Lyr

Femogtyvende møte
Løshunder og uhyrer i Tårnenes by

Jeg skal være med dere.
- Cerwyn

12. Luis
Våre helter finner seg plutselig i Itghard, nærmere bestemt på markedsplassen, og Feron har gått fra dem. De beslutter å søke Ider Andvare, som det viser seg at Cedric kjenner fra før. Cedric leder resten av heltene til Lotushuset, det beste fornøyelseshuset i Itghard. Alle later til å kjenne Cedric der og Ider tar vel imot dem. Når de spør etter nøkkelen til Wyllenlag referer han dem videre til Edin Mairn, husets unge eier og bestyrerinne, som også er en god venn av Cedric. Hun forklarer at nøkkelen er i hendene på en mann ved navn Riwalin, som leder et av byens «handelslaug», en organisiasjon ved navn Benkorset. Edin har hatt visse foretninger med ham, og har nettopp lyktes å få ham til å avsløre ett av sine hemmelige skattkamre, ved å gi ham noe hun visste han ville ta godt vare på og så følge ham dit. Riwalin vet heldigvis ikke hva nøkkelen er, men dens krystallaktige fremtoning appellerer til hans aparte smak. Edin foreslår at heltene skal rane skattkammeret, og beholde det de finner der, da Edins formål er å sette Riwalin i forlegenhet, heller enn å berike seg selv. Dette går våre helter med på, for så å la seg innkvartere i Lotushusets gjestefløy.

Etter å ha vasket seg og skiftet klær til noe som ikke vil bli forbundet med deres magiske ankomst tidligere, drar heltene ut for å se på den unge, styrtrike kystbyen, men de finner at noen venter på dem utenfor Lotushuset. Det er en druide, som etter alt og dømme har ventet legne i Itghard, i diverse dyrehammer. Han har med seg Alans ring, og forteller at det er hans oppgave og følge med heltene og hjelpe dem nå sine mål. På tross av drudiens urovekkende utseende og bastante, aggresive væremåte, forstår gruppen at han kan være til stor nytte. Alan forsøker å spørre ham ut nærmere, men druiden, som presenterer seg som Cerwyn, påstår at han ikke vet mer enn hva han allerede har fortalt. De lar ham følge med dem, men de stoler ikke nok på ham til å fortelle ham hva deres mål er. Ikke ennå.

Resten av aftenen bruker våre helter på markedene, men Cerwyn overvåker dem i fugleham. De finner magiske drikker i templene, og Ilrian kjøper journaler for å erstatte de som ble skadet i Skuld. Hos bokbinderen finner han en bok om Høstkrigen, skrevet på alvisk, og kjøper den. Etter at våre helter returnerer til Lotushuset for kvelden, tilbringer de en tid med staben og gjestene. Cerwyn lager en inngang ned til et spiskammer i kjelleren og sover der, uten å trenge noens viten eller tillatelse. De øvrige heltene lar seg underholde av barden Teyrnon, og de snakker med Edin, som later til å ha funnet ut mer om hvem heltene er i mellomtiden. Hun spør dem om Hiskiliam, og de snakker pent om ham, med et hint av uforpliktende amivalens. Cerdric danser med henne, og på tomannshånd spør hun om Matrek og Wainan. Hun forteller at konflikten mellom Dyfeds religiøse regime og Dinuell overraskende frigjørere er gjenstand for hyppig dikusjon i hele byen. Selv ber hun for Semaranene og ser med fattet uro mot fremtiden.

13. Luis
Våre helter får høre av Edin at Riwalin benytter gamle katakomber og kjellere i den forfalne gamlebyen som skjulesteder for skattene sine. Kammeret de skal bryte seg inn i, er etter ryktene å dømme bevoktet av et eller annet slags monster som gjør konvensjonelle vakter overflødig. Så viser Ider dem til stedet, med Cerwyns hundeform på slep.

De tar seg med relativ enkelhet ned i kammeret, som fra utsiden er forkledd som en kjellerlem i en bakgård, men der inne møter de på uhyrer som overgår deres forventninger og forberedelser. En enorm muskelmasse med nesten ugjennomtrengelig hud, en bred, glupsk munn som gaper rett ut fra torsoet, og tre lange armer med klør som vokser ut der skuldre og nakke skulle vært. Skapningen går gjennom stein som om det skulle være tåke, og støttes opp i kamp av hvite øyenstikkere på størrelse med små hester og bevæpnet med giftig brodd, samt en evne til å smette inn og ut fra eteren på øyeblikk. Våre helter er dårlig kordinert med den egenrådige Cerwyn ved sin side i stedet for Feron eller Elmar, og Cerwyn på sin side har ikke hatt stor mulighet til å forberede seg, hverken på motstanden som ventet dem eller på det eksentriske samspillet som finner sted når heltene står overfor slike trusler. Det er med hengende hår alle kommer fra det i livet.

Våre helter beslutter å bryte seg inn i ett av husene som vender inn mot bakgården og hvile der, mens de diskuterer strategien for et nytt angrep. De får derimot ikke hvile i fred. Kun to timer etter at våre helter først trengte seg inn på Benkorsets territorium, dukker sortkledde, kordebærende menn opp. De er ledet av en mager figur med klør og innsunke øyne, som viser seg å også være druide, i tillegg til noe mer uhyggelig som de ikke riktig klarer å sette fingeren på. Cerwyn forsøker først å lure dem ved å spille en uvitende boms, men de to druidene gjenkjenner hverandre så snart de ser hverande og den andre angriper uten et ord. Heldigvis kommer resten av heltene straks Cerwyn til unsettelse, og mot denne noen mer forutsigbare fienden finner de sine gamle teknikker igjen. På tross av de store skadene de led mot monsteret i kjelleren, beseirer de druiden og hans håndlanger. Druiden dør, rett før han får dra nytte av sin avskrekkende jervham, men det lyktes våre helter å ta en av de sortkledde til fange.

View
Fireogtyvende møte
Den sørgelige og heroiske endelikten til Elmar el Bodor Sidd

3. Luis forts

Heltene lykkes i å lure Badu til seg og halshugger henne etter en hard kamp. Ilrian går tilbake til Shjaduru som fortsatt ligger sammenkrøket der heltene etterlot henne og gir henne den andre heksens hode før de trekker seg tilbake.

4. Luis
Heltene returnerer i håp om at Maru ikke vil risikere å kjempe alene mot de samme som bekjempet resten av heksekobbelet, med de møter mer motstand enn de hadde ventet. Når de til slutt står foran porten til Gehenna må de kjempe mot både Maru selv og hennes nye allierte, slaadi. Maru er ikke videre medelsom og snakker stort sett i kryptiske, illevarslende utsagn som «Den tredje gudinnen vil tale, og menns tempel vil smuldre som sandslott.» Mens Bel og Elmar går i nærkamp med slaadene forsøker resten av gruppen å støtte dem bakfra, men Maru saboterer forsøkene deres blant annet ved å sperre Feron ute av rommet. Selv om det bare er midlertidig blir presset på fortroppen for stort og Elmar faller for kaosskapningenes klør. Maru trekker seg tilbake med ordene «sørg søstre, var tid er snart over,» og heltene dreper slaadene.

De haster videre inn i hulens labyrintiske korridorer i et forsøk på å finne igjen Maru, men overraskes av mumier i et eldgammelt offersted. Overrumplede og reduserte som heltene er blir situasjonen raskt desperat og Feron blir nødt til å sende en ildkule som også tar livet av Bel for å få det avgjørende overtaket tilbake. Med to falne krigere forlater våre helter hulen. Elmar og Bel får en enkel og stillferdig sermoni før de sendes ned strykene i en brennende båt og de overlevende returnerer til Veiamark til fots. I tillegg til alt annet har det lyktes en av mumiene å infisere Alan med sin forbannesle. Hans personlighet, så vel som hans legeme begynner straks å visne hen. Feron sender en brevdue i forveien til Semaran om hva de trenger hvis de skal kunne redde Alan. Første natten på hjemveien, mens Ilrian holder vakt og de andre sover, kommer Shjadurus ravn til ham med budskapet «finn Markenes hjerte, finn Malurt.»

8. Luis
Alan klarer seg så vidt til Veiamark, hvor heltene møter Uskratus Prester, som venter på dem og bryter mumiens forbannelse. Det viser seg at Liandra også er i landsbyen av ukjente grunner og skal reise tilbake til Semaran i følge med en eskorte soldater og Uskratus. Heltene reiser i forveien.

Ilrians Drømmesyn, 9. Luis
Iliran ser en stor åker, omgitt av små gårdshus. Gnomer arbeider med jorda på forskjellige måter, mens de synger på en sørgmodig, langsom sang på sitt eget språk. Jorden er sort, våt og kald. Ilrian kan kjenne den på hendene og oppover armene. Smerten i ryggen og fuktigheten som siver gjennom klærne forsterker følelsen av har han har deltatt i arbeidet. Gnomene rundt har bistre miner, som om arbeidet går dårlig, men de synger på og følger sangens rytmer i sine bevegelser. Ilrian blir oppmerksom en annen lyd, som understøtter rytmen i sangen og arbeidet. Det lyder som hjerteslag. Når Ilrian først har blitt oppmerksom på lyden blir den raskt sterkere til den ensten overdøver sangen og Ilrian forstår at lyden kommer fra et sted rett bak ham. Han snur seg. En ung, lyshåret kvinne står bare noen skritt fra ham og holder det bankene hjertet sitt mot ham. Brystet hennes er åpent og blodet strømmer ned over magen, langs bena og renner utover jorden. Ilrian strekker ut hånden og tar imot. Hjertet er varmt i hånden hans og banker fremdeles. Kvinnen smiler beroligende.

11. Luis
Våre helter returnerer til Semaran på kvelden og finner ut at utsendingene til Matrek har returnert rett før dem.

12. Luis
Heltene møter Orbin Iatsu som anbefaller speideren fra ekspedisjonen til Dinuell som et nytt medlem til gruppen. De møter og godkjenner Cedric Serellin etter en kort sparringsrunde mot Alan og Orbin. Våre helter er utålmodige etter å følge sporet om Markenes hjerte til Wyllenlag, men de venter for å delta på en sermoni til ære for Elmar, hvor Ildsangen deklameres. Etter sermonien teleporterer Feron gruppen til Iljaz’ hus i Leggersmark. For første gang på et halvt år sover Feron i sin gamle seng.

13. Luis
Heltene returnerer til Wyllenlag, og konstaterer at ingen later til å ha brukt nedgangen deres i mellomtiden. Cedric undersøker den låste døren og konstaterer at ingeniørkunsten nødvendig for å konstruere den er ekstremt avansert, så vidt mer avansert enn hans egne evner til å komme gjennom den. Feron tar dem fordi med en besvergelse. Innenfor møter de en stort, velkonstruert kompleks med høyst aktive forsvarsmekansimer og feller. Etter å ha kartlagt de første rommene bestemmer våre helter seg for at de ikke er helt forberedt på den langsiktige utforskningen de later til å stå ovenfor, og Feron teleporterer gruppen til Itghard uten noen videre forklaring.

View
Treogtyvende møte
Skuld

2. Luis forts

Våre helter fortsetter nedover elven, som stadig blir striere og mindre forutsigbar. I det de nærmer seg stedet de skal i land, hopper grimlock ombord i båten fra sine gjemmesteder i fjellveggen. En kort stund lykkes de i å hindre Elmar å styre båten, samtig som en stor, sort slange med menneskehode dukker opp på elvebredden. En naga. Den overfaller heltene med en lynståle før Feron responderer og skapninger trekker seg tilbake. Flere grimlock dukker opp, men heltene besierer dem mens Elmar på spektakulært vis bringer båten til bredden. Nagaen later til å ha forsvunnet i retning hulen heltene leter etter, så i stedet for å følge etter den med redusert styrke, finner heltene seg et trygt sted å hvile for natten.

3. Luis
Heltene finner inngangen til hulen som ifølge Erkshi skal være heksekobbelets skjulested. De beseierer nagaen fra dagen før, som har plassert seg i inngangen med en umberhulk. Elmar feller umberhulken, men den rekker å bruke sitt forvirrende blikk på Alan og Ilrian. Alan flykter innover i hulen i panikk, Elmar følger etter og de blir overfalt av maur, store som kamphunder, som strømmer ut fra de trange gangene lenger inne i hulen. Etter det første sjokket og en ildkule fra Feron, viser det seg at maurene ikke er en stor trussel, og heltene driver dem foran seg mens de trenger dypere inn i hulen. De hører en stemme som later til å komme fra alle retninger si noe på et språk de ikke forstår. Stemmen høres ut som om den tilhører en jente i tolvårsalderen.

Lenger inne i hulen finner våre helter spor etter eldgammelt intelligent liv. Kanskje har hulen hvert i bruk av De levende folk for hundrevis, om ikke tusenvis av år siden? De møter også kjempeskorpioner, og Shjaduru. Heltene forsøker å snakke med Shjaduru, men det blir snart klart at de tre gygrene tenker å hjelpe Malurt sabotere den skjøre freden i Riahmark og kamp bryter ut. Ferons velkjente nett binder straks Shjaduru, men hun slutter på sin side å holde sitt fryktelige åsyn tilbake og lammer nesten magusen til gjengjeld. Alan og Ilrian blir også strekt svekket, som gjør det vanskelig for dem å holde stand mot skorpionene som kommer Shjaduru til hjelp. Elmar styker seg selv med Livgivers kraft og gir dødelige hogg i alle retninger. Presset av Ferons hellige okser overgir Shjaduru seg, men Alan er overbevist om at det er en krigslist. Elmar velger å gi henne en sjanse til å snakke, og mens hun forteller begynner Elmar og Ilrian å ane at den skråsikre teft for usannhet Alan og Feron tilegnet seg i Hammana muligens selv er bedragersk.

Shjaduru forteller at hun og kobbelet alle avla en ed til Malurts far om ikke å avsløre hans identitet, eller noe om hans «andre» familie, en ed de er ute av stand til å bryte. Hun kan heller ikke fortelle hvor han er fra, men hun avslører at han er der nå. Sjaduru sier «det er en velsignelse å ikke vite. Dere kan ikke gå etter gutten. Det ville være galskap.» I tillegg får heltene vite at Malurt besitter store ressurser, som i tillegg til finansiering til De syvs råd inkluderer Malurts rustning og sverd, som begge to er unike, mektige gjenstander. Malurts sverd, som Shjaduru kaller et speilbilde av ham selv, kan i følge henne bare brukes av ham i sin nåværende tilstand. Det ble smidd av èn hvis evner overskrider en hver dødelig smed, og bare skaperen kan «gjenopprette» sverdet til det det var.

Gjenstanden Malurt fikk med seg fra Orcus-kulten i Saith Rinnia var noe som blir kalt Orcus’ stemme, gjenstanden kan angivelig vekke «hva som helst» fra de døde. Shjuaduru vet ikke hva De syvs råd planlegger å gjøre med den. Malurt later også til å ha vært frustrert over manglende informasjon, samtidig som han lot til å mene at de underlige amulettene hver av De syvs råd besitter har en viktig rolle i planen. Barghestene heltene har drept skulle erstatte Jegras gnoller i Malurts plan, og nå arbeider Maru med å bringe en enda mer formidabel alliert fra Gehenna i deres sted. Shjaduru mener heltene må fordrive Maru og Badu fra stedet med makt for å kunne håpe å stoppe det, men sier også at Maru er for mektig for heltene. Hvis de klarer å beseire Badu først er det likevel mulig at Maru trekker seg tilbake heller enn å risikere nederlag. Derfor bestemmer heltene seg for å lure Badu i et bakhold, med Shjadurus motvillige assistanse.

View
Toogtyvende møte
Tilbake til Semaran

13. Beth
Våre helter støter på en patrulje på veien og responderer unnvikende til deres spørsmål. De blir ledet til grenseposten ved Stelmark, hvor de forhøres av Kaptein Dìann. Han lytter med skepsis mens heltene forteller ham at de er skattejegere som trodde de hadde funnet beliggenheten til Hammana, men det hadde vist seg at de tok feil. Kapteinen lar dem gå.

I løpet av denne tiden eksperimenterer både Feron og Ilrian flittig med gåtene de fremstilles for i drømme etter å ha lest den hviskende boken. Feron, og Ilrian bare to netter senere, knekker den første koden og kommer inn til et rom med en låst dør og flere tusen nøkler hengende langs veggene.

16. Beth
Elmar returnerer til fyrstesetet i Markene. Han treffer Inkvisitor Uskratus Prester som forteller ham at bryllupet mellom Liandra av Nortghard og Hiksiliam er nært forestående, men ryktene sier at Dronning Soliria ikke vil gi sin velsignelse til bryllupet før Matrek velsigner det, og implisitt også Hiskiliams posisjon som fyrste. Uskratus mener dette er grunnen til at Hiskiliams sendte Orbin Iatsu og Condwyn Amos til Dinuell, da våre helter ikke var tilgjengelige. Uskratus forteller Elmar at siden Matreks angrep på Dinuell virket så godt kordinert med snøværet Uskratus har knyttet til Hiskiliam, kan de se ut som om splittelsen i Semaran-huset var en krigslist. I så fall setter det mysteriet om Hadrans død i et nytt lys. Uskratus er dermed meget interessert i å få vite hva Hiskiliams utsendiger bringer tilbake fra Matrek, i tilfelle det kan bekrefte eller avkrefte teorien om at det har vært renkespill mellom dem.
Uskratus snakker også i beunderne formuleringer om Friam el Bodor Sidd, som i disse dager er i Dyfed for å forhandle for Kossuth-templene i bystaten.

20. Beth
Resten av heltene ankommer Semaran.

Til 24. Beth
Det er mange mennesker ved fyrstesetet i påventene av bryllupet, både fra Markene og Nortghard. Heltene treffer Vanger Kalt, som er meget glad for å se dem igjen, i tillegg til Karl, Hiskiliam, Harvell og Machiel. De introduseres også for Liandra ved en velkomstmiddag som holdes for heltene. Under middagen underholder våre helter med noen dramatiske høydepunkt fra sine reiser. Etter middagen diskuterer de fremtiden i lys av hva de har oppdaget. De får vite at Hiskiliam er i tvil om hvordan han best skal gjøre det, men ser seg nødt til å sende sine tropper for å hjelpe Matrek, som så vidt man vet har befestet seg i Dinuell, med folkets støtte, for å forsvare det mot Dyfeds uunngåelige og brutale revansj. Ryktene sier at Matrek har røket uklar med Wainan Ort, som ikke vil ha enda en fremmed fyrste i Dinuell, men Hiskiliam tror at Wainan og ravnene vil kjempe for å forsvare Dinuell så snart han ser at vold ikke er til å unngå. Hiskiliams utsendinger ventes hjem om to til tre uker. Våre helter beslutter å reise til Skuld, for å følge opp sporet de har av Malurts fostermødre, for så å returnere til Semaran før budbringerne.

Ilrian tilbringer litt tid med Machiel og utveksler noen formularer med ham.

Elmar diskuterer teologi med Uskratus og begynner så vidt å drøfte det han har lest i Evangeliet. Han får også vite at Athi Liazi er den nye, kontroversielle og, mener noen, splittende profeten i Havheksas kirke i Itghard. Elmar skriver en kort beskjed til henne, siden anledningen ikke tillater noe skikkelig brev.

24. Beth
Heltene reiser mot Skuld, først til hest til Veiamark.

27. Beth
Så i båt fra Veiamark langs Wyr elven. I Veiamark får Alan vite om Feron og Ilrians underlige drømmer av Ilrian.

2. Luis

Heltenes elvebåt glir inn mellom Skulds høye, gjennomhullete fjell, som rager på begge sider av elven og holder solen ute. Elveleiet blir smalt, mørkt og dypt. Ut av elven stiger en fryktelig sekshodet hydra. Advart av Feron om uhyrets farer og funksjoner, slipper gruppen løs hva de har for å hindre hydraen i å nå dem. Alan sender en skur av piler mot den, mens Feron oppholden den i sitt magiske nett og Elmar og Ilrian bidrar med besvergelser. Hydraens fryktelige ildpust gjør kort prosess med nettet foran den, men den er fortsatt fanget i delene av nettet som ligger under vann. Feron tilkaller en hai som sammen med Alans magisk forsterkete piler tar livet av uhyret før det kommer nærme nok til å brenne båten og hennes mannskap til fuktig aske. De seks hodene synker lydløst tilbake i dypet.

View
Enogtyvende møte
Studier

17. Ruis forts.

Våre helter har felt den sorte rytteren, og Feron identifiserer den falne som en mann av drageavstaming, som ga ham den dødelige og overraskende evnen til å sprute ild. Videre finner de at steindøren de var det for å undersøke har åpnet seg. De går inn og finner en vakkert innbundet bok på en pidestall. Feron oppdager at den er besverget, og Ilrian forsøker å heve fortryllelsen, men mislykkes. De bestemmer seg for å komme igjen med flere besvergelser dagen etter, heller enn å risikere fellen.

Før de returnerer til det lyse nivået og lesekammeret, undersøker heltene de statiske humanoidene, med mistanke om at gitteret de åpnet på det lyse nivået også har åpnet veien inn til de underlige, ansiktsløse skikkelsene. Ikke bare viser det seg å være riktig, men deres lydløse sermoni har endret seg. Mannen, som sammen med en kvinne holdt et søvbeger, er nå forsvunnet uten spor. Kvinnen og de andre står urørlige i samme stillinger som før, og begeret er falt på bakken. På nærthold virker skillense både mindre og mer menneskelige. Ilrian rører ved en av mennene og konstaterer at de kjennes som levende mennesker, mye og varme. Elmar prøver å skjere i en av dem for å se om de blør, men han kommer ikke gjennom huden like lett som han hadde ventet. Ikke fremprovoserer han noen annen reaksjon heller. Han og Alan trekker kvinnen ut av balanse og oppdager at all stivhet forsvinner idet de flytter henne og hun blir livløs. Alan legger henne på gulvet så varsomt og komfortabelt han kan. Elmar eksperimenterer videre ved å bevege hodet til den sittende kvinnen frem og tilbake, men da den trykkende stillheten forblir like total, med unntak av de undernde, lavmelte ordene heltene veksler seg imellom, trekker de seg tilbake og slår seg til ro for natten.

18. Ruis
Heltene returnerer til den besvergede boken med fornyede krefter, men ingeting later til å nytte. Først forsøker Feron å fjerne besvergelsen, men den er for kraftig for ham. Så tilkaller han en sterk ape fra en infernalsk verden, men den klarer ikke å rikke boken fra pidestallen. Elmar, Ilrian og Alan beslutter å prøve sammen, men når Elmar rører ved den oppdager han at han kan løfte boken uten problemer. Straks han tar i den slår en vegg av flammer ned rundt ham som ikke skader ham, men som brenner Alan og Ilrian kraftig. Selv Feron, som står på god avstand, går ikke umerket fra det. Etterhvert slukker flammene og Elmar kan ta boken med seg til lesekammeret og studere den. På tittelbladet står det Jeg er Ildens stemme. Jeg er livgivers pust. Min hvisken hjemsøker den forgjengelige verden så lenge solen reiser over himmelen.

Til 10. Beth
Heltene leser en mengde bøker. Alan leser Løgnenes bok, som heltene fant ved de statiske humanoidene, siste gang de var der. Boken gjør ham både bedre til å lyve og til å avsløre andre løgner. Kanskje litt for god, for Alan merker en plagsom varhet for andre uærlighet etter dette. Siden går Alan ut og bruker en uke på å trene Bel. Mye mer snø har fallt siden heltene kom til Hammana, og selv om en varm, tildig vårsol skinner på himmelen ser Alan at reisen tilbake mot Markene gjennom vilnisset vil bli en langsom affære.

Elmar kommer halvveis i Ildens stemme og har en åpenbaring. All ild, slik den forekommer i den materielle, forgjengelige verden er en portal til Livgivers rene ild. Og siden all materie består i noen grad av ild, er også all ild i den materielle verden knyttet sammen i en stor flamme. All ild er Ilden. Fra nå er ikke Elmars morgenrituale, som fornyer hans gudegitte besvergelser, avhengig av tiden på døgnet, bare hvile, som magusteknikkene. Elmar forstår fra bokens innhold at dette må være Evangeliet som Mafesikus snakket om, og at den gamle diakonen baserte sine uortodokse refleksjoner på dets innhold.
Elmar fullfører Ildens stemme, har en dyptgripende innsikt og et syn. En engel med rødglødene rustning og flammevinger kommer foran ham og forklarer at elementene inngår i en helhet som på sin egen måte er hellig, som Kossuths rene ild. Elementet som en enkel, ren bestanddel og den forgjengelige, men dynamiske blandingen er avhengige av hverandre for å ha mening. For å forstå dette bedre må Elmar se det med enge øyne, og derfor må han oppsøke Athi Liazi. (Et ukjent navn for Elmar.) Elmars bevissthet utvides og engelen tar boken og forsvinner. Når Elmar kommer til seg selv kan de andre fortelle at han har stått i full brann i omtrent fem minutter. Stolen og skrivebordet hans er ødelagte, og gulvet rundt føttene hans er brent sort. Selv her han fullstendig urørt og boken er forsvunnet.

Feron leser Cocytus, og lærer av den en teknikk for å tappe inn i infernalske krefter og gjøre sine skadelige besvergelser vanskeligere å motsstå. Metoden er brutal, og benytter krefter de fleste ville kvie seg for å komme i kontakt med, men Feron ser forbi slike fordommer. Han leser også Løgnenes bok og har samme opplevelse som Alan, samt Mørkets bok, som gir ham en særegen evne til å lokaslisere en fiende i blinde, men til gjengjeld gjør ham litt nærsynt i lyset.

Ilrian leser den hviskende boken og får samme opplevese som Feron har hatt. Etter å ha lest den kommer de begge til en mystisk dør i drømme. På døren er det en underlig kode som de begge bruker langt tid på å forsøke å knekke. De kommer et stykke på vei, men rekker ikke løse gåten fullstendig. Ilrian bruker også sin gave fra Skogmannen til å få et syn om den hviskende boken.

Ilrians drømmesyn 9. Beth
Ilrian svever i tomrommet, omgitt av diagrammene fra den hviskende boken, som har foldet seg ut til et enormt spindelvev i sølvskimrende linjer og symboler og strekker seg så langt Ilrian kan se i alle retninger. Så folder det seg sammen og danner en enorm lysende festning, som så stivner til mørk stein foran Ilrian. Han går inn porten og gjennom en labyrint av ganger og rom som later til å flytte på seg rett utenfor synsranden, som om alt blir til rett foran ham og opphører å eksistere når han forlater det. Han lar deg lede av en svak hvisken, og ender til slutt opp i rommet hvor han først fant den hviskende boken. Den står på pidestallen slik den gjorde når han først så den, men det er noen andre i rommet. En kappekledd skikkelse står ved boken og strekker en hånd mot den. Skikkelsen nøler med en skjelvende hånd en millimeter fra boken, så svikter motet. I det skikkelsen snur seg og flyter forbi Irlian uten å ense ham, får Ilrian en glimt av ansiktet til mannen som utgir seg for å være Shalkor Malrym. Ilrian går frem til boken og åpner den. Ut skyter sølvharpuner, med mottakere og lange tau som kobler dem til et usett sted mellom bokens sider. De gjennomborer Ilrian som skriker og vakler bakover. Han vikler seg inn i tauet og boken binder seg til ham. En kald stemme deklamerer Ilrians fulle navn fra skyggene.

Denne informasjonen gjør at Ilrian benytter sitt fulle navn, Ilrian Kessevth, som eiernavn for den hviskende boken. Det virker.

Elmar vil tilbake til Semaran så raskt som mulig etter å ha lest boken sin, så han reiser før de andre. Alan viser ham raskeste vei til sivilisert territorie, som er den eldgamle og godt forsvarte veien mellom Hain og Stelmark. På veien blir de overfalt av kentaurer, som etter magerheten og dømme hadde hatt en svært vanskelig vinter.

Elmars møter både lykkejegere og offisielle patruljer på sin reise langs Hain-veien. Når han nærmer seg Stelmark treffer han en handelskaravane som nettopp har fordrevet et angrep fra håndlangerne til bandittkongen Avtanor, som har slått seg opp i den kaotiske sitasjonen i landet etter krigen. Elmar tar en redusert sum i bytte mot helberdelse.

10. Beth
Feron blir ferdig med Mørkets bok og resten av heltene legger ut fra Hammana. Etter noen timer bli de overfalt av soldater som flyr på store ørner som stuper ned på følget ut fra solen. Kampen er blodig, men vendes sakte men sikkert fra et tilsynelatende håpløst utgangspungt til heltenes fordel. En hardt såret Iliran kaster seg fra hesten sin opp på en ørn og bryter med rytteren. Den ekstra vekten tvinger ørnen i bakken og de to stridene ruller i snøen. Med Ilrian over seg identifserer rytteren sin gruppe som «Kong Avtanors soldater». Like etter får han overtaket og slår Ilrian bevisstløs, bare for å bli lemlestet av Bel, som tappert kjemper videre selv etter at hans eier falt for en bueskytter. Fienden beseires, og bare to ørner unnslipper, èn med en død rytter på ryggen. Som den eneste som fortsatt står når kampen er over, må Feron tilkalle en skapning fra englenes laveste orden for å holde Alan i live lenge nok til at de to får forbundet sårene hans. Siden besvimer Alan igjen og de to magusene må finne en leirplass på egen hånd, men moderat hell.

Elmar kommer til Stelmark og får vite at heltenes fravær har vært gjenstand for spekulasjon. Bryllupsforberedelsene er i full gang i Semaran, men ryktene forteller at Soliria krever en endelig klargjørelse av Hiskiliams posisjon før hun gir sin endelige velsignelse.

View
Tyvende møte
Hammanas hemmeligheter

8. Ruis forts.
Heltene samler seg og tar sine omgivleser i nærmere øyesyn. Den ene veien Feron har markert på sitt kart av labyrinten leder til en stor steindør som han kan høre rennende vann bak, men ikke åpne. Den andre er ikke der. Heltene undersøker hvordan rommet med de statiske skikkelsene ser ut på det lyse nivået, og der finner de en dør i gitteret, men ingen spøkelsesaktige skikkelser på andre siden. Derimot et dreiehjul, som de snur, og oppdager at det fremkaller en ny sort skive foran Esu-statuen i den nordligste hallen. Så trekker heltene seg tilbake til det avstengbare rommet hvor de beseiret det bemunnete uhyret. Her hviler de, sover litt og lar Feron og Ilrian memorere nye besvergelser.

Ilrians drømmesyn natt til 9. Ruis
Ilrian er i mørket. Så tennes mengder av fakler rundt ham, som når man passerer fra det mørke nivået i Hammana til det lyse. Han ser en Xill som bærer en stor lærinnbunden bok gjennom en steinhall med buet tak og fakler langs veggene. Den mangearmede skapningen går bort til en dørkarm bygget inn i steinveggen, men det er ingen dør der. Ved siden av dørkarmen er det et dreiehjul. Xillen snur det hundre og åtti grader rundt. Så later den til å synke inn i dyp konsentrajson. Den blir gradvis utydelig og gjennomsiktig. Om et halvt minutt er den og boken fullstendig forsvinnet. Ilrian står en stund alene i hallen, så begynner faklene å gå ut. Gradvis sluker mørket alt rundt ham, til han igjen er fullstendig blind. En sprekk av lys åpner seg foran ham. Det er døren, som ikke var der i den lyse hallen, men som nå er på plass i karmen og åpner seg. Fra innsiden kommer hvitt lys som får støvet til å glitre, samt en svak hvisking, som fra hundre fjerne stemmer. Ilrian gjenkjenner noe ved ordene, men klarer ikke konstruere noe forståelig innhold. Hviskingen fyller hodet hans og rommet snurrer rundt ham. Så trenger en høy, klar stemme seg gjennom mengden, og Ilrian hører ordene
Illateph Kesm Sehamphorat
Imala Lu Ettem Sherat
Ilrian mister forfestet og faller ned i mørket. Han venter på sølvbjellen som skal vekke ham, men den kommer ikke. Ett sted langt over ham slår steindøren igjen med et rungende smell. Ilrian oppløses i mørket. Så våkner han.

9. Ruis
Siden Elmar og Irlian er alvorlig svekket av skyggens angrep og ikke makter å bære hva de ellers kan, tar de av rustningene før heltene fortsetter utforskningen av Hammana. De merker seg hvordan alle dreiehjulene står, og undersøker hele det lyse nivået for å kartlegge eventuelle forandringer, men de finner ingen. Så går de inn i det mørke nivået. På grunn av den nye skiven kan de utførske deler av det mørke nivået de ikke har hatt adgang til tidligere. De finner et rom med to steinstoler, og Elmar og Feron setter seg i dem. Feller utløses og et hemmelig rom åpner seg. Elmars stor viser seg å inneholde en sopp som suger varmen fra kroppen hans, mens Ferons binder ham til seg med et nett. Likevel lykkes det Feron å slippe ildkulen sin løs på ghastene som ventet i det hemmelige rommet før de overfaller ham og han blir paralysert av deres iskalde berøring. Før de får utnyttet Ferons sårbare tilstand svarer Livgiveren sin tjeners bønn og slår dem med lammende frykt. Etter det er det en smal sak for heltene å avlive de vandøde og samle skattene som ventet i det hemmelige rommet. I labyrinten finner de at utgangen med steindøren er forsvunnet, mens den andre utgangen nå er tilgjengelig. I den finner de en mystisk bok med utforståelige diagrammer og en magisk aura hvis like hverken Ilrian eller Feron har sett før. De to magiene krangler straks om hvem som skal bære boken, som later til å vibrere svakt når de rører ved den, til de beslutter å overlate den til Alan. De oppdager at dreiehjulet som åpnet rommet med det bemunnete uhyret fungerer på en litt annen måte i det mørke nivået. Det etterlater utgangen åpen, slik at de kan forlate rommet mens dreiehjulet er snudd. Når de kommer tilbake til det lyse nivået oppdager de at dette har åpnet døren på andre siden av labyrinten. Innenfor finner de bøkene de bestilte, lese- og soveplass til alle fire og frisk luft og vann.

Til 17. Ruis
Den neste uken går med på å studere bøkene heltene har funnet. De finner også ut at for å påberope seg eierskap til en bok, må de vite hvilket navn som ble oppgitt som bokens eier når den først ble levert til Hammana.

Alan, med støtte fra resten av gruppen, studerer Syv dødelige djevler, av Lerald Tor’ris.
Denne boken inneholder en liste over djeveldyrkere i som har virket i Lyr, ordnet kronologisk. Det siste årstallet nevnt i boken er 3973. Den er ekstremt anekdotisk og tar usmaklig glede i å nevne, og til tider illustrere uhyrlighetene disse djeveldyrkerne kunne finne på. Forfatteren, som Feron overraskende nok gjenkjenner som den nåværende lederen for maguslauget i Itghard, skriver med dårlig skjult begeistring, særlig når han beskriver Asmodeustilbedere som De syvs forbund, hvorav åtte medlemmer fra 2616 til 3480 er nevnt. Deres navn, i kronolgisk rekkefølge er:
Moraldtia Soriko, brent inne i tårnet sitt av Luguspaladin 2616.
Lyold Lergos
Creebhon den Store
Elday Drarod
Etino Riaver
Sam’chao Omine
Issor Quasera.
Therag fra Isph
De to siste av De syvs forbund ble bragt til rettferdighet for 3480. De ble funnet i Arinn, som ligger øst i Chel Danu.
Ellers nevnes fire andre erkedjevler: Bel, Disptaer, Baalzebul og Mammon.

Feron studerer den hviskende boken de fant i den mørke labyrinten. Den later til å bestå av ett eneste langt diagram, ikke helt forskjellig fra en besvergelse, men unendelig mer komplisert. Jo mer tid Feron bruker på det, jo mer oppsatt blir han på å løse mysteriet. Etter en uke kommer han omsider til siste side, og føler bokens underlige fortryllelse slippe tak. Uten å kunne sette foten på noe konkret, får han en selvtilfreds følelse av å besitte en forståelse de andre ikke har del i.

Iliran studerer Mørkets bok, og oppdager at den hjelper ham kompansere for sitt reduserte syn.

Elmar leser Diakon Mafesikus testamente.
Boken inneholder personlige nedtegnelser fra det siste året av Mafesikus liv. Diakon Mafesikus har slått seg ned på sin egen øy, og later til å diskutere den, ikke akkurat kjetterske, men feilaktige, ideen om at Livgiveren griper inn i de levendes verden på andre måter enn gjennom Auguel. Hans samtalepartnere er to fra Auguel som har ikke navngir, hans disipler Sofas og Miltius, og en mystiske besøkende han referer til som Sidd-kvinnen. Sammen med disse vurderer han verdien av en esoterisk, personlig tilnærmelse til Metallguden. Han never i et avsluttende avsnitt at han, på tross av Sofas fremgang, har mer tillit til at Miltus vil bringe Evangeliet (hva nå enn det er) og dette skriftet til sitt hvilested etter Mafesikus død.

17. Ruis
Heltene har kommet til et opphold i studeiene og fortsetter utforskningen av Hammana. De går tilbake til den første sorte skiven og utforsker det mørke nivået derfra. Når de kommer inn i hallen med hullet i gulvet, kommer en rytter i sort, piggete rustning på et monstrum av en hest, med flammende man og blindene røyk fra mulen, og to digre, sorte jakthunder bak seg, ridene rett opp av hullet. Alan forsøker å skyte rytteren, men han later til å være beskyttet av magiske formularer, som Ilrian så angriper med en oppløsende besvergelse. Etter at Ferons magi svekker hundene, setter ridderen etter ham. Han skader Feron før magusen gjør seg usynlig og fanger ham i et nett. Det viser seg derimot at Ridderen har en fryktelig ildpust som han benytter i et kritisk øyeblikk for å alvorlig skade heltene og gi seg selv en vei ut av Ferosn magiske felle. I mellomtiden har Ilrian, Alan og Elmar gjort slutt på hundene. Frigjort fra nettet konfronterer rytteren hele gruppen med overveldende kraft, og avslører seg som en prest for Hemmelighetenes gudinne. Han bringer Elmar til dødens rand, men til slutt, med himmelske oksers hjelp, beseirer heltene den flammesprutende rytteren og hans flyvende ganger.

View
Nittende møte
Videre inn i Hammana

7. Ruis forts
Seirende, men svekket tar våre helter et nytt overblikk over stedet og situasjonen. De danner en provisorisk leir i østfløyen, som de mener er lettest å forsvare i tilfelle de overfalles mens de viler. De får imidlertid sove i fred.

8. Ruis
Våre helter gjenopptar sin utforskning av Hammana. De finner ut at stedet later til å bestå av to nivåer som speiler hverandre i påfallende grad, selv om den ene er opplyst og dominert av statuer av Visdommens gud, men den andre ligger i mørke og er viet Speildronningen. Idet de returnerer til den første store salen for å anvende den sorte skiven som lar dem passere fra det ene nivået til det andre, utløses en felle. Fakkelen i midten av rommet gir fra seg et blindene lysblaff og samtidig overfalles heltene av fire vandøde skygger som fester seg til dem og førsker å drepe dem ved å angripe deres skygger. Alan og Ilrian blindes. Alan bekjemper likevel sin parasittskygge med direksjon fra Elmar, som kuer både sin egen og Ilrians ved å påkalle Livgiveren. Feron overvinner sin parasitt med sine besvergelser.

I det mørke nivået undesøker Elmar rommet mellom Sarhad-statuens tomme armer, der den tilsvarende statuen av Visdommens gud holdt en bok på det lyse nivået. Det viser seg at det er en bok der, usynlig. Ilrian studerer den med sitt nylig forsterkede blikk. Verket heter Mørkets bok, er skrevet av Lyppaut Máyn og begynner slik: For fordelagtig instruksjon til de som vender seg bort fra dagen og lyset. Feron kan fortelle at Máyn var en lovende, ung magus hvis karriere brått ble avbrutt av blindhet, en lidelse hans magiske krefter var maktesløse overfor. Han levde for mange hundre år siden, men etter at han mistet synet og valgte et liv i ensomhet vet ingen hva som skjedde med ham. Feron konstaterer senere at boken har en kraftig magisk aura.

Heltene utforsker veien videre fra vestfløyen på det mørke nivået, og oppdager et rom, gjort utilgjengelige for dem ved et bredt gitter, som inneholder fem humanoide skikkelser i edle, arkaiske klær, sort hud og uten hår eller ansikter, som later til å stå frosset midt i en forundelig sermoni. En mann og en kvinne holder et sølvbeger opp mellom seg, men en overdådig antrukket kvinne observerer fra en trone, flankert av to knekter. De er tilsynelatende organiske skapninger, men urørlige som granitt og like lydløse. Etter at Ilrian gjør et kort forsøk på å snakke til dem forlater heltene den uhyggelige scenen.

Heltene eksperimenterer med to dreiehjul de finner. Et på det mørke, og et på det lyse nivået, men de oppnår ingen synlige reslutater. På det mørke nivået, i et rom som mangler sitt speilbildet i lyset, finner de en gjengivelse av Hammanas konstruksjon tegnet på veggene. De gjenkjenner menn og Xill, samt flere monstre og rom de allere har sett. De ser også til nå ukjente ting. En sort rytter i rommet med hullet i gulvet, og en labyrint som Feron i et forutseende øyeblikk tegner av.

Heltene utforsker nordfløyen på det lyse nivået og oppdager at deres handlinger i nordfløyen på det mørke nivået har åpnet veien videre for dem. De trenger videre inn i komplekset og finner en ny Esu-statuet, lik den ved den sorte skiven. Denne gangen lyder påskriften på sokkelen annerledes: I Herrens bok er gitt uttrykk til dine ypperste høyder, dine dristigste horisonter. Her er deg også en rund stein nedfelt i bakken foran statuen, men denne later ikke til å ha noe spesielt ved seg utover formen. Heltene ser også enda en vandød skygge, men denne har kraft nok til å gi ta en tredimensjonal form. Den trekkes seg tilbake mot vest, heltene går mot øst og finner flere dreiehjul, ett som ikke later til å ha noen større effekt en de tidligere, ett som stenger heltene inne i et rom med et fryktelig, glupsk skapning bestående nesten utelukkende av bitende munner og stirrende øyne. Den forsøker å spise flere av heltene mens den hele tiden babler med tusen forvirrende stemmer på en måte som tillater Feron kun sporadiske øyeblikk av åndsnærværelse. Ilrian, Elmar og Alan viser seg imidlertid å være vanskeligere å svelge enn uhyret hade regnet med. Til slutt får han omsider samlet seg nok til å tilkalle et par himmelse okser, som får has på munnhaugen i et veritabelt basketak.

Heltene er strekt reduserte, men de forsetter å utforske. Når de forfølger skyggen vestover finner de labyrinten de så avtegnet på det mørke nivået. Der kjemper de mot minotaurer og skyggen, som med sin evnte til å stjele styrken til de den berører kommer faretruende nær å tappe Elmar for alle sine krefter, mens den spotter han forsøk på å anvende Livgiverens kraft mot den. Til slutt, etter minotaurenes endelikt, klarer heltene å kordinere sine krefter godt nok til at skyggen må flykte i alvorlig redusert tilstand. Heltene er mer svekket enn noen gang før, og Hammana blir bare mer forvirrende for hvert skritt de tar inn i det hellige biblioteket.

View
Attende møte
Hammana

7. Ruis forts
Våre helter står ovenfor Bibliotekaren, som forteller dem at Hammana gir hver dødelig besøkende tilgang til én bok, så lenge de kommer gjennom biblioteket i livet. Hvis de kan påberope seg eierskap til boken kan de ta den med seg, ellers må de studere den i biblioteket. Våre helter nevner en bok hver, og stiger ned gapet som åpner seg ved Bibliotekarens føtter.

Alan ber om Syv dødelige djevler.
Feron ber om Cocytus av Inather den Golde
Iliran ber om en bok av Fard av Kalmán
Elmar ber om Diakon Mafesikus skrifter


I Biblioteket finner heltene dører og uhyrer malt på veggene, og en statue av Visdommens gud, foran en rundt, sort skive nedfelt i gulvet. På statuens sokkel står det: I Herrens bok er alt det skrevet, som sant av dødelig tunge kan sies, men aldri er skrevet med dødelig penn. Ilrian merker en magisk aura fra den sorte sirkelen og identifiserer det ham mener er en transporteringsbesvergelse. Heltene bruker litt tid på å finne passordet, men Elmar påkaller til sist Den løgnaktige ved hennes sanne navn, og rommet rundt dem forandres. Alle faklene som lyste i rommene forsvinner og der det stod et statue av en kappekledd vismann står det nå en kappekledd kvinne, og der han holdt en bok holder hun tilsynelatende ingenting. På sokkelen står det nå I Fruens hjerte holdes alt du har hvisket til din svarteste skygge, på din mørkeste dag. Våre helter utforsker de forandrede rommene og finner at dører og uhyrer nå er virkelige. De bekjemper sistnevnte og benytter seg av førstnevnte. De finner rom full av usynlige bøker, et gapende hull ned i intetheten, feller og flere uhyrer. I en kamp mot Xill skritter Alan inn mellom to statuer, én av Vidsommens gud og en av Illusjonenes dronning, og transporteres tilbake til den opplyste versjonen av Hammana. De andre følger etter Alan og deres fiender, som de omsider får has på. Der forlater vi dem for denne gang, hardt såret, omgitt av feller og falne fiender.

View
Syttende møte
Erkshis gård

22. Pethoc forts

Våre helter rir til Erkshis gård, men har litt problemer med å bli enige om hva de skal gjøre når de kommer frem. Ilrian kvier seg for å regne heksene som sine fiender uten å kjenne deres agenda, men han går med på å forsøke å finne ut hva det er. Erkshi hilser dem med opplysningen om at et gammel navn på Riahmark er Gudinnen hjerte, før hun forteller dem at Shjadurus uhyre har spionert på henne den siste uken. Det viser seg at den er ferdig med det, og at den ikke er alene. Shjadurus medheks Badu angriper med barghest og riser. Erkshi sier hun vil fortelle våre helter alt de vil vite, hvis de kommer levende gjennom kampen. Etter en fryktelig og underlig kamp forsvinner Badu i Wyr-elven og hennes tjenere drepes.

Erkshi plasserer Shjaduru med resten av sin sirkel, Badu og hennes yngre, smartere søster Maru, i Skuld. Hun tenger et kart. Hun mener Badu angrep dem fordi heksekobbelet er villige til å drepe Erkshi for å holde sin beliggenhet hemmelig. Erkshi kan også fortelle at en mann som passer Shalkors beskrivelse har vært der og spurt om våre helter og Semaran’ene, samt at Shjaduru og Malurt «fortsatt omgås som venner» og at «det er vanskelig å ikke like gutten når du kjenner ham». Hun sier også at gården ikke lenger er et trygt tilholdssted for henne.

23. Pethoc
Fyrstesetet er mer hektisk enn vanlig. Det virker som om deler av styrkene er på vei et eller annet sted.

Ilirian har hatt en ny drømmesamtale med Ger, og han er langt mer interessert i å reise til Hammana enn til Skuld, så han forelsår at de følger det ene sporet de har i jakten på De syvs forbund. Våre helter kommer frem til at det er farlig og lite presserende å dra til Skuld, og selv om Elmar er misfornøyd med å utsette oppdraget de har fått fra Jerntårnet bestemmer de seg for å dra til Hammana først. Elmar sender både due og bud med informasjon om hva de har funnet ut og et kopi av Erkshis kart til Conchobar.

Orbin kommer innom til middag og forteller at Matrek har beleiret Dinuell og at det er grunnen til at ting er hektisk. Uwains ravner er i utkanten av Markene, med Riahskog mellom seg og Dinuell, så Hiskiliam setter opp et forsvar i Ianamark og Leggersmark i tilfelle Ravnene ikke velger å vende hjem, men angripe Markene i respons til Matreks handlinger. Orbin er likevel rimelig sikker på at Ravnene vil ri hjem så raskt som mulig. En mulig konfrontasjon mellom Wainan Ort og Matrek Semaran later til å være noe som gjør Orbin opprømt, selv om han hadde foretrukket å se dem krysse klinger i fredstid. De er venner fra krigen i Eryri, og Orbin kaller dem «to av sin generasjons mest enestående soldater og hærførere»: Elmar legger til i sitt brev til Concobar at han mener Jerntårnet burde støtte Matrek mot Dyfed, hvis respons vil være uunngåelig og overveldende.

24. Pethoc
Elmar for en melding fra Friam:
«Matrek tar Dinuell. Ravnene på feil side av Riahskog, ugjennomtrengelig i snø. Inkvisitor ankommer i Semaran om to uker. Til da, ingen tjenester for fyrsten.»
Elmars svar:
«Tjener ikke fyrsten. Nærer mistillit. Jerntårnet bør hjelpe Matrek. Drar til Hammana for informasjon Syvs forbund. Tilbake innen to uker. Kanskje funnet kobbelet. Hils hjem.»

25. Pethoc
Våre helter reiser mot Hammana. Feron får opp Iljaz’ formularbok.

7. Ruis
Våre helter finner en sirkel av store grantrær, som slipper dem inn til å treffe en eldgammel leirgolem, sunket til knærne i bakken, og gjennomboret av røttene til et enormt tre.

View
Sekstende møte
Jegras bane

6. Pethoc. forts.
«Får du noen gang hjemlengsel, uten at du kan huske hva du savner?»
-Malurt

Heltene møter Malurt og Jegra. Jegra faller. Malurt virker fraværende og griper ikke inn i kampen. Elmar forsøker å avvæpne ham, men Malurts sverd overvelder ham idet han rører ved det. Når Elmar kommer seg angriper han Malurt, som unnviker ham og spør om de er fra Markene. Når Elmar bekrefter dette spør Malurt hvor hjertet er, men så klarer Elmar å gi Malurt et kutt over kinnet. Malurt blir rasende og hogger Elmar ned med et eneste hugg, rett gjennom prestens brystplate. Så uttaler han et magisk ord og forsvinner.

Heltene ribber Jegras skattkammer og reiser fra Yenugus tempel via en tunell videre inn i fjellet. På trygg avstand finner de seg en leirplass og slår seg til ro. Ilrian benytter seg av de magiske kreftene han har fått fra sitt nye øye til å fremkalle et drømmesyn om Skoddhvelv.

Ilrians drøm, natt til 7. Pethoc.
Ilrian ser et snødekt fjell som strekker seg opp over skydekket. Ravner sirkler rundt det og en foss renner ned langs fjellsiden. Ved foten av fjellet arbeider en stor flokk dverger. De bygger en by av stein. Rundt den glitrer sollyset i skumsprøytet fra fossen. Det kommer alver til, og de tas godt imot av dvergene. Alle omgås som venner og det hersker fred og harmoni. Etterhvert blir dvergenes antall mindre, og snart er det bare alver igjen. Samtidig bli været mørkere og kaldere, og alvene begynner å se seg rundt med alvorlige, mistenksomme miner. Etterhvert blir det færre alver også. Til slutt er det bare to av dem igjen, de står rustet til kamp ovenfor hverandre i en sirkel av bål. Rundt dem er det svart vinternatt. En av dem snur seg og forvinner mot nord, inn i skogen. Den andre går tilbake mot dvergenes steinby og fjellet, hvis topp nå gir fra seg et kaldt blåhvitt lys. Før han forsvinner ser han seg over skulderen mot Ilrian, som nå kan ser at alvekrigeren mangler det venstre øyet.

7. Pethoc
Heltene reiser videre gjennom fjellets grunnvoller. I en gammel hall møter de åtselkryp og gargoyler, men besierer dem uten store problemer. Heltene finner veien ut i fjellene og slår leir under åpen himmel. Sent den natten får de besøk av en ensom vandrer, som viser seg å være Wainan Ort, lederen for Uwains ravner. Han forteller dem at han har vært på Bran Leth (Ravneredet), det høyeste fjellet i området. Fjellet har spesiell betydning for Uwains ravner, da det sies at Uwains selv stod på toppen av det og så utover Eryri da han bestemte seg for hvor han skulle bygge sitt hjem. Han sier også at fjellets topp er et hellig sted for alvene. Ilrian har ikke hørt om denne overbevisningen, men han kjenner igjen Bran Leth fra drømmene sine, hvor toppen stråler med et blåhvitt lys. Feron nevner muligheten av å ta Wainan til fange, etter at Wainan har bekreftet at Ravnene trolig vil ri i Markene i nær fremtid. Wainan sier gode men har forsøkt. Iliran advarer ham om gnoller i fjellene, og Wainan deduserer seg frem til at de er agenter fra Hiskiliam eller Matrek. De kommer frem til at det er lite ønskelig å sloss, og Wainan reiser videre.

13. Pethoc
Heltene har returnert til Edernion, vasket seg og vurdert og fordelt sitt bytte. Conchobar overleverer et brev fra Semaran:

Hiskiliam av Markene har bedt meg underette dere om visse utviklinger. Han håper deres midtvinter var begiventhetsrik. Her har alt gått etter Hiskiliams plan og til folkets fornøyelse. Det snør fremdeles ikke. Hiskilam har bedt meg underette dere om at vi forventer fientlige styrker i Riahmark ikke lenge etter midtvinter. All informasjon vi har fått fra Dinuell og Dyfed tyder på at de vil mobilisere Uwains ravner, som Hiskiliam har forventet.
Hiskiliam har gjenopprettet kommunikasjon med Solgudens kirke og Solgudens paladinorden. Vanger gjør fremskritt, men jeg kan ikke fortelle dere mer om hans oppgaver. Han sier han ber for Markene, oss og våre foretak, at han regner dere som hans venner og at han ber dere om tilgivelse for hans fatale blindhet.
Vi håper dette brevet finner dere uskadde og seirende.

Embedsmann Harvell av Semaran

P.S:
Under midtvinterfesten offentliggjorde Hiskiliam sin forlovelse til Linadra av Nortghard, datter til Dronning Soliria av Den første tronen.

Ilrians drøm, natt til 21. Pethoc
Ilrian går gjennom et gravkammer. Det er ordnet som en lang tunnel, med store steinkister i to råder innover i møkret i begge retninger. Foran hvert par, alltid en mann og en kvinne, står et lite alter. Ilrian bli oppmerksom lyden av dryppende vann. Han følger den til et sted hvor røtter har presset seg ned gjennom taket. Vann renner ned langs dem og drypper ned på en av steinkistene. Kornaks og blomster vokser opp av steinen. Ilrian hører en sølvbjelle og våkner.

21. Pethoc
Heltene returnerer til Semaran og hilses av Orbin. Senere får de bud fra fyrsten om at han vil treffe dem neste dag, når solen står høyest på himmelen, på et sted Orbin vil vise dem til.

22. Pethoc
Heltene og Orbin møter Hiskiliam på en liten høyde i skogområdet utenfor Semaran. En bauta fungere som sulur, mens en annen ligger langs bakken med en flat side opp som et stort bord. Hiskiliam hilser heltene og hører nytt. De forteller om Skoddhvelv, om Jegra og Malurt, og til slutt om møtet med Wainan Ort. De spør fyrsten hva som kommer til å skje i Markene og om de skal handle på en annen måte når de møter «fiender» i fremtiden. Hiskiliam sier han kanskje vil få slutt på krigshandlinger i Markene før de har begynt å med gjennomfører han er arkaisk rite som innebærer å spille sitt eget blod og deklamere de følgende ordene:

«Blodgudinne, gjørmegudinne, spyttgudinne. Jeg står på ditt hellige sted med de ordene min far lærte meg, som hans far lærte ham. Jeg kjenner dine skikker. Jeg kjenner dine krav. Jeg kjenner ditt begjær. Jeg kjenner din sult. Min fars far stod her før meg. Hans gjeld er betalt, blodgudinne. Han la deg under seg, slik jeg skal legge deg under meg. Hjerteløse gudinne. Min far stod her før meg. Jeg vet hvordan han sviktet deg. Hans gjeld er betalt, blodgudinne. Han la deg under seg, slik jeg skal legge deg under meg. Hjerteløse gudinne. Jeg står her. Jeg vet hvordan jeg har sviktet deg. Den gjelden er betalt. Siden jeg først så dagens lys har jeg betalt. Siden min ætt først satt foten på ditt skjød har vi betalt. Blodgudinne. Hjerteløse gudinne. Jeg står på ditt hellige sted med de ordene min far lærte meg, som hans far lærte ham. Jeg har avlagt eden. Jeg vil stille ditt bejær. Gi meg det jeg begjærer.»

Med dette begynner det øyeblikkelig å snø tett i Markene. Det mest teologisk kyndige av våre helter gjenkjenner gudinnen i riten som Rhiannon. Hiskiliam tar alle med seg tilbake til sin hall og spiser med dem. Karl kommer også. Hiskiliam bekrefter at det finnes en konkret forbindelse mellom Markenes velferd og fyrstens. Rhiannon er spesielt tilknyttet dette forholdet, og det er hun som stiller strenge krav til enhver fyrste av Markene. Hiskiliam forteller at han kunne gjort dette før, men at han hadde strategiske grunner til å vente. Nå som en Lystes prest har sagt at snø i Markene vil være tegnet på en verdig hersker og Dyfed har legitimert sin inngripen i Markene med dette, er de i en problematisk situasjon. Ravnene vil i det minste måtte vente på nye ordre derfra. Hiskiliam forteller også at Matrek ikke oppfyller gudinnens krav til en fyrste av Markene. Alan uttrykker frustrasjon over alt Hiskiliam ikke vil fortelle dem om kjennsgjerninger som angår både dem om Markene forøvring. Hiskiliam er fortsåelsesfull, men minner også på at han har vært langt mer åpnehjertig enn han mener de har noen grunn til å forvente. Han takker heltene for deres seneste bragd for Markene og sier han ikke har noe mer å be dem om i nærmeste fremtid. Utenfor diskuterer Heltene hva de skal gjøre videre og hvilken grad de egentlig har tillitt til Hiskiliam. Elmar er ikke videre bekymret siden han uansett ser til Ildgudens kirke for rettledelse. Alan sier han gjør noen ting for fyrsten på grunn av hans autoritet, men andre ting på grunn av vennskap til Hiskiliam personlig. Han føler seg heller ikke bundet i sin lojalitet. Orbin minner Alan på at hemmelighetene Hiskiliam holder neppe oppleves som et privilegium av den unge fyrsten, snarere et alvorlig ansvar.

Våre helter bestemmer seg for å besøke Erkshi, for å forsøke å finne ut hvor de kan finne Shjaduru. Elmar sender et brev til Conchobar: «Vi drar i dag for å følge første ledetråd i vårt oppdrag. Jeg trenger en melding om hvilken stilling Auguel tar til den kommende konflikten. Ellers vet jeg ikke om jeg kan ta en side. Fyrstens prioriteringer bekymrer meg.»

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.