Lyr

Førtifemte møte
Eik

17. Fearn
To dager senere. Branwen og Matrek har reist til Itghard. Feron og Werwayn har reist tilbake til Semaran og delt sine opplevelser med Puchinder, som har brukt tiden til å besverge rustningen sin. Brazel kommer tilbake, dens oppdagelser så langt har bekreftet våre helters historie og den akseptere oppdraget. Betalingen den ønsker er hodet til devaen Matrek drepte i slaget om Dinuell. Brazel mener den vil være til stor nytte for dens søsken i Zephyrel, for å lære mer om Gwynnfryas sfærer og hva som skjer her. Etter dette møtet drar Feron, Puchinder og Werwayn tilbake til Leggersmark, og videre for å konfrontere Eik. Feron har fått de to andre med seg på at makt kan være nødvendig for å få gjenstandene våre helter har lagt krav på. Eik kommer, og innrømmer at tilbudet Feron har gitt ham er rimelig, men avslører også at dette møtet bare vår et påskudd for å kunne stille godt forberedt til kamp. Basketaket blir langt tøffere enn våre helter hadde forventet, da Eik viser seg, ikke bare å være en mektig druide, men også en vampyr. Med et lynraskt og målrettet angrep klarer Eik nesten å felle Feron, men den slu magusen trekker seg unna i siste liten, og støtter Werwayn og Puchinder fra trygg avstand ved hjelp av en besvergelse som projiserer synet hans vekk fra kroppen. Likevel er det så vidt Feron ikke kreperer fra giften Eik injiserte ham med. Werwayn og Puchinder får omsider lutret våpnene sine i alkymistsølv, og Eik må trekke seg tilbake. Forslått og tomhendte returnerer våre venner til Leggersmark.

18. Fearn
Puchinder får hjelp av Jomfruens kirke i Semaran til å kaste av seg Eiks ettervirkninger, så skaffer han materiale til å besverge rustningen sin ytterligere. Feron forsøker å projisere sitt sinn inn i De lave landene for å øke sin kunnskap, men møtet med kreftene der går ikke helt som planlagt. Et syn av en fryktelig krysning mellom ape og hund angriper sinnet hans og han holder seg i sengen resten av dagen.

20. Fearn
Våre helter får rede på at devahodet mest sannsynlig ble smuglet ut av Dinuell by kort tid etter slaget av munker i hvite kutter. Slike munker, som lever i nesten total isolasjon i avsides klosteret på forskjellige steder i Lyr, er det nærmeste Dødens gud kommer et presteskap. Det finnes et slikt kloster i Dinuell, ved kanten av Riahskog, og våre helter beslutter at dette er det beste stedet å begynne letingen etter hodet. Feron teleporterer dem til Itghard.

View
Førtifjerde møte
Den tredje gjenoppstandelsen

14. Fearn
Feron forsøker å se Wainan Ort og Begge Sidd-brødrene i speilet sitt etter tur, men deres viljer eller andre sperrer hindrer ham i å opprette kontakt. Feron tilkaller så ghaelen og inngår avtalen de ble enige om dagen før. Engelen har tre dager til å orientere seg i Eryri og finne sin pris for videre tjenester. Branwen forteller Harvell at hun ønsker å tilby fyrsten sine tjenester som alkymist, til gjengjeld for et laboratorium i Semaran, så låner hun en bok i biblioteket om folketro i Markene. Werwayn tilbringer dagen utenfor palisadene med ulven sin.

15. Fearn
Feron gjør undersøkelser for å binde mulige allierte til å angripe Harraksh Tyrannen i Wyllenlag. Han kommer med en del forslag til resten av gruppen. Det resulterer i en diskusjon om etikken rundt det å binde demoner og djevler. Feron klarer ikke overbevise Werwayn, så de bestemmer seg på å forsøke en Leonal. Tilkallingen er vellykket, og skapningen aksepterer å hjelpe dem ødelegge Tyrannen for en anseelig haug edelstener. Med en mektig engel på laget går kampen bra, selv om Ingeniørenes hus i Wyllenlag nå bevoktes av to leirgolem, og Harraksh tjenere allerede er i gang med en tredje. I Harraksh’ base finner våre helter en manual for konstruksjonen av slike golem, i tillegg til Gers gamle ring og en del verdisaker. Resten av Ilrian og gruppens eiendeler er ikke å finne, så våre helter fortsetter til tempelet. Her finner de til sin overraskelse at et tre har vokst ned fra taket og slått rot i midt gnomenes gamle by. De møter også Eik, en blek, rødøyet mann med et gevir stukket inn i pannen. Han påstår å være en utsending fra Elber Mon for å samle inn Ilrians saker på vegne av Den røde kongens tjenere. Siden Ilrian sverget seg til Den røde kongens sak, mener Eik av hans eiendeler nå tilfaller Ilrians «våpenbrødre». Øyet Ilrian fikk da han inngikk denne alliansen er likevel av spesiell interesse, derfor sier Eik at han er villig til å bytte fra seg Ilrians formularbok, som han har fått tak i, mot øyet. Feron sier at han kan bytte øyet for Ilrians bok, hvis han også får Steinhjertet og den andre magiske ringen Harraksh skulle hatt. Eik innrømmer at han har alle disse tingene, men at han trenger tid til å tenke over tilbudet. Feron protesterer, og vurderer eksplisitt å løse konflikten gjennom vold. Likevel blir de enige om å møtes etter solnedgang to dager senere, i skogholtet ved Bobi-åkeren hvor Cerwyn en gang la et ulvehode i en maurtue. For våre helter drar hilser Eik også fra Den hvite satyren.

Våre helter stiger ned i Hjertets gamle skjulested, hvor døde planter nå omkranser et kaldt og mørkt rom. Branwen bruker sin gnist fra Hjertet til å kalle på Matrek, og den falne generalen stiger opp fra en sjø av blod og falne krigere. Samtidig åpner taket seg over dem, og Kongegudens segl viser seg med et tordenskrall. To engler faller ned fra himmelen og angriper før Matrek rekker å si noe. En fryktelig kamp bryter ut. Astral Devaenes magiske forsvar er neste umulig å trenge gjennom med pilspiss eller besvergelse. Feron legger merke til at det samme forsvaret viser seg ekstra effektivt mot Werwayns angrep, som tyder på at noe ved Werwayn konformerer med englenes fiendebilde. Branwen støtter usynlig opp bak Matrek, som målrettet går i nærkamp med den ene engelen. Den andre begynner en mer komplisert kamp om taktisk posisjonering med våre helter. Feron tilkaller en tropp mindre Archon som angriper engelen fra avstand, og Werwayn ender opp i nærkamp. I mellomtiden har Matrek drept den første engelen, i en skrekkelig og voldelig maktdemonstrasjon Branwen var det eneste vitne til, og begynt å manøvrere mot den andre. Den andre engelen trenges opp i et hjørne, men den klarner luften rundt seg ved å gjøre fjær fra vingene sine om til et barriere av dansende, hvite sverd som truer med å rive alle som kommer for nærme i filler. Matrek, derimot, lar seg ikke stoppe, men løper rett inn i sverdstormen. Han feller den siste engelen. Feron sikrer seg blod og fjær fra en av dem før kaoset dør hen. Matrek virker noe desorientert, men hilser og takker de han kjenner fra før. Han introduseres også for Werwayn.

Feron nøler ikke med å konfrontere Matrek med drapet av Hadran. Matrek bekrefter ikke eksplisitt at han gjorde det, meg han lar påstanden stå. Han mener også at Hiskiliam gjorde helt rett i å være knapp når det gjaldt denne affæren, og slår fast at det ikke angår våre helter. Dette begrunner han med at kjensgjerningene ikke relaterer relaterer til våre helters affærer, og han understreker at hans vurdering ikke bygger på hva som passende, men hva som er hjelpsomt eller nødvendig. Branwen avbryter diskusjonen før den eskalerer. Hun virker noe usikker rundt Matrek, som om noe er usagt mellom dem som hun ikke vil ta opp med de andre til stedet. Våre helter og Matrek blir der de er en stund, mens våre helter fyller generalen inn i hva som har skjedd siden Diunell falt. Matrek er enig i at Itghard ikke vil stå mot Dyfed alene, men mener at Itghards rådsmenn kanskje undervurderer evnen til motvilje og motstand i de Dyfed-kritiske delene av befolkningen. Matrek mener englene som angrep dem gjorde det på eget initiativ, men understreker at han ikke kan være sikker. Han tror det var letter for englene å finne dem enn det vanligvis ville være fordi «en guds ord har en tendens til å bære gjennom verdenene, hvordan skulle jeg ellers kunne høre den og komme tilbake». Etterhvert klatrer det underlige følget opp til Leggersmark, og siden Matrek er usikker på hvordan han skal utnytte sin overraskende tilbakekomst, bestemmer de seg for å tilbringe kvelden i Iljaz’ hytte.

View
Førtitredje møte
Teurgi

Lysets kirke er ikke den eneste som gjennomgår endringer. Forbindelsen mellom kirker og verdslige makter er i ferd med å bli omdefinert i Eryri. Jerntårnet har alltid vært en realpolitisk makt, men de blir mektigere. Regnets gud strekker sine fangarmer av gull og jern utover landet. Gwynnfryas egen slekt, Jomfruen, Høstmannen, Revenes gud, de holdt sin hånd over småkongene i gamle dager, men nå, med handelstanden, rådsmenn og mandater… Makten har flytte seg til sfærer der nye guder står sterkere. Mange mener folk som dine venner, Semaran og Wainan Ort tilhører et system som ikke vil være relevant i tiden som kommer.
- Ger

12. Fearn
Våre helter kommer til Hain. Feron og de andre utveksler fortellinger om tiden de har vært fra hverandre, i grålysningen utenfor byen. Feron beretter om sin reise rundt i sfærene med spøkelset til goblinmagusen Ger, sendt av Han som vandrer i drømme til å være han hjelper og veileder. Feron møtte luftånden Wyrrfn, og av ham har han fått vite at de nylige endringene i Lysets kirke, om ikke dirigert fra «oven», har noe med endringer i de høyere sfærer å gjøre. Dette er igjen tilknyttet mer omfattende endringer i maktbalansen mellom kirkene i Lyr. Siden går våre helter inn til byen. De spiser frokost. Feron oppsøker Hains beryktede maguslaug og utveksler esoteriske hemmeligheter med Borandir av hus Denador, en dvergisk magus, og den kvinnelige magusen Firsindir. Werwayn utforsker markedsplassen og finner, i tillegg til en haug ammunisjon, en våpenhandler som ligger i forhandlinger med en annen eventyrer om en bue Werwayn er interessert i. Branwen oppsøker Hains styresmakter, utrustet med Liandras hårbånd. Hun møter Marskalk Levinus, men også Prinsesse Sarini, Nortghards tronarving. Prinsessen har hørt rykter om våre helter, og stiller spørsmål om sin lillesøster i Semaran. Branwen får også vite at Dyfed rykker sin hovedstyrke frem mot Ithgard, og at Uwains Ravner har overfalt og avbrutt en hemmelig forhandling mellom Edernion og Dyfed. Etter å ha konkludert sine affærer drar heltene til Semaran.

13. Fearn
Våre helter diskuterer muligheten til å alliere seg med en gaele, en engel, som det står i Ferons makt å tilkalle og binde. Den vil være ideell til å spionere på Lysets prester og Dyfed. Særlig Werwayn nøler, da det virker farlig, men de blir enige om at det er den mest ønskelige muligheten de kommer frem til. Så møter våre helter Hiskiliam igjen. De diskuterer utviklingen i Eryri. Ingen vet hvor Uwains ravner er. De har blitt sett mange steder, men Hiskiliam tror Wainan har sendt små tropper med ravner til flere forskjellige steder for å skape forvirring om hans faktiske troppeforflytninger. Ithgard kommer ikke til å våge å stå mot Dyfed, på tross av at store mengder av Itghards innbyggere, særlig den varierte og pluralistiske befolkningen av Itghard havn, er sterkt mot Dyfeds nyere politikk, og truer med opprør. Det vil være et stort strategisk nederlag å tape Itghard til Dyfed, samtidig er det vanskelig å se hva man kunne gjøre. De få styrkene Itghard selv kan samle, sammen med Markenes styrer, er ikke på langt nær nok til å holde Dyfed unna, og de andre aktørene i konflikten virker fortsatt innstilt på å se an utviklingen. Våre helter beslutter å tilkalle gaelen senere samme dag. Hiskiliam gir dem likkjelleren sin til disposisjon, selv om de ikke forteller ham hva de skal bruke den til. Feron bestiller også et speil fra fyrsten, som han vil bruke til å forsøke å lokalisere Wainan Ort og Sidd-brødrene. Embedsmann Harvell finner en passende gjenstand. Branwen forteller også Feron at hun akter å bruke sin gnist fra Markenes Hjerte til å gjenopplive Matrek Semaran.

Senere møtes våre helter i likkjelleren til Hiskiliam og tilkaller gaelen. Den mektige, underlige skapningen er først opprørt over å ha blitt bundet, men så viser den interesse for våre helters planer. Etter en lenge diskusjon og forhandling går den med på å la seg tilkalle igjen i morgen. Da vil den får fire dager til å orientere seg i Eryri, som er svert fremmed for den, og for å bestemme en passende pris for det våre helter ber den om å gjøre. Etter det vil den begynne å tjene Feron som en spion bak fiendens rekker, så sant de kommer frem til en passende avtale.

View
Førtiandre møte
Demonen i tempelet

Outside the civil garden
Of every day of love there
Crouches a wild passion
To destroy and be destroyed
O who to boast their power
Have challenged it to charge? Like
Wheat our souls are sifted
And cast into the void.
- W. H. Auden


11. Fearn forts.
Våre helter trenger seg inn i dypet av tempelet og finner den siste gongongen. Til sitt store ubehag finner de den skjendet av den vanhellige skriften de bruker i Juvet. Skriften leser «Den som forstyrrer min søvn skal se Livets tre.» Feron kan fortelle at Livets tre er navnet demoner bruker på Juvet. De ringer gongongen, men ingen gud viser seg. Ger spekulerer at man må fordrive ondskapen som har tatt bolig i tempelet, for at guden skal høre kallet, og ondskapen lar ikke vente på seg. En enorm, stinkende og maskert demon, betjent av en flokk lavere demoner, angriper. Overfallets ødeleggende intensitet setter våre helter på defensiven. Kombinasjonen av utyskets lammende stank og blasfemiske magi nærmest lammer gruppens muligheter til å skade demonen, samtidig som den griper Coran i klørne og begynner å slite ham i filler. Likevel tipper våre helter sakte men sikkert vekten, med en pil der og fremkalt fotsoldat her, samtidig som demonens svekkende effekter gradvis slipper taket. Etter en lang og tung kamp er lederdemonen alene og presset opp i et hjørne. Til slutt klarer demonen å flykte, men dette er tilstrekkelig til at goblinguden vekkes. Ferons fremkalte monstre, og Ger selv, fordufter foran gudens åsyn. Guden selv viser seg som et komplekst, geometrisk diagram i taket, omringet av lysende øyne i forskjellige farger. Statuene i rommet vekker til live og snakker for guden, som takker våre helter for å ha renset tempelet. Før den transporterer våre helter tilbake til Lyr, ber den om «Den uvelkomnes talisman», sølvbjellens som nå er det eneste sporet av Ger. Guden får den, og i neste øyeblikk står våre helter på en slette utenfor Hain.

View
Førtiførste møte
Tempelet i Gehenna

Verden er en manifestasjon av abstrakte begreper.
- Ger

11. Fearn forts.
Membranen mellom verdenene spjærer i det Feron og goblinmagusen Ger trår inn på scenen. Feron ser stort sett ut som han gjorde da han forsvant, bortsett fra at håret og øynene hans har blitt helt hvite. Uten å kaste bort mye tid på vennskapelighet forklarer Feron at de andre har blitt lurt inn i Gehenna av Maru, som har benyttet de underlige egenskapene til Avtanors dal til å sette opp fellen. Heldigvis påkalte Coran uforvarende Onegus ved inngangen til goblintempelet, og Oengus sendte Ger til Feron med bud om hans venners posisjon. Uten noen annen måte til å unnslippe Gehennas ugjestmilde landskap, vil Feron og Ger vekke en sovende gud, en goblingud, hvis navn forlengst er glemt, som slumrer i det gamle tempelet hvori våre helter har søkt tilflukt. Ger, som stadig bærer på sin underlige gjeterstav med en sølvbjelle, mener dette vil innebære å finne tre klokker eller gongonger, som alle må ringes for å tiltrekke gudens oppmerksomhet. Men Ger advarer også våre helter, for det blir ingen trygg oppgave. Goblin bygger sine tankeslott rett på grensen til galskap, der risikoen er størst og gevinsten er det samme. En gal utregning eller et uaktsomt øyeblikk, og fienden tar over. Slik er det også med dette tempelet. Ingen kan ane hvilke skapninger som har gjort det til sitt hjem.

Våre helter utforsker komplekset og finner straks motstand, både i form av underlige fenomener Ger krediterer til galskapen, og monstre som har gjort de forlatte rommene og korridorene til sin leirplass. Først kjemper de mot lamia og deres gorillaaktige håndtlangere, i et rom fullstendig uten lyd. Så finner de den første gongongen. Da de ringer den, vekker det ikke noen gud, men der i mot noen forferdelige skapninger, infisert av rent kaos, som overfaller våre helter fra alle kanter og forsøker å infisere dem med sin galskap. Våre helter kjemper seg tilbake til et sentralt kammer der de kan kontrollere alle innganger. Derfra planlegger de sine videre fremstøt for å finne å bruke de to gjenstående gongongene.

De kjemper seg frem gjennom flere kaosbeist og ytterlige tegn på galskapens tilstedeværelse, til den andre gongongen. Denne voktes av to lillender, enestående musikere fra De fjerne landene. Lillender er vanligvis vennligsinnede og glade skapninger, men disse bruker sin fortryllende musikk til å fascinere våre helter, og lykkes nesten i å lure dem i fortapelsen. Fortryllelsen brytes i siste liten, og kamp bryter ut. Våre helter kommer så vidt seirende fra det. Lillendene avslører seg som halv-demoniske bastarder, noe som forstyrrer Ger. Han hadde ventet innflytelsen fra galskapen, men dette spor av helvetes makter. Ger sier at motstanden våre helter har møtt så langt, kan være underlagt en hittil usett leder. Våre helter returnerer til det sentrale rommet og forbereder seg på det siste fremstøtet inn i tempelet.

View
Førtiende møte
Den andre gjenoppstandelsen

Your fluted bones and acanthine hair are littered

In their old anarchy to the horizon-line.
It would take more than a lightning-stroke
To create such a ruin.

- Sylvia Plath

Werwayns tilbakekomst
Fjellene skjelver. Tynne, sorte strimer av blod kommer strømmende nedover langs dalsiden. Man følger de små bekkene oppover fjellveggen med øynene, og ser skikkelser, krigere fra alle slags tider og alle salgs folk, naglet til berget på spyd, påler og piler. De henger urørlige, som grå, blodige bannere, likevel er det som om man kan følge blikkene deres på kroppen. Plutselig er himmelen sort av ravner. Det blir kaldt som en vinternatt. Lyden fra skrikene og vingene er øredøvende. En flokk helt røde ravner skiller seg fra den sorte massen. De kommer ned og danner en sky av baksende liv rundt Werwayn. Man kan høre lyden av hud som spjæres og ben som knaser. Luften stinker av blod. Like plutselig som det var kommet, forsvinner synet. Ravnene og de døde krigerne er borte, og erstattes av noe bleke solstråler som kjemper seg gjennom skydekket. Det eneste som er igjen er et drag av snø i luften, og Werwayn, som nå har kommet til seg selv, med sine sår leget.

10. Fearn forts.
Etter at Puchinder har kalt sin falne venn tilbake fra de døde, undersøker våre helter Avtanors dal. De finner Bandittkongens hule, og sikrer seg skattene og maten de finner der. I kjelleren finner de også en fanget paladin ved navn Coran Gaer. Coran har vært Avtanors fange i to ukers tid, og kom opprinnelig til dalen i håp om å overtale kjempen til å avslutte sin kampanje mot Nortghard. Våre helter introduserer seg for den hellige krigeren og dele Avtanors mat med ham. Så legger følget i vei ned fra fjellet. Puchinder bærer Iliandras kropp.

Tåken lukker seg rundt dem. Snart begynner Werwayn å ane at noe er i gjære, når berget under føttene deres virker mindre og mindre kjent. Coran kaller til seg sitt ridedyr, en kjempeørn, og forsøker å fly over skydekket. Det mislykkes. Samtidig kan latteren til en lite jente høres et sted ute i tåken. Werwayn gjenkjenner stemmen til Maru. Latteren forsvinner snart, men erstattes av rovdyrhyl som later til å komme fra alle retninger. Våre helter fortsetter å bevege seg i hva som skulle være riktig retning ned av fjellet, men mens de underlige rovdyrene nærmer seg kan de konstatere at de har vandrer inn i et tåkedekket sletteland som ikke var der tidligere. På kanten av en klippe tar de opp kampen med de ulende dyrene, store hårløse, hundeaktige monstre med store pigger over ryggen. De blir snart klart at den allerede svekkede gruppen ikke kan stå seg mot flokken under disse omstendighetene, og våre helter omgår rovdyrene ved å kaste seg utenfor klippen. Puchinder demper fallet med sin besvergelse, og ikke lenge etter lander de mykt nedenfor. Et av beistene forsøker å hoppe etter, men bare fallet tar nesten knekken på det og de andre følger ikke etter. Våre helter har omgått stedets første fare, men de er stadig vill i tåkelandet. Som om ikke det var nok, har Iliandras legeme blitt liggende igjen på toppen av klippen. Coran undersøker landet gjennom Lugus’ øye, og konstaterer en eldgammel motvilje som hviler i selve steinene rundt dem. Werwayn forteller de andre om Maru. Har de forvillet seg inn i Gehenna? Branwen har hørt om skapninger, ikke helt ulike beistene de møtte, i fortellinger om reisende eventyrer som forvillet seg inn i magiske, fremmede land. Coran tror de muligens kan befinne seg i et grenseland mellom Lyr og Gehenna. De finner et sti, og ser ikke noe annet alternativ enn å følge det inn steinørkenen. Det er ingen tegn til plantevekst eller vann. Heldigvis tok våre helter med seg rikelig fra Avtanors spisskammer. Hvor de enn er, er dagene korte, og de må snart lete etter leirplass i mørket.

11. Fearn
Mens de reiser snakker våre helter om mange ting. Coran får høre nytt om utviklingen i Eryri og om hvordan standen er i fyrstesetet, hvor Coran har vært, men ikke har hørt nytt fra på lang tid. Våre helter introduseres også til Arwan, kjempeørnen som tjener Coran som ridedyr. Paladinen er selv fra Markene, og Branwen husker flere av hans brødre som fremdeles virker der som bønder og sverddragere.

Mens våre helter reiser blir stien de reiser på til en gammel vei, med sprukne brosteiner og veimarkører på hver side. Veien leder dem til en huleinngang, hugget ut som en enorm goblinskalle som sluker veien. Branwen og Coran husker at Gehenna skal være høysete til goblinenes guder. Våre helter nøler en stund, men så tenner de lys og fortsetter, innover i mørket.

View
Niogtredevte møte
Bandittkongen Avtanor

Natt til 10. Fearn
Mens Werwayn holder vakt hører han lyden av noen stort som beveger seg over himmelen, skjult av skyene. Han vekker Puchinder, som sniker seg ut i det åpne for å observere. Fenomenet, som forblir usett, beveger seg over dem og vekk.

10. Fearn
Våre helter returnerer til det bevoktede steinhuset. Denne gangen bruker de Branwens magi til å ta trollmannen på sengen, men den siste pilhauken og dens slu kumpan gjør bitter motstand. Til slutt møter trollmannen sin skjebne ved fjellets fot, da Iliandras besvergelse fjerner vingene hans midt i flukten.

Våre helter fortsetter ned i dalen. Luften er tynn, men tåken er tykk. Til slutt kommer de gjennom skydekket, inn i en liten dal i øyet av stormen. Her møter de en kjempe, tre ganger så høy som noen av dem, men smaragdgrunn hud og en stemme som runger over hele dalen. Dette er bandittkongen Avtanor. Etter et kort, mislykket forsøk på diplomati bryter kampen ut. De andre trekker seg unna og Werwayn tar imot det første sverdhugget. Det sender ham rett i fjellveggen. Branwen stormer inn og redder ham unna ved å frakte Werwayn og seg selv opp i dalsiden, 400 fot over kampen. Samtidig tar Puchinder og Iliandra opp kampen med Avtanor. De holder god stand etter forholdene, men Iliandra, som tar den verste støyten fra bandittkongens slagsverd, drives langsomt bakover og oppover i passet. Uten noen trygg vei ned, stiller Werwayn og Branwen seg på hver sin topp. Hjulpet av Branwens magi sender Werwayn et dødelig regn av piler rett i siden på Avtanor. Et øyeblikk ser det ut som om Avtanor har møtt sin overmann i en fiende utenfor sin rekkevidde, men med sin vilje påkaller kjempen et skrekkelig lyn som slår ned i bueskytteren og barden. Werwayn, som allerede er hard såret, dør, og buen hans faller på dalbunnen. Angrepene fra Puchinder, Iliandra og Werwayn har bragt bandittkongen på dødens rand. I et siste støt hiver han seg etter Iliandra og spidder henne på sverdet. Samtidig kaster Branwen seg ned i dalen, hvor Puchinder tar henne i mot. Så får Avtanor omsider banesår, akkurat i det han løfter sverdet mot de to gjenlevende heltene. Puchinder stikker ham i lysken, og får en foss av blod over seg. Avtanor faller ikke, men forvandles til stein. Det hevede sverdet blir en ny topp i landskapet, og våre helter samler sine falne.

View
Åtteogtredevte møte
Stormfulle høyder

This lightning-broken huddle of summits
This god-of-what-nobody-wants

Has sent what he uses for angels
To watch you.

- Ted Hughes

7. Fearn forts
Rommet Branwen har ramlet ned i viser seg å være et lønnkammer. Det har vært forlatt lenge, men før det var det noen som sov her. Branwen finner et leie, restene av et måltid, en blodig bandasje og et gammelt kart over Nortghard. På kartet har noen skåret tre merker, i det nordvestre området av midten av Nortghard. Puchinder, som forstår seg på terrenget i området, mener det kan være punkter på en rute fra et eller annet sted ved fjellene i vest og ut over Nortghards sletter. Det er også flere veggmalerier i dette rommet. De to ravnene som står mot hverandre forekommer også her, men siden dette rommet er beskyttet mot vært og vind, har ikke fargene falmet. Én av ravnene er sorte, den andre er rød. I tillegg er det et annen maleri av en sort mann som gir en beger til en knelende, rød kvinne. Etter å ha gjennomsøkt rommet, og diskutert den religiøse betydningen av symbolene i det, beslutter våre helter å bruke det som ly for natten.

8. Fearn
Iliandra forvandler Werwayn tilbake til seg selv. Branwen dissekerer gorgonen og tar med seg væsker og organbiter på flasker, i håp om at de skal ha en alkymistisk anvendelse. Så reiser våre helter sørover. På veien får de en sjelden anledning til å se Hain fra oven.

Mørke stormskyer ligger over fjellene. Et stykke opp i fjellsiden må de oppgi sine skyformer og ta til bakken. Iliandra har aldri ført hørt om vær som kan hindre hennes besvergelser, og aner noe mer enn en tilfeldig storm. Ved foten av passet som angivelig skal lede til Avtanors skjulte dal, står en enslig hytte. Røyk stiger fra pipen. Utenfor er to krokodilleskinn strukket ut som segl i et stativ flekket med størknet blod. Våre helter velger å unngå dem, men sender Puchinder for å rekognosere oppover langs stien, mens Werwayn leder de andre på jakt etter mat og en trygg leirplass. Puchinder sniker seg tre timer oppover stien, men blir angrepet av fugleliknende skapninger med fire vinger, som skyter lyn etter ham. Han unnslipper dem med en usynlighetsbesvergelse og returnerer til resten av gruppen.

9. Fearn
Våre helter legger ut på den siste oppstigningen i samlet tropp. Når de passerer det høyeste punktet Puchinder nådde kvelden før, tar det ikke lang tid før de underlige fugleskapningene viser seg igjen. De angriper målbevisst og fryktløst, ledet av et ekstra stort eksemplar. Våre helter gjør effektivt motverge og får snart overtak. Så, plutselig, slår et lyn ned i den nærliggende fjelltoppen. Det utløser et steinras som kommer rett ned mot våre helters posisjon. Snartenkthet og Branwens magi redder dem unna, men like etter får monsterfuglene hjelp i form av en usynlig magiker, som bombarderer våre helter med skadelige besvergelser. Et øyeblikk ser det sort ut, men heltene samler seg og feller til slutt de siste fuglemonstrene. Den usynlige fienden flykter.

Iliandra ser spor av mennesker i steinene som har rast ned fra fjelltoppen. Nærmere undersøkelser finner deler av tre uheldige eventyrere. Våre helter samler det de finner, og tar med flere nyttige gjenstander som later til å ha vært besverget av en solprest. De bestemmer seg for en taktisk retrett, siden de regner med å ha mistet overraskelsesmomentet. Likevel drar Puchinder og Werwayn videre oppover for å speide, mens Iliandra og Branwen begynner tilbaketrekningen. På toppen av passet som skal lede til Avtanors dal, finner speiderne et hus på kanten av en klippe, bevoktet av et stort fuglemonster. De forsøker å snike seg forbi, men monsteret oppdager dem. De trekker seg et stykke tilbake og vurderer mulighetene. De bestemmer seg for å forsøke å overfalle og drepe monsteret, men når de vender tilbake til huset er den usynlige magikeren der også. Med magiske flammer driver han Puchinder og Werwayn tilbake ned fjellsiden. Våre helter samles igjen og finner en bedre skjult leirplass. Til gjengjeld er den mer utsatt for vind og uten godt leie. Her biter våre helter dagens skuffelser i seg og samler styrker til morgendagen.

View
Syvogtredevte møte
Krig med trolle

7. Fearn

A red bird flies across the golden floor.
It is a red bird that seeks out his choir
Among the choirs of wind and wet and wing.
A torrent will fall from him when he finds.
– Wallace Stevens

Våre helter følger soldatenes instruksjoner og finner en mosegrodd steinbygning. På avstand ser den forlatt ut, men orkiske krigere vokter på slettene rundt fra de mørke døråpningene. Med heksekunster kommer våre helter helt opp i dem før kampen bryter ut. Orkene ledes av en fryktløs kriger med alvisk brynje og en veldig ljå, men overraskelsesmomentet og besvergelser overvinner raskt vaktpostene, selv når et troll kommer til. Det viser seg dog snart at trollet våre helter nå har fanget, ikke er det de ser etter, og at flere banditter venter på dem i etasjen under. Blant dem er ikke bare flere troll, men også en gorgon, et stålhudet oksemonster, hvis ånde kan forvandle levende skapninger til stein. I det Puchinder trenger inn i de nedre delene av bygningen angriper gorgonen, men amuletten Puchinder fikk av Hiskiliam av Markene beskytter ham fra skapningens urovekkende evner. Werwayn, som kommer ikke langt bak, er ikke like heldig. Det neste støtet fra uhyrets nesebor treffer ham og han forstenes. Like etter går Puchinder ansikt til ansikt med gorgonen, og bringer den til knes med noen kraftige sverdstøt. Branwen, Puchinder og Iliandra overvinner resten av bandittene. To orker og et troll unnslipper i kampens hete. Tre sårede orker, og Shyriampuk selv, tas til fange.

Puchinder hogger av Shyriampuks hender, siden han vet at de troll raskt, men ikke for raskt, kan erstatte manglende kroppsdeler. Iliandra hjelper, men Branwen finner det noe brutalt og venter utenfor. Snart kommer trollet til seg selv, og han selger dem Avtanors beliggenhet i bytte mot livene til seg og sine gjenværende menn. Bandittkongens skjulested er en dal i fjellene langt sør for Hain. I manglende tillit til hans omfattende organisasjon av røvere og monstre har han isolert seg der, på et sted få av hans undersåtter kjenner til, og sender instruksjoner til sine nestkommanderende via flyvende agenter.

Våre helter beslutter å tilbringe natten på utposten. De bringer Werwayn i hus og gjennomsøker resten av rommene. De finner bandittenes bytte og fordeler det mellom seg. I et av rommene finner de et underlig veggmaleri, av to ravner i profil som står mot hverandre så nebbene møtes. Når vare helter undersøker rommet nærmere gir gulvet etter under Branwen, og hun faller ned i et skjult kammer i etasjen under.

View
Seksogtredevte møte
Den første gjenoppstandelsen

5. Fearn
Werwayn og Puchinder møter med Hiskiliam. Hiskiliam får høre om Stormesterens tilbud til Branwen, og Conaire Cullains anbefaling om Malurt. De diskuterer mulige planer for å motsette seg Dyfeds aggresjon. For tiden er begge parter på utsikt etter å samle allierte, og Dyfed har i den hensikt diplomater i Edernion og Itghard. Hiskiliam foreslår enten å sabotere Dyfeds planer ved å kidnappe diplomater, som også gir Hiskiliam gisler han kan bytte mot Matreks legeme, eller å stoppe bandittkongen Avtanors herjinger i Nortghard, slik at deres militære ressurser kan rettes mot ytre trusler.
Branwen og Iliandra snakker sammen i mellomtiden. De oppdager at Hjertet har etterlatt dem begge med underlige egenskaper. Branwen mener hun vil kunne bruke kraften hun nå bærer på til å vekke opp en død person, og hun har fått ideen om å finne Matreks legeme og gjøre nettopp det. Når hele gruppen kommer sammen og bringer på det rene at de alle synes å ha fått evnen til å hente én fallen tilbake fra de døde, bestemmer Werwayn seg for å bruke sin kraft til å forsøke å vekke Elmar. Etter at gruppen har spist middag i Hiskiliams hall, går Werwayn utenfor palisaden og inn i skogen. Der kaller han på Elmar.
Bakken rister og sprekker. Flammer og røyk stiger opp fra dypet. Så reiser det seg et veldig, rødglødende jerntårn opp fra marken. Det stiger høyt over trekronen og skinner langt av lei. Trær slår ut i brann og gresset svis til aske. Døren i tårnet åpnes og Elmar stiger ut. Werwayn setter ham inn i hva som har skjedd siden han kom tilbake. Elmar får sverdet sitt og vandrer mot Itghard og sin planlagte pilegrimsferd.

6. Fearn
Etter det vellykkede forsøket med Elmar, diskuterer våre helter i lang tid om hva de skal gjøre videre. Det stor uenighet om det er riktig å vekke opp Matrek, som virker langt lettere, nå som de antar at de ikke vil trenge å stjele tilbake kroppen hans for å gjøre det. Branwen ønsker å gjøre det. Iliandra er bekymret over hva det kan føre til når Matrek blir en mirakuløst gjenoppstått frelser. På Branwens forespørsel sender Iliandra en beskjed til Feron, og de avtaler å møte ham om en uke for å diskutere det.
Våre helter bestemmer seg på å bruke ventetiden på å spore opp og beseire bandittkongen Avtanor, slik at Nortghard kan fylke sine styrker mot Dyfed. Etter å ha gitt beskjed til Hiskiliam og rustet seg til ferden med trylledrikker og informasjon, reiser våre helter av gårde på vinden. Innen det mørkner er de langt ute på heden. De stopper og forhører seg med en gruppe Nortghardiske soldater, som kan peke dem i retning av en mulig leirplass for Avtanors lojale troll Shyrimapuk. Våre helter tilbringer natten i soldatenes leir.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.