenge at noen tidligere navn ikke vil være til noen nytte. Han unnvikende svar på dette området frustrerer Alan, mens Feron blir opprørt over Shalkors uventede respons til hendelsene i Macaref. Shalkor, på sin side, ter seg nesten uforskammet diplomatisk, men unngår helt tydelig å svare på visse spørsmål. Han sier at gruppen hans jobber for Matrek, og har gjort det siden han hørte om Markenes problemer i Itghard. Han sier de ikke visste om angripet på Leggersmark før de kom til Itghard. Elmar får ham til å avsløre at han er magus, men bekrefter samtidig for Shalkor at Feron er det, om Shalkor ikke allerede visste det. Shalkor forteller at Matrek Semaran har straffet Jyll for sin ugjerning. Feron foreslår at Shalkors gruppe burde gi dem en kompensasjon, men Shalkor mener de ikke har noe de kan gi som ville være av interesse. Kal spør heltene om det er sant at de beseiret Balder Borch. Det kommer frem at Hiskiliam og flere soldater var involvert i kampen. Likevel later dette til å vekke Rebekka og Kals interesse og muligens respekt. Ilrian forteller også at heltene beseiret og fordrev Jernsko.

Shalkor kommer med mye, men krytisk informasjon. Han forteller at Matrek ikke ønsker fyrstesetet, men samtidig at det ikke er opp til ham. «Ingen mann har valgt å bli herre i Markene siden lenge før noen av oss ble født.» Han sier at Matrek ønsker å forene markene uten å gi nabostatene en sjanse til å overta, og at Shalkor ikke tror at Matrek drepte Hadran. Han sier også at de fleste i Matreks leir regner ham som den retmessige fyrsten, og at bevisene mot ham er falske. Shalkor selv «tror ikke at det er så enkelt». Så reiser Shalkors gruppe, østover mot sin arbeidsgiver, i følge dem selv. På veien ut av vertshuset spøker Kal med Rebekka om at hun ikke kunne tatt Balder Borch. Han understreker også, mens han er trygg på at våre helter kan høre det, at de fire i felleskap hadde beseiret ham med enkelhet. Heltene bryter opp like etterpå og rir til Semaran.

View
Tolvte møte
Karlan snakker

25. Muin

Våre helter helbreder og vekker gårdsarbeideren, men han kan ikke fortelle dem mye de ikke allerede vet. De returner ham til gården sin før de drar tilbake til lunden. Noen har vært der siden i går, og hengt opp maurmannen i treet. De har også tatt hodet av den flåtte bjørnen og satt det på en påle til kråkene. Til sin forbauselse finnes ingen spor. Heltene undersøker også den nærliggende grensen til Elber Mon, uten hell. På vei tilbake passeres de av en mannssterk gruppe Semaran-folk på vei til Stelmark i stor hast. Heltene returnerer til Semaran etter solnedgang.

26. Muin

Conchobar har kommet på besøk. Han og Elmar diskuter nyre hendelser i Markene. Conchobar kan fortelle at Tronen og Friam el Bodor Sidd viser stor interesse for Elmar og hans omgivelser, og Elmar får en gjeng brevduer fra Edernion for å kunne avlegge mer effektive rapporter. Annet nytt: Dyfed har slått hardt ned på all dyrkelse av andre guder enn Ulad Ram, men forbud og drøye skatter. Vorns riter er forbudt, som har forårsaket en diplomatisk hendelse mellom Dyfed og Saith Marcog. Sistnevntes nyvalgte kansler har avlyst en rundreise til Saith Marcogs foretningspartnere og reiser straks hjem fra Chel Danu. I tillegg skal Friam lede en utsending fra Auguel til Dyfed for å diskutere beskatningen av Kossuths kirke.

Elmar og Feron undersøker mulighetene for å skaffe seg hendholdsvis mer permanene og mer arbeidsvennlige lokaler i Semaran. Begge magikerne bedriver skrivearbeid. Alan drar ut i Markene for å forsøke et gammelt rituale hjemmefra. Feron forteller Hiskiliam om en plan han har for å få Karlan til å snakke. Ilrian og Karl finner Hammanas sannsynlige beliggenhet ved inngående studier av den berømte oppdageren Mulammar Sehen, som for 500år siden kom over et krater, omkranset av vandrende trær og beskyttet av hva som mest sannsynlig var en leirgolem som kalte seg Bibliotekaren.

27. Muin

Alan finner flere døde gnoll i villmarken, og returnerer til Semaran med sin nye ulvekompanjong. Feron skriver på sin forkledningsbesvergelse. Elmar setter seg nærmere inn i driften av Kossuth-alteret. Ilrian bedriver også skrivearbeider og begynner å se små fremskritt med sine forsøk på mer kontrollert drømming.
Asmodeus symbol
28. Muin

Hiskiliam og Feron setter sin plan ut i livet. Karlan lures til å tro at han mates med Balders gift, mens Feron observerer, forkledd som Balder. En utmattet og forslått Karlan lar seg lure og plaprer:

Karlan og Balder er begge medlemmer av De syvs forbund, det samme var Eochaid, som var deres overordnede til han ble drep av Balder. Malurt skulle initieres, og det kan bare være syv medlemmer i Forbundet. Malurt er angivelig en frafallen Orcus-tilbeder, som stjal en viktig artefakt fra Orcus-sekten i Saith Rinnia, før denne gikk under med den byens aristokrati. Dette artefaktet kan angivelig bringe folk tilbake fra de døde. Malurt har gitt det til Stormesteren, som har klekket ut en snedig måte å dra mest mulig utbytte av den. Eochaid ble utpekt av Stormesteren for likvidering fordi han hadde uttrykket sterk motvilje mot planen og Malurt, og hans lojalitet var i tvil. Malurt var også personen som trakk Jegra inn i affæren, som en måte å forårsake kaos som ville gjøre Markene sårbare for Forbundets innflytelse. Han foreslo og organsierte angrepet på Leggersmark. Jegra og Malurt er nå i Skoddhvelv, hvor Jegra samler hæren sin. De syvs forbund drepte ikke Hadran av Markene, og de vet ikke hvem som gjorde det.

Våre helter, Karl og Hiskiliam diskuterer hvordan man skal reagere på slik kunnskap. Situasjonen er særlig komplisert fordi Skoddhvelv befinner seg på Hilreaths land, i tillegg til å være et sett av uoversiktelige, men lett forsvarte huler. Med en viss bekymring beslutter de at på tross av den store risikoen er det nødvendig å handle raskt. Elmar sender bud til tempelet i Edernion for å nå Hilreath via Dyfed så raskt som mulig. Heltene begynner å forberede seg på reisen nordover.

View
Ellevte møte
Vinterblot

19. Muin
Karl viser heltene et avsnitt fra en bok han har funnet.
Når det gjelder den selsomme skrift som bærer tittelen «Syd dødelige djevler. En historie om djevedyrkere i Lyr», måtte gudene ramme den svarte sjel som nedtegnet en slik bok. Så vidt jeg forstår refererer tittelen til en nå forgangen sekt, hvis tilbedelse rettet seg mot den aller fremste av Djevlene, vanligvis titulert Asmodeus. Historikeren, om man kan tillegge ham en så edel beskjeftigelse, later til å ta pervers glede i å katalogisere medlemmers nanv og andre for lengst irrelevante hemmeligheter og avskylige detaljer. Av denne boken finnes det heldigvis intet kopi, og originalen er nå i Hammana, hvor alle bøker forblir, om de først har kommet.
Heltene kombinerer sin kunnskap om Hammana: Hammana er en underlig konstruksjon bygger for over tusen år siden i Hain, et tempel viet til både Visdommens gud og Hemmelighetens gudinne, hvor uuttømmelige skatter av forbudt kunnskap oppbevares. Hemmelighetene og skriftene som bringes hit bevares for all tid. Til gjengjeld er det umulig å faktisk fjerne bøker derfra. Hvor i Nortghard, som det nå heter, tempelet befinner seg er ukjent.

Heltene snakker med Machiel og siden med Hiskiliam. Både Karlan og Balder er nå uten tvil avslørt som medlemmer av De syvs forbund, blandt annet fordi begge ble grepet med magiske talismaner som skjulte de vannhellige merkene på deres sjel, for de som kan se slike ting. Talismanene er merket med Asmodeus’ syvkantede stjerne og en fragmentarisk skrift, som ser ut til å stave ut et budskap hvis man har alle syv talismanene. Feron utrykker misnøye med at Hiskiliam holder tilbake informasjon, særlig om Karlan og omstendighetene rundt den gamle fyrstens død. Hiskiliam er forstående, men gjør det klart at det er noe personlig og sensitiv informasjon han vil holde for seg selv. Heltene får også vite at Shalkors gjeng er blitt observert i Markene, hvor de tilsynelatende jager orker med stor innsatsvilje. I tillegg går det et rykte om at Den behornede guden selv har vandret ut av Elber Mon og bosatt seg ved et gammel, hellig tre på veien til Stelmark. Bønder bringer visstnok offer til ham om natten, i hemmelighet. Hiskiliam og andre lærde mennesker aner naturligvis at det ikke er Cernunnos, men noe annet ubehagelig.

Heltene bestemmer seg, med Hiskiliams velsignelse, for å snakke med Balder, som er lenket i fangehullet. Uten talismanen sin er auraen ev ondskap nesten håndfast i den mørke cellen. Balder virker kaldt uaffektert av alt heltene sier. Hans ro er urovekkende nok, og det han sier er ikke bedre. Balder gjør det klart at han ikke frykter noe, og at det ikke vil være mulig å tvinge informasjon ut av ham. Karlan derimot, vil kunne knekkes, mener Balder, men selv det vil ta lang tid. Balder forteller om en spesiell gift han dyrker på et hemmelig sted utenfor festningsvolden. Planten, som bare slår rot i et spedbarnshjerte, produserer hvite og sorte blomster, som er henholdsvis en dødelig, men langsom gift og motgiften. Å forgifte Karlan og holde motgiften foran nesen hans er den mest effektive måten å få informasjon på, mener Balder, som også forklarer at han foreslår dette fordi han vil torturere Karlan. Både dette og det Balder forteller om sitt verdenssyn sjokkerer hver av våre helter på forskjellige måter.

Mens Feron forteller Hiskiliam det lille de har funnet ut, går Elmar og brenner jorden i Balders «urtehage», men han tar vare på den selsomme giftplanten. Senere forteller han dette til Hiskiliam, som erklærer sin tillitt til Elmar mens han understreker behovet for å holde ham informert. De andre heltene utrykker også misnøye fordi Elmar ikke underettet dem om denne avgjørelsen på forhånd, men Elmar undertreker faren planten kan utgjøre i gale hender. Siden forteller han Feron på tomannshånd at han kan være instilt på å intiere Balders plan, hvis alt annet svikter. Alan og Ilrian har tidligere uttrykket en sterk uvilje mot dette, men Alan har påpekt at man kunne forsøke planen med mindre giftige planter.

23. Muin
Heltene har fått omsatt godene fra deres seneste eventyr og reiser mot Stelmark. De tilbringer natten på et gjestehus ikke langt fra den hellige lunden.
Den hellige lunden
24. Muin
Heltene finner stien til den hellige lunden og forhører seg ved en nærliggende gård. De oppdager at tre gårdsarbeidere har forsvunnet fra nærmiljøet i løpet av de siste to ukene, og bøndene ofrer ved den hellige lunden slik deres forferdre gjorde i fordums tid, for å tilfredstille skapningen som har gjort det til sitt hjem. Under litt press innrømmer bonden at han selv har vært der oppe med en kalv, og han kan dermed gi en detaljert beskrivelse av terrenget. Lunden består av et offertre, en stort, hult tre og en åpen plass hvor noen nylig har begynt å sette trestolper i et symetrisk mønster.

Heltene rir mot lunden og Alan speider i forveien. Han oppdager at lunden bevoktes av en brunbjørn, men to arbeidere feller trær og reiser påler. Fra offertreets lave, sterke grener henger alle slags hudyr. Når heltene nærmer seg mannssterke viser det seg at bjørnen, de to vedhoggerne og en enorm giftslange som ligger under offertreet er fientlig innstilte overfor inntrengere. Under kampen viser det seg at disse fiendene kontrolleres av en mauraktig skapning, stor som en mann, med store antenne og ingen munn. Heltene seirer, og èn av vedhoggerne overlever. De finner den tredje gårdsarbeideren død i skogen like ved. Maurskapningen dør, og idet den felles begynner ferskt blod å dryppe fra offerdyrene i treet. Alan, Ilrian og Feron står begge under greinene, og en blodflekk på hver av dem lar seg ikke vaske vekk. Elmar tolker dette som en positiv oppmerksomhet fra Den røde kongen, som muligens oppfattet drapet av maurmannen i sin hellige lund som et offer til ham. I det hule treet finner de flere mauregg. De ødelegger alle, bortsett fra tre Feron tar med seg, og ett som viser seg å være en rund diamant av betydelig verdi.

View
Tiende møte
Basketak med Balder Borch

13. Muin forts
Iliran har en drøm, hvor han vandrer gjennom et slette av falne soldater i tett tåke, etter Jernsko, som går barføtt foran ham. Iliran kjenner igjen goblinene de tidligere fant drept med et rustent sverd, som nå ligger blant likene. Etter en stund kommer Jernsko til det enorme hodet fra en gammel statue, som ligger på siden på sletten. Ger sitter på hodet i dyp meditasjon. Jernsko forteller ham at han ikke lenger er Jernsko og at han har bestemt seg for å dra til Ravnesirkelen. Han forventer ikke å komme levende tilbake.

14. Muin
Heltene reiser mot Semaran langs en kronglete rute, for å kunne returnere uanmeldt. Til gjengjeld presser de hestene til å tjene inn tiden de taper på ruten.

15. Muin

I utkanten av en tilgrodd åker kommer heltene i kamp med sultne ankheg, som nesten lykkes i å stjele Elmars hest med seg ned en brønn. Heltene finner en del fine ting blant knoklene i brønnen, etter å ha avlivet de glupske insektene.

17. Muin
Heltene kommer over en myrdet gnoll i et skogholt, men de bestemmer seg for ikke å bruke tid på å etterforske.

18. Muin
Når heltene nærmer seg Semaran rådfører Elmar seg med Livgivers vilje, som viser at Machiel er den rette personen å gå til. Så snart solen går ned, sniker de seg til magusens hytte. De forteller ham hva de vet, og bestemmer seg for at de skal hamre på Semarans porter og forlange å se Hiskiliam straks. På den måten vil Balder mest sannsynlig få med seg at noe skjer, men ikke før heltene får snakket med Hiskiliam. Som sagt så gjort.

Hiskiliam tar informasjonen med dyster fatning. De diskuterer sine lite tilfrestillende muligheter, og Hiskiliam avslører at det finnes enda en konspiratør ved fyrstesetet, som Hiskiliam har kjent til lenge, men ikke grepet. Å slå til mot den ene vil advare den andre. Vel vitende om muligheten for at Balder kan være uskydlig, bestemmer de seg for å konfrontere ham, samtidig som Machiel og en offiser leter gjennom rommet hans og fellen smekker sammen rundt den siste djeveldyrkeren. Balder kalles frem for fyrsten og dukker opp i full utrustning, til sin gru finner han seg anklaget for uhyrligheter. Han nekter å overgi seg, samtidig som han hevder sin uskyd. Han ber om at Hiskiliam skal forlate rommet så fysten ikke selv skal komme til skade, men Hiskiliam nekter. Kamp bryter ut. Balder kjemper med kalt hode, perfekt teknikk og tilsynelatende grenseløs fysisk utholdenhet. Hiskiliam trekker frem et skjult sverd, men holder seg bak rekken av vakter som svermer rundt Balder. Kampen er lang og blodig. Balder er snart dekket av sår og blod, og hans motstandere lider ingen lettere medfart. Balder feller vakter til høyre og venstre, duellerer med Ilrian, kjemper innbitt med Elmar og Alan, og motstår Ferons magiske angrep med frustrerende standhaftighet. Om det ikke er Solguden som holder en hånd over ham, så er det noen andre.

Til slutt er vaktstyrken halvvert, Elmar og Ilrian på bakken, Alan hard såret og Feron ribbet for besvergelser. I en underlig scene konfronterer Hiskiliam omsider Balder, og forteller ham at Karlan allerde er arrestert og alle fluktruter sperret. Balder kaster til slutt sverdet, når det står mellom det og å kjempe videre med Hiskiliam i fremste rekke mot ham. Han lar seg føre bort. Blødende soldater og helter bringes utenfor fare. Hiskiliam tar Balders sverd og gir det til Elmar «som unnskyldning for at han risikerte livene deres». Så går fyrsten i stillhet fra rommet, mens andre strømmer til for å hjelpe og stille sin nysgjerrighet.

View
Niende møte
Jernsko

12. Muin. forts

Heltene binder fangen til statuen og tar opp jakten. De oppdager at goblinkrigeren og magusen har dratt i forskjellige retninger, så de følger magusen. De møter ham ved en monumental statue av en lesende humanoid, der han gjemmer seg på toppen av statuens hode. Feron roper etter ham, men kaller i stedet frem en fryktelig allip, som har skjult seg i statuen. Etter en kort konflik lyktes det Elmar å jage den vandøde med Jerntårnets kraft, men allipens giftige berøring har alledre svekket både Elmar og golbinmagusen, som heltene redder/tar til fange. De drar tilbake til tempelet og ser at den første fangen har flyktet.

Heltene omgrupperer og hviler. Magusen forteller dem at Jernsko, under den oppfatningen at har blitt lovet en ærefull død av Den skjulte guden (Onegus) som har vist seg for ham i drømme, har begynt å ta stadig flere og farligere sjanser. Jernsko hadde brukt tempelet heltene fant som base, men han hadde dratt videre for å møte en gnollhøvding som ønsket å danne en allianse. Etter hva goblinmagusen, som kaller seg Ger, forteller, skjønner heltene at gnollen det er snakk om er Jegra. Ger mener at Jernsko akter å avslå alliasnen, for han lever allerede det livet han helst vil leve. Han forteller også hvor Jernsko finnes og hvor mange som er med ham. Feron stiller Ger noen spørsmål om hans egen magi og hvor det finnes glere goblin. Ger nekter å dele noen informasjon som han mener tilhører goblinfolket alene, eller noe som setter dem i fare, men heltene får vite at en goblinkriger ved navn Azag trolig er i området. Azag livnærer seg på handel med sjeldne og magiske artefakter, heller enn plyndring. Heltene diskutere hva de skal gjøre med Ger, men ender med å la ham gå, som overrasker ham. De tar ringen hans og formularruller.

13. Muin

Heltene følger Gers veibeskrivelse mot Jernskos møteplass. På veien finner de den første bortkomne goblinkrigeren fra gårsdagen. Han har blytt myrdet med et rustent sverd som later til å ha blitt trukket opp av bakken like ved.

De oppdager tårnet på den sunkne bygningen Jernsko skjuler seg i. Alan sniker seg nærmere, men blir oppdaget. Heltene entrer bygningen og møter Jernsko og kompani (inkludert risen Gabon) i en stor hall. (Den flyktende fangen fra dagen før er ikke å se.) Jernsko gir heltene et underlig tilbud: Jegra fortalte ham hvem ved fyrstesetet Semaran som var hans kontakt med djevelsekten Jegra har en allianse med. Hvis heltene bekjemper ham i kamp, fire mot èn, må de velge mellom å drepe ham eller lære navnet på spionen. Elmar tviler på om en slik avtale er akseptabel, men han går til slutt med å at Jernskos død ikke kan settes foran slik informasjon.

I en episk økseduell tar både Jersko og Elmar hogg til hodet som de mirakuløst overlever. Etter dette gir Jernsko en god opptreden, men overveldes av heltenes kordinerte og delvis magiske offensiv. Han overlever så vidt, og heltene bringer ham tilbake til bevissthet etter å sende røverne hans vekk og bemektige seg alle hans eiendeler. Jernsko tar det hele med godt humør, og forteller på kryptisk vis om sin guddommelig inspirerte plan om å teste sin egenskaper til det ytterste, til det tar livet av ham. Hans nye sårede, ribbede tilstand later ikke til å plage ham, og han går med på å forlate Markene med røvetruppen sin. Han forteller også at Jegras kontakt, både til fyrstesetet og djevelsekten, er Balder Borch. Jegra har en allianse med djevelsekten, men han utnytter også deres ressurser til å arbeide mot egne, enda dunklere mål, sammen med en annen ikke-gnoll med tilgang til sektens ressurser. Heltene diskuterer hva de skal gjøre med denne sjokkerende informasjonen og kommer frem til at de vil reise i skjul tilbake til Semaran, og konsultere Kossuths fremsyn når de nærmer seg, for å finne ut om Machiel, som ga dem oppdraget, er til å stole på.

Andre ting Jernsko nevner: Å bli besøkt av Onegus i drømme er en stor velsignelse for en goblin, og det grenser til blasfemi å påstå at denne æren har blitt vist til en kriger som ham.
Azag kan finnes hvis man følger utkanten av Sverdheden mot Skuld.

Den natten sover de ved en bekk i utkanten av en åker, hvor de vasker sine sår og fordeler skattene de har funnet.

View
Åttende møte
Elismark

8. Muin
Heltene returnerer til Semaran og treffer Balder, som forteller dem at fyrsten ønsker å sende dem for å plukke opp sporet til goblin som kan være Jernsko, fra et ferskt angrep utenfor Elismark. Han forteller også at Machiel ville treffe dem så fort som mulig.

Heltene drar rett til Machiel, som forteller at oppdarget til Elismark er et påskudd for å undersøke Ridder Eochaids herregård, som står uten husholdning eller slekt etter Eochaids begravelse. Machiel forteller også om en gnomisk eventyrer han traff gjennom Efrahim Legger, som visstnok hadde en nøkkel som lot ham gå inn og ut av Wyllenlag. Eventyreren, som heter Ider Andvare, er pensjonert, og så vidt Machiel vet bor han i Itghard, på et sted kalt Lotushuset. Machiel bytter også noen tjenester for rubiner heltene fant i Elber Mon.

9. Muin
Heltene forhører seg med Harvell, som virker enda travlere enn vanlig, og ordner blant annet med en pakkhest, så gruppen kan reise raskere. Feron legger merke til at Harvells skrivebord er dekket av brev fra alle hjørner av Eryri. Så legger de i vei til Elismark.

11. Muin

Heltene kommer frem til Elismark på ettermiddagen, og forhører seg hus vaktposten som viser dem et kart og forteller dem mer om angrepet på Seder-gården, som ligger litt over en time sørvest for Elismark. Heltene drar dit og finner spor etter støvler som beveger seg sørover. De bekymrer seg over mangelen på proviant og bestemmer seg for at Elmar og Alan skal fortsette etter sporet, men Feron og Ilrian rir tilbake til Elismark, henter forsyninger, og tar de to andre igjen dagen etter.

Elmar og Alan følger sporet til grensen av Sverdheden, hvor de slår leir. Mot slutten av den natten angripes de av en dyktig gnollkriger med to hyener. Angrepet er plutselig og brutalt, men gnollen felles og hyenene flykter. Særlig Alan blir hardt skadet.
Lemur
På veien tilbake til Elismark bestemmer Feron og Ilrian seg for å undersøke Eochaid-huset allerede den kvelden. Etter å sjekket inn i gjestgiveriet, går de opp til huset og møter Broder Henselm, en Lugusprest som er i huset for å lutre det for spor etter djeveldyrkelse. Henselm har fått beskjed via tempelet i Elismark, at fyrsten ville sende noe med et ærend i Eochaid-huset, og han har gjette seg frem til hva det går ut på. Med hans hjelp finner Feron og Ilrian en hemmelig nedgang til en avstengt del av kjelleren. De tre går ned, og ender i dødelig kamp med to djevler. Etter langt slit beseires det infernalske parret, og de tre lykkejegerne trekker seg såret tilbake. Under kampen snakker Feron infernal, og etter den samler han det han kan av impens blod på en vinflaske. Henselm får hard medfart, men overlever, og blir igjen for å vokte huset alene uten å mukke.

12. Muin
Feron og Ilrian henter de to andre tilbake til Elismark og Eochaid-huset. Henselm møter dem, og venter ved den åpne lemmen mens heltene går ned i den hemmelige kjelleren og finner et offerrom, noen trylledrikker, restene av en magisk sirkel og to brev.

Brev 1:
Ærverdige venn. Jeg forstår din tilbakeholdenhet i forhold til vårt nye bekjentskap. Bare en tåpe ville ikke utvise varsomhet. Hans bakgrunn er problematisk. Men [trekant] har vurdert saken, inkludert ditt innspill, og jeg vet at du, med din visdom og ytterste respekt for vårt foretak, vil akseptere avgjørelsen og ordrene som følger. Husk prinsippene som har bragt oss hit, og forkast de som holder vår fremgang tilbake.
Ellers er alt vel ved fyrstesetet. Unge Hiskiliam gjør store fremskritt i sin utdannelse. Matrek Semaran misliker meg fortsatt, men du trenger ikke bekymre deg for at han mistenker noe. Jeg tror ikke mannens tanker helt har tilpasset seg fredsstid igjen. Kanskje han er sentimental, og ikke vil gi slipp på blodbadet som gjorde ham til en helt. Husker du Den gamle krigerens kvad? Det er en god beskrivelse av mennesker som Matrek. Noen ganger leker jeg med tanker om at han kanskje kan rekruteres. Men i så fall må det være du som snakker med ham. Jeg har ikke sett fyrsten på en god stund, men Hiskiliam forteller meg at vi trolig kan vente besøk fra Saith Marcogs nye leder, så snart de selvhøytidelige slavene har fått valget sitt overstått. Det burde bli interessant. Kanksje du burde være her? Jeg liker ikke at du tilbringer så mye tid i Elismark. Du kan oppnå mer her. Vi kunne kanskje til og med se på muligheter til å knytte forbindelser i Nortghard, som du snakket om.
Jeg håper ikke du finner dette brevet uforskammet. Du vet jeg bare ønsker å være din rådgiver, i hengivent vennskap. [kors]

Brev 2:
Ærverdige venn. Du har utvilsom nettopp hørt de sørgelige nyhetene om vår fyrstes bortgang. Det er komplikasjoner i saken som du ikke vil ha hørt, og som jeg ser meget frem til å fortelle deg. Kom til Semaran snarest. Hiksiliam skal utvnenves til fyrste, og det vil være passende at du er her, hvor du virkelig hører til. [kors]

Heltene diskuterer implikasjonene av dette, hvem i Semran de kan stole på, og hva de nå skal gjøre, ganske heftig, til Henselm blir bekymret og roper etter dem. De blir enige om å ri mot goblinsporet, men diskuterer et godt stykke av veien hva som er riktig, å ri tilbake til Hiskiliam med brevene snarest, eller fullføre oppgaven de fleste tror de er her for. De bestemmer seg for det siste.


De følger sporet inn i Sverdheden, til en lav, eldgammel bygning, delvis sunket i bakken. Bygningen, som senere viser seg å inneholde et goblinsk gudebilde, inneholder også goblinkrigere, en ny, kraftigere sort av goblinkriger, og en goblin magus. Denne gruppen kjemper med sofistikerte strategier for å få så mye som mulig ut av antallet sitt, men på tross av Ilrians lettsindige stormangrep, som kommer straks etter et forsøk på å trekke goblinene ut av bygningen og som koster Ilrian sin hest, får heltene overtaket og vinner. En goblinkriger og magusen flykter, og de to større krigerne gir seg, hvorpå Alan dreper en av dem og tar den andre til fange. Svekket, men bestemte på å fortsette jakten på resten av goblinene, omgrupperer heltene foran bygningen. På veien plukker de opp goblinenes bytte.

View
Syvende møte
Elbers skog

3. Muin forts
Heltene diskuterer situasjonen med Karl og bestemmer seg for å dra til Elber Mon, for å søke en fes hjelp med forbannelsen. De utstyrer seg, rir og er fremme ved skogkanten ved solnedgang.

4. Muin

Heltene rir inn i Elber Mon. Det gyldne løvet lukker seg over dem som et tak. Skogen tetner gradvis. Mot slutten av dagen kommer heltene til en lysning, med en stor, forhekset bauta som stiger opp og slår ned i et hull i midten av lysningen, om og om igjen. I bunnen av hullet ligger en gullkrone, brydet med juveler. Heltene reiser forbi.

Den natten blir leiplassen deres forstyrret av et stort, grått uhyre som kommer langsomt gjennom skogen. Det viser seg å være en illusjon, skapt av pixien Mink. Mink angriper først heltene, men kommer i snakk med dem da Ilrian adresserer ham på sylvan. Mink spør heltene hva de vil i «Elbers skog», de ber ham om hjelp og han krever noe til gjengjeld. Alan gir ham Bragebåndet. Mink aksepterer gaven, og sier han vil ta den med til Den hvite satyren. Han ber heltene følge en steinvei som begynner i nærheten. Den vil lede dem gjennom sumpen som ligger mellom dem og satyrnen.

5. Muin
Heltene følger steinveien ut i sumpen, hvor de overfalles av en usynlig kjøtteter og en morderisk, lianeaktig plante. Alan slås bevisstløs. Feron viser for første gang sine krefter som conjurer ved å tilkalle en kamphund og en forvokst, demonisk skolopender. Senere finner heltene Den hvite satyren i en eng, under et epletre.

Den hvite satyren presenterer seg som Elberianachilen Foudashkianen, eller Elber, for de som foretrekker det. Han går med på transaksjonene Mink allerde har innledet, og etter å ha gitt heltene mat og fritt bruk av engen sin, går han inn i skogen for å finne Greft Hoders levninger. Heltene hviler i engen den natten.

6. Muin
Elber er allerde tilbake når heltene våkner neste morgen. Alans forbannelse er brudt, og han sover noen timer lenger enn de andre, for så å våkne forfrisket. I mellomtiden snakker Elber med de øvrige, særlig med Ilrian, som forteller ham mer enn de andre er komfortable med.

Ilrian spør Elber om Malurt, og får hvite at «gutten» ble forstret opp av Sjhaduru og hennes sirkel for ikke så lenge siden, selv om Elber ikke han huske nøyaktig. Elber forteller også at Shjaduru er sin søsters motsetning, og hun må vaske kongeblod hver gang det spilles, som avbetaling for en gammel gjeld. Erkshi er forbannent med ensomhet, og det er derfor hun er «søsteren som mater fremmede». Det kommer også frem at Elber liker Semaran familien, hvis historie han later til å kjenne, og at han er eldre enn Skogfreden.

Elber virker nonchalant ovenfor det meste. Det eneste som later til å bekymre ham oppriktig er vinteren som står for døren. Han har «aldri vendt seg til vinter». Han forteller uafektert om Grefts skjebne. Tyven ble forbannet til å vandre i sirkel til han døde av det, og tydeligvis etter det også. Elber har nå løst hans forbannelse, som i sin tur befridde Alan for spøkelset. Heltene spør også Elber om kronene under bautaen, og Elber mener at den ikke er ment for dem, og at å ta den er en dårlig idè.

Før heltene forlater Elber gir han Alan en lokk fra skjegget sitt, og sier at han vil returnere Bragebåndet til ham når “den dagen kommer, da han vil forstå hvorfor han trenger det.”

På veien tilbake gjennom sumpen angripes heltene av en stor flokk skjeletter i forskjellige fasonger. Elmar demonstrerer sine nådegaver og smadrer de aller fleste uten annet våpen enn sin tro, og driver resten på flukt. Alan tar hodet til en av dem, et villsvinskjelett, og finner en mesterlig laget sølvdolk, prydet med rubiner, i skallen dens.

7. Muin
Når de igjen passerer den svevende bautaen på vei tilbake, diskuterer heltene heftig om det er verdt risikoen og driste seg til å ta kronen. Feron påstår at utfordingen er trygt innenfor deres evner, og at dette stedet ikke skylder dem den lojaliteten han mener Ilrian og Alan forfekter. Alan mener at kronen ikke er myntet på dem, hverken som gave eller åte, og Ilrian mener det er håpløst lettsindig å friste Elber Mons vrede på en slik måte. Til slutt bestemmer de seg for å la den ligge, og forlater skogen. Den natten tilbringer de under åpen himmel.

View
Sjette møte
Vinter kommer til Markene

9. Coll forts.
Heltene ankommer et fyrstesete i høy beredskap, og avlegger rapport til Vanger. De får vite at Eochaid er død, drept på vei hjem til Elismark, trolig med gift med i bildet. Et spøkelse har også begynt å vise seg i utkanten av byen, hver natt.

10. Coll
Alan, Ilrian og Feron besøker Machiel, som gir Feron noen formularruller og tilbyr Ilrian å fullføre hans innvielse i magiens praksis. Ilrian får en egen formularbok, og Machiel gir ham en av hans gamle, til å kopiere fra.

Feron får en full platerustning av Semaran, og etter å ha justert den til hans fysikk møter gruppen Hiskiliam i likkjelleren, hvor han viser dem et merke ved Eochaids underarm.

Merket er en tattovering av en syvkantet stjerne. Det identifiserer Eochaid som medlem av De syvs forbund, en Asmodeus-kult som til nå var trodd forlengst utdødd. Hiskiliam er tilbakeholden, men avslører at Karl har tjent som hans rådgiver angående kultens historie. Heltene går med på å hjelpe ham kjempe mot forbundet, men alliansen har ingen klar idè om hvordan de skal nå sitt mål, og heltene avtaler å ta det rolig en tid, mens Ilrian fullfører sine leksjoner hos Machiel.

Alan får en svært god langbue av Semaran, på Balders anmodning.

11. Coll til 2. Muin
Alan drar ut i Markene og lever som skogmann. Han driver sitt håndverk, og omgås forekomster av Markenes mindre bofaste befolkning. Til tider drar han inn til fyrstesetet for å selge sine varer og høre nytt fra sine kamerater.

Elmar reiser til Edernion for å bli registrert som en prest av andre orden. Han kommer frem den 18., og treffer tempelvokter Conchobar, som kjenner til Sidd-dynastiet. Elmar forteller ham hva som skjer i Markene, men utelater det Hiskiliam har fortalt dem i fortrolighet, med unntak av nyheten om Asmodeus tilbedere. Conchobar godkjenner hans forfremmelse til andre orden og lover at Friam el Bodor Sidd vil få høre hva Elmar hadde å fortelle.

I tillegg får Elmar høre litt nytt: Saith Marcogs nyvalgte leder er på en diplomatisk rundtur i Eryri, og er nå kommet til Edernion. En ny, kontroversiell reformbevegelse i Abzus kirke i Itghard har satt deres nære allianse med sjøfarerlaugene i fare. Dyfed har forbudt ofring av hester, som er en lite ansett, men fortsatt praktisert skikk i Rhiannon-kulten.

Feron tilbringer tiden med kopiering og nedskriving av formularer, juvelering og lesing.

Ilrian fullfører sine forberedelser og starter sin karriere som praktiserene magiker ved å skrive sine første formularer i sin første formularbok.

14. Coll
Hiskiliam sender en kornlast til Leggersmark. Han begynner også å forsterke den militære tilstedetværelsen i Markenes landsbyer, i påvente av at vinteren vil gjøre raske troppeforflytninger vanskeligere. Eochaid sendes hjem til Elismark, for å gravlegges der.

22. Coll
Balder kommer tilbake fra en reise han dro ut på mens heltene var i Macaref.

25. Coll
Balders etterforskning av spøkelset får resultater. Det identifiseres som eventyreren Greft Hoder, en tyvaktig lykkejeger som dro mot Elber Mon for et år siden, med et eller annet slags skattekart.

2. Muin

Vanger oppsøker heltene. Shalkor Malrym er avslørt som et dekknavn, da det viser seg å være navnet på en magiker som gjorde anerkjent arbeid for nesten hundre år siden. Han ber også heltene involvere seg i mysteriet med spøkelset, som Balder later til å stå fast med. Så går Vanger raskt sin vei, da han får høre at Hiskiliam har fått et bud levert av en ravn, som Ilrian forbinder med Owains ravner.

Balder, som er på vei ut på enda en reise, forklarer heltene det lille han har klart å finne ut om Hoders spøkelse og oppfordrer dem til å gå forsiktig frem.

Den kvelden konfronterer heltene Greft Hoder, og etter en del forsøk på å etablere kontakt lar Alan seg besette av spøkelset, i et håp om at det vil gjøre det mulig å hjelpe det. Det er i hvert fall det de tror skjer. Hoder forsvinner og heltene trekker seg tilbake for natten, selv om de aner uråd.

3. Muin
Alan våkner dagen etter å føler seg som om han har vært våken hele natten. Heltene innser at problemet vedvarer, og at Alans helse kan avhenge av en rask løsning. Men det finnes lite kunnskap om hvordan en slik besettelse fungere, og en målløs søken i Elber Mon virker som selvmord.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.