Lyr

Femtifemte møte
Kaos i Edernion

27. Fearn forts.
Våre helter sloss med Daunus’ hevnere, men forsøker å opprettholde en samtale samtidig. Hevnere er ikke åpne for å forhandle i denne posisjonen, og taler for at våre helter skal trekke seg tilbake før det er for sent. Werwayn forsøker å få sine kampfeller til å trekke seg tilbake, men Feron og Puchinder fokuserer på å kontrollere situasjonen mens de forsøker å vinne tid. Til slutt blir de enige om at retrett er best, når de uansett ligger dårlig an til å finne og overbevise rådet. Febadd rekker å si at om våre helter virkelig vil forhandle, kan de finne hevnere i Fevedrs hule. Feron og Werwayn teleporterer til Semaran, men Puchinder blir igjen og skjuler seg blant Edernions soldater. Dermed er både han og Branwen forkledd på forskjellige steder i festningen, selv om de ikke kjenner til hverandre. Puchinder overhører en samtale mellom Edernions general Seanann og Febadd, hvori det kommer frem at det å plassere hevnerne der alle trodde borgerrådet ville være var hevnernes idé. De forventet et angrep ikke ulikt det som kom, selv om de forventet det fra Hain, ikke Markene. Febadd innrømmer at han har undervurdert «Heltene fra Riahmark», men han lover å undersøke dem nærmere. De diskuterer også det at Markene nå i manges påsyn har anvendt en magus i krigen, og at Febadd later til å mene at Edernion ikke har gjort det samme. Puchinder og Branwen forsøker så begge, uavhengig av hverandre, og finne borgerrådet. Det kommer begge ganske nære, men general Seanann er i veien. Puchinder forkler seg som general og forsøker å lure rådet med seg, men han blir avslørt, og må flykte når den virkelige generalen angriper ham. Branwen kommer han til unnsetning og de flyter sammen. De forsøker å returnere til Semaran gjennom skyggeplanet, men blir angrepet igjen av skumringsmannens skrømt og tilbringer natten på veien mellom Edernion og Ianamark. Feron, på sin side, er oppgitt over det kaotiske utfallet og isolerer seg på rommet sitt. Han får en melding fra Friam om at Cullain gjerne treffer dem til middag dagen etter, og at Edin har spurt etter dem i Itghard. Werwayn går i skogen.

Den natten fremkaller Feron en visjon inne i drømmen sin. Han finner seg i rommet sammen med en høy mann i tykk, mørkeblå kappe, som snakker med ham som om Feron selv var rommets arkitekt, og denne andre var invitert til å studere det. Mannen i kappe har et hårløst ansikt, med den ene siden av ansiktet farget helt hvitt, og den andre farget helt sort. Når han bemerker at alle nøklene låser opp den låste døren, og at han dermed ikke forstår hva gåten er, hører Feron seg selv si, med en fremmed stemme, at den døren går ingen steder.

28. Fearn
Feron finner Branwen og Puchinder, og han og Werwayn drar til dem. Sammen dreper de skrømtet som gjør skyggeplanet utrygt og kan dermed gå i samlet flokk gjennom speilverdenen til Edernion, hvor Branwen melder som en diplomatisk utsendelse fra Riahmark. Portvakten bemerker det som noe uortodokst at en diplomat kommer uten å ha meldt sin ankomst eller avtalt et møte med rådet, men han innser at situasjonen er spesiell og lover å finne en dato for en audiens med borgerrådet som skal være klar hvis Branwen vil komme tilbake i morgen. Branwen sier seg enig i dette og returnerer til de andre, som så drar til Itghard.

Her går våre helter først til Lotushuset. Edin har tenkt over Branwens historie om Matrek i helvete og hun ønsker å hjelpe. Av den grunn overleverer hun til våre helter et forseglet brev som overfører de 10 000 gullstykkene goblinen Azag skylder henne til dem. Siden Azag er Eryris mest beryktede handelsskapning når det kommer til sjeldne, esoteriske og forbudte gjenstander, vil et besøk hos ham være nyttig før en så farlig ekspedisjon. Våre helter får også nytt om Itghards politiske situasjon. Borgerrådet er fremdeles viktig, siden de har loven på sin side, og stabilitet og tillit er viktig hvis Itghard skal kunne begynne å handle med Chel Danu igjen. Forhandlingen mellom dem og Saith Marcogs styrker, som i praksis kontrollerer havnen, er derfor den enste viktige posten på agendaen for gjenopprettelsen av Itghards styre. Feron foreslår, med et smil, at man bare kunne kvitte seg med borgerrådet, men Edin svarer at det er bedre å klare seg med de folk er kjent med, og som man allerede vet hvordan man manipulerer. Våre helter takker for hjelper og drar til havnen.

De finner Friam som, i tillegg til å gi Feron sin betaling fra Auguel for å ha muliggjort angrepet på Tal Marrad, kan fortelle at det har kommet et bud fra Cullain. Dette viser seg å være en avlysning av middagen. Noe uforutsett har kommet opp. Cullain unnskylder seg og skriver at han håper å få treffe dem så snart tiden tillater. Han vil kontakte dem igjen senere. Brazel dukker også opp, for å avslutte sitt oppdrag. I tillegg til alle de tingene den allerede har funnet ut, kan den nå fortelle at at Dyfeds utfall mot resten av Eryri først og fremst later til å være et oppriktig forsøk på å bringe fred og stabilitet ved å samle alle under én lov og én lære, selv om det er vanskelig å skille ønsket om makt fra ønsket om å gjøre godt hos mennesker. Den forteller at troen på Lysets gud som den eneste sanne gud kan spores tilbake til en tolv-femten år gammel doktrine som tok utgangspunkt i at Kongenes gud var annerledes enn alle andre guder i Lyr fordi hans manifestasjon i universet kom som et aspekt av en større, transcendent kraft utenfor dette universet, mens de øvrige gudene var i sin helhet en del av denne ansamlingen av verdener. De diskuterer hva som gjenstår av Dyfeds styrker og Brazel vurderer deres samlede styrke til å være på omtrent 10 000 soldater spredd utover Dyfed og Dinuell, men at det kan bli flere når de får omgruppert ordentlig og de som er lett skadd blir kampklare igjen. Særlig med tanke på at Itghard for øyeblikket ikke har noen stående her som kan ta seg av og holde på krigsfangene, med unntak av Saith Marcogs styrker i havnen. Før Brazel takker for seg, foreslår Feron at den kan bli med våre helter til helvete. Brazel sier den er åpen for dette, selv om det mest sannsynlig blir en selvmordsaksjon og den derfor vil kreve en kostbar erstatning som den vil overlevere til sine søsken. Feron lover å kalle den til seg om tre dager.

Så reiser våre helter på vinden over Dyfeds styrker og den krigsherjede Dinuell, over Kamewan-deltaet til Fevedrs hule, sørøst i Dyfed. Det sies at Daunus en gang bekjempet en fryktelig fiolett orm her, og det later til at noen har hogget et tilholdssted ut av det som en gang var ormens veldige, underjordiske bol. På vei ned finner våre helter spor av kamp. Det virker som om noen, med ild som våpen, trengte seg inn her og drepte flere kjempeedderkopper som hadde tatt bolig i huleåpningen. Etter edderkoppskrottene å dømme skjedde dette for noe dager siden, men før det er det ikke spor av aktivitet her i lang tid. Våre helter fortsetter videre inn i selve hulekomplekset uten å se noe tegn til noen av Daunus’ hevnere. I en stor hule trekker skrittene deres derimot til seg en fiolett orm, som bryter opp gjennom gulvet i hulen. Våre helter gir ikke monsteret tid til stort mer. I en koordinert storm av besvergelser og våpen dreper de uhyret før den rekker frem til dem. Noen korte sekunder klinger lyden av intens kamp i gangene. Så senker dødens stillhet seg atter en gang.

View
Femtifjerde møte
Historien om Matrek Semaran

26. Fearn
Branwen kommer til seg selv i et mørk rom. Et sted langt over henne hører hun det lave drønnet av metalldeler som beveger seg i en enorm mekanisme. Hun er kledd i hvitt lin og hun er uskadd. Plutselig trer en veldig skikkelse frem for henne. En enorm konge, høy som et hus, kledd i gyldne gevanter, bærende skinnende regalier i gull og flankert av en blåhvit ørn og en rød løve. Synet varer bare i noen få sekunder, før det erstattes av gutten våre helter møtte i det glødende tårnet i havet. Gutten hilser henne og forklarer at han har kalt henne til seg for å hjelpe ham i en viktig avgjørelse. Han er i ferd men å orientere seg i de dødeliges liv og verdier, og han vil at Branwen skal hjelpe ham dømme i det vanskelige tilfellet Matrek Semaran, som ble sendt til helvete av en deva under slaget om Itghard. Gutten ønsker Branwens hjelp fordi han mener affeksjon og personlig tilknytning er viktige faktorer i det å skille mellom rett og galt, og selv er han for distansert fra det hele. Han foreslår at han skal fortelle Branwen det han vet om Matrek Semaran, som hun kanskje ikke vet, og at hun så skal avgjøre om hun fremdeles vil risikere liv og lemmer for å redde ham fra helvete. Branwen går med på dette.

Dette er historien gutten forteller:

Semaran-familien bærer på en sykdom. Deres menn blir gale om de når en hvis alder. Matrek og Hadran så sin far langsom råtne vekk fra innsiden. Han hadde i det minste vett nok til å gi fra seg tronen før det var sent, i motsetning til Matreks bestefar. Så da Matrek merket at han var annerledes, på den tiden da gutter begynner å interessere seg for jenter, var det kanskje naturlig at han trodde det var den samme sykdommen som viste seg, mye tidligere enn han hadde tenkt. Det er forbausende hvor mye av dødeliges adferd, deres ønsker og deres verdier, som er tillært. Utallige dødelige må ha følt som Matrek før ham, at det som syntes så viktig for alle andre, var helt uinteressant for ham. De fleste imiterer den adferden de ser, og følelsene kommer med tiden, og til en hvis grad gjorde Matrek som alle andre. Samtidig, som en fyrstesønn i en forbannet slekt med legendariske krigere og ledere, var det kanskje mer rom for avvik hos ham enn hos de fleste.

Uansett, Matrek interesserte seg ikke for kvinner, og han trodde det var forbannelsen som så smått hadde grepet tak i ham. Han var glad han var den yngste broren. Hadrans plikter som fyrste av Semaran innebar fruktbarhet, en plikt som gjorde Matrek kald innvendig. Han var intelligent og sterk, så han valgte å bli ambisiøs. Han ble lederen for Semrans styrker, men han reise også rundt og opparbeidet seg et rykte andre steder. Selv før krigen i Eryri var han et navn barder som deg selv kjente godt. Han ble sin brors aller nærmeste venn og medarbeider, men Matreks beste venn var Wénrin, Hadrans kone. Hun var den eneste han betrodde sine hemmeligheter til.

Matrek unnlot ikke bare å handle i tråd med de appetittene naturen og andre mennesker forventet hav ham, men han nektet seg også å handle i tråd med de han selv følte. Han identifiserte seg selv fullstendig med sin rolle som hærfører. Hans viktigste egenskap var evnen til å inspirere. Den typer autoritet er sårbar. Hvor mange ganger må han ikke ha forelsket seg, på sin egen måte, med en ung, lovende soldat i rekken, som beundret ham. Men Matrek gjorde seg hard, og ingen ante noe. Bortsett fra Wénrin og Hadran. Hadran hadde forstått mer enn Matrek ante, men han lot aldri sin yngre bror vite hva han visste. Matrek tror fremdeles i dag at han lurte ham. Det var bare sin svigerinne Matrek kunne være fullstendig oppriktig med.

Så ble hun syk og døde. Hun ble aldri helt den samme etter Hiskiliams fødsel. En sykdom satte seg og ga aldri slipp. Matrek visste at det ville være upassende, at folk ville snakke, hvis han sørget lenger enn Wénrins ektemann. Hadran sørget alt for kort for Matreks smak. I det små, uten at han visste det selv, begynte Matrek å hate sin bror, men han elsket Hiskiliam, som liknet sin mor. Matrek lærte ham opp. Han lærte Hiskiliam sverdkunst og andre ting som hører med hans rang. Han lærte ham godhet og høviskhet. Han lærte også Hiskiliam sluhet, politikk og ambisjon. Han lærte ham at skillet mellom venner og fiender ikke alltid er så klart i maktens korridorer. Han lærte ham om de vanskelige valgene som må tas i en krig, når et folk og et land avhenger av deg. På godt og vondt, så er det Matreks fortjeneste og Hiskiliam ikke stoler fullt og helt på noen.

Matreks menn tillber ham, og slagmarken er det eneste stedet han føler seg hjemme. Han forteller seg selv at det er greit, fordi på tross av dette, så ville han aldri startet eller forlenget volden mer enn nødvendig for å sikre freden. Det er ikke helt sant. Freden kjeder ham, Administrasjonen av Markene i fredstid er en banal og hyklerisk affære i hans øyne, og han blir bitrere og bitrere ovenfor Hadran. Han begynner å se tegn på Semaran-familiens forbannelse i fyrsten. Så kommer krigen. Matreks aller lyseste og aller mørkeste øyeblikk finner sted under krigen i Eryri. Han redder Markene, inntar Macafyddn og slår Saith Rinnia på Sverdheden. Han kjemper side om side med sin venn Wainan Ort og finner nye venner i Cedric Serellin og Edin Mairn. Han mister tusener av menn og gutter som så opp til ham og stolte på ham. Han blir ufølsom, men aldri grusom. Etter krigen tilbringer han en stund i Itghard og Saith Marcog med Wainan Ort. Påskuddet er fredsforhandlinger på vegne av fyrsten av Markene. I virkeligheten kvier han seg for å reise hjem, for å sitte i halvmørket i langhallen og se etter tegn på at broren hans er i ferd med å bli gal.

Omsider kommer han likevel hjem, og tilbringer helst all sin tid med Hiskiliam. Han begynner å ane at det er noe nytt som er galt fatt i Semaran. Han begynner å ane De syvs forbund. Mens han i det stille forsøker å forstå deres planer, legger han sine egne. Han tror en ny konflikt er forestående i Eryri. Han kommer over sin avsmak for broren lenge nok til å forsøke å overtale ham til å abdisere, eller i det minste redusere arbeidsmengden, men han har ventet for lenge. Hadran blir rasende over forslaget og kaller det kuppforsøk. Matrek innser, eller bestemmer seg for, at Hadran er blitt for syk til å styre Riahmark, for syk til å motsette seg djeveldyrkernes manipulasjon. Han vet at De syvs forbund trenger en Semaran til å styre Markene for dem, men de vet ikke at Matrek ikke vil kunne gjøre det. Derfor må han selv forsvinne så snart Hadran dør. På den måten vil Hiksiliam bli uunnværlig for konspiratørene og de vil ikke kunne skade ham.

Da Matrek Semaran myrdet Hadran av Markene, var det et barmhjertighetsdrap? Prøvde han, på sin egen måte, å etterlikne sin far, som til slutt valgte å spare sin familie og sitt folk? Eller var det bitterheten og misunnelsen over Hadrans evne til å elske, å motta kjærlighet, å avle en sønn?
Da Matrek Semaran tok Dinuell fra Dyfed, og utløste en ny krig i Eryri, da han tvang de som ønsker det så vel som de som ikke ønsket det til å kjempe med livet som innsats for sin uavhengighet, var det fordi han ikke tålte å se et folk han hadde kjempet side om side med la seg undertrykke? Var det en handling av kjærlighet til Wainan Ort, på tross av at det kostet ham deres vennskap? Var det fordi han ikke hadde ventet at halve styrken til Riahmark skulle følge ham inn i eksil og ønske å sette ham på høysetet i Semaran, så han var nødt til å finne en avledningsmanøver for sine egne tropper for å unngå en blodig borgerkrig i Markene? Eller var det fordi han var ferdig med fredstid en gang for alle, og flyktet inn i en verden han forstod?
Uavhengig av hva som lå bak disse avgjørelsene, så har de kostet tusener av menneskeliv.

Branwen er opprørt over det hun har hørt, men hun ønsker fremdeles helt klart å redde Matrek fra De lave landene. Guden sier han vil hjelpe, og forteller henne om rakshasaene, en eldgammel type skapninger som levde i De lave landene før demonene og djevlene ble fanget der. De kjenner hemmeligheter og hemmelige steder som selv ikke demoner og djevler kjenner, og fungere dermed som en slags handelsmenn og smuglere i De lave landenes underlige infrastruktur. De er uansett svært vanskelig å få en sjel ut av helvete, men med guttens hjelp skal det la seg gå, mener han. Han sender Branwen tilbake til Itghard og ønsker henne lykke til. På veien ut skjønner hun at hun er i det samme tårnet hvori hun først møtte gutten, og hun ser en lyshåret kvinne og en gnom som ser ut til å være gjester. Branwen har nå fått merket av en sølvørn på den venstre håndbaken, og en rød løve på den høyre. Hun skjuler disse med hansker.

Det første hun gjør når hun kommer tilbake til Itghard, er å oppsøke Wainan og Edin på Lotushuset. Hun forteller dem om Matreks situasjon og det som er nødvendig om hvordan hun fikk vite det. De blir nesten for overrumplet av den fantastiske fortellingen til å bli opprørt over Matreks skjebne. Samtidig er de begge ute av stand til å være til noen hjelp. Wainan er lemlestet, og er på vei til ravnenes leir for å arrangere sin egen avskjed som deres general, mens Edin tydeligvis er dypt involvert i rekonstruksjonen av Itghard, og i å holde den skjøre alliansen som beseiret Dyfed ved like. Etter dette møtet drar Branwen til Itgahrd havn og oppsøker resten av våre helter.

Våre helter spiser frokost med Sidd-brødrene. Elmar er kalt tilbake til Auguel. Friam må bli for å overvære de nye utviklingene i Itghard. Han skal spise middag med Carboran samme kveld, og lover å arrangere en audiens med våre helter da. Etter at prestene har gått dukker Branwen opp. Det hun har å fortelle (hun holder Matreks biografi for seg selv) er så utrolig at Feron et stund ikke tror at hun er den hun utgir seg for å være. Til slutt bestemmer de seg likevel for at en reise til De lave landene er noe våre helter kunne innlate seg på, så sant den unge guddommen lever opp til sitt løfte om assistanse og kanskje godtgjørelse. Branwen blir overrasket over å finne at Feron er det sterkeste pådriveren for reisen, utenom henne selv.

Ryktet begynner å spre seg i Itghard at noe har skjedd i Semaran. Våre helter reiser dit og oppdager at mektige leiesoldater, hyret inn av Edernion, har kidnappet Hiskiliam og Liandra. Dette skjedde for fire dager siden, rett etter at Edernion hadde flyttet tropper sørover inn i Markenes område, trolig som en avledningsmanøver. Edernion regnet nok da med, som så mange andre, at Dyfed ville vinne slaget om Itghard. I så fall kunne dette være grepet som sikret Dyfed seier, siden det ville tvinge Nortghard til å forhandle. Nå ser ting litt annerledes ut. Trolig vil Edernion forsøke å forhandle til seg en eller annen form for amnesti eller allianse med Nortghard og Markene i bytte mot fyrsteparet, men en slik forhandling kan ta svært lang tid, og ustabil som situasjonen er, men Harvell det er imperativt å få Hiksiliam og Liandra tilbake så fort som mulig.

Leiesoldatene som utførte angrepet har blitt identifisert som medlemmer av en gruppe kalt Daunus’ hevnere. Denne gruppen består av eventyrere som fant sammen for å hevne sin venn, den kjente helten Daunus, som ble offer, som så mange helter, for et nedrig komplott. Etter dette fant at de kunne tjene skremmende mengder penger på å selge sine tjenester. De seks kjente medlemmene av Daunus’ hevnere er

Antha Bruigan
Cobthach Slive,
Dobrana Tene,
Febadd Finn,
Isbald Cilte og
Mal Magahel.

Puchinder får blodet Feron har tatt vare på fra impen de drepte, for å se om han kan bruke det til å besverge en våpen på samme måte som de besverget englenes klubbe ved hjelp av engleblod. Puchinder bruker resten av dagen på å preparer buen sin på denne måten, slik at den vil kunne ramme ting de møter i De lave landene. Feron bruker resten av dagen på å skrive i magusboken sin.

Branwen og Werwayn legger ut for å reise via skyggeplanet til Edernion, i håp om å skaffe informasjon om kidnappingen, men på stien i skyggelandet møter de skumringsmannen som Branwen kjenner igjen fra skyggevandringen inn i Itghard og som Werwayn kjenner igjen fra Hammana. (Selv om Wewayn har sett flere som var helt like, og ikke kan si om dette er en av dem eller om de alle ser like ut.) Skumringsmannen forsvinner igjen, men ikke før han har kalt frem et skrømt som nesten dreper Branwen. De forlater skyggeplanet tidligere enn ventet og returnerer til Semaran og Enides hjelpsomme prester. Våre helter samler sammen hva de vet om disse skapningene, og kommer frem til at dette er skapninger om hvilket svært lite er kjent, men som skyggelandets øvrige skapninger skyr som pesten. De blir likevel sett, nå og da, i bevegelse over det fordreide landskapet. Det kan virke som om en av dem forfølger våre helter, og siden den angrep da Werwayn var med, men ikke da den så Brawen og Puchinder i Itghard, kan det virke som om den er motivert av hendelsene i Hammana.

27. Fearn
Våre helter forsøker å oppdage Hiksiliams posisjon gjennom Ferons magi, men finner at en annens magi sperrer veien. Dermed forsøker de heller å kalle frem Cobthach i det magiske speilet. Det fungerer bedre. Cobthach er i Edernion. Våre helter reiser til ham, usynlige. Den ene leiesoldaten får snart selskap av flere, både Isbald, Febadd og Dobrana er i nærheten. De later til å være her for å snakke med sine arbeidsgivere, og deres samtale avslører at de fremdeles har fyrsteparet i sin varetekt. Febadd morer seg over Edernions strategiske feiltrinn, men er redd for at Edernion bare skal trekke seg ut og overlate de kidnappede, og ansvaret for kidnappingen, hos Daunus’ hevnere. Isbald påpeker at de i så fall slipper fangene fri og ingen skade skjedd. Våre helter forsøker å snike seg forbi dem, men da dette ikke leder til noe åpenbar vei videre, velger Branwen å forsøke å snakke med hevnerne. Selv om hun er så overbevisende som bare hun kan være, fraskriver hevnerne seg ansvaret for forhandlinger. De kan ikke la seg leie av en part å så inngå forhandlinger med den andre. Puchinders usynlighetsbesvergelse svikter og han må ta et valg om å snakke eller kjempe. Han velger å angripe Cobthach i håp om å lamme ham uten å skade ham alvorlig. Det går ikke helt som planlagt og en kamp bryter ut.

Daunus’ hevnere viser seg derimot noe mer kapable enn våre helter hadde regnet med, og Febadd stopper seg selv så vidt i å drepe Puchinder i basketaket som følger. Etter dette griper Werwayn og Puchinder sjansen til å gjenoppta diplomatiet, selv om Puchinder segner om av skadene sine like etter og tvinger Werwayn til å ta seg av snakkingen. De to partene begynner å lede hverandre vekk fra Edernions festning og soldater, mens de gir hverandre til kjenne. Dobrana virker ikke like overbevist, og Cobthach har forsvunnet, men særlig Febadd virker ivrig etter å unngå tap av liv på noen side. Samtidig kan han heller ikke tillate at våre helter slakter seg gjennom festningen til hevnernes arbeidsgivere. Feron følger usynlig på mens han kommer seg fra en heldig treff fra Dobrana under kampen. Branwen har sneket seg alene inn i festningen. Forkledd som en funksjonær sprer hun panikk overalt hvor hun kommer til. Hun sier at Markene angriper og at Daunus’ hevnere har skiftet side.

Febadd og Werwayn kommer godt overrens, men er også enige om at lite kan gjøres med at, sånn situasjonen er nå er de på forskjellige sider i en krig. Febadd ser helst at de lot diplomatene finne en løsning på det, siden han mener at fyrsteparet utvilsomt vil bli utlevert uskadde, i bytte mot løfter som i det store og det hele vil bety lite. Werwayn ser fordelene med en mindre blodig løsning, men samtalen blir avbrutt av at Feron griper inn og tar både Werwayn og Puchinder med seg på et hopp, via astralplanet, tilbake inn i Edernions festning. Han blokkerer også straks veien mellom ham og hevnerne og tilkaller skapninger som kan helbrede Puchinder. De tre meier ned Dinuells forsvar mens de passer på ikke å drepe noen, til de kan lure en soldat til å fortelle dem hvor rådsmennene vil befinne seg i en slik situasjon. Så hopper de igjen, rett inn i det sikre kammeret til Edernions ledere. Der finner de, til sin overraskelse, bare Dobrana, Isbald og Febadd.

View
Femtitredje møte
Englene faller

And this is neither a bad variant nor a tryout.
This is where the staring angels go through.
This is where all the stars bow down.

– Ted Hughes

25. fearn forts.
Kampen mellom våre helter og Ulad Rams engler raser videre. Alle svever på dødens rand på et eller annet tidspunkt, men omsider faller en deva. På tross av denne seieren, er situasjonen desperat for våre helter, da de har brukt opp det meste av sine ressurser og fremdeles står overfor en nesten uskadd astral deva. Til slutt er Feron fanget i en ring av sverd uten krefter til å forsvare seg og Werwayn i skjul og hard såret, mens Puchinder og Branwen er låst i en siste, desperat tvekamp med den siste engelen. Devaen, Puchinder og Branwen går alle sammen i bakken, men Puchinders liv lar seg redde. Den hardeste kampene våre helter har kjempet, er omsider vunnet, selv om det var en kostbar seier. Så strekt svekket som de er, våger de ikke å bevege seg innover i byen, hvor kampene ser ut til å ha intensivert. Fra toppen av Østporten kan de se både havnen og byen. Overalt stiger røyken og kampgny, men de kan se at vernene Elmar har satt opp rundt havnen later til å ha holdt, og krigsskip med Saith Marcogs banner har lagt til bryggene.

Ikke lenge etter kommer Lawarn av Uwains ravner og hjelper våre helter til et vertshus hvor militsen behandler sine sårede. De hviler der til mørket faller på. I mellomtiden forsvinner Branwens kropp uten magiske eller fysiske spor. Våre helter hører nytt om resten av forsvaret. Wainan, med Firam og Edins hjelp, lyktes i å ta livet av Tafaniel. Han mistet hesten og benet sitt under kampen. Etter at planetaren falt har Dyfed vært i full retrett. Mange av styrkene innenfor bymuren har enten falt eller blitt tatt til fange. De som kom seg ut og de som var utenfor haster nordover. Ryktene sier at Edin har tatt Tårnkvarteret og nå har borgerrådet i sin besittelse. Forsvaret av Itghard havn gikk også bra. Elmar, Athi og Matrek fordrev devaene der, og havnen er nå befestet av Saith Marcogs tropper. Våre helter besøker Edin og Wainan i Luthushuset, som også er gjort om til en militsbase for anledningen. De snakker om hvordan styrkene som slo Dyfed tilbake her er en meget løs allianse, noe som gjør fremtiden usikker. Wainan vil fortsette kampen mot Dyfed, men de fleste i byen har andre prioriteringer, først og fremst å få Itghard på fote igjen som handelssted, og kanskje sikre seg selv en større bit av kaken i prosessen. Så drar våre helter til havnen sammen med Lawarn.

De finner Athi og Friam på stranden nord for byen. Friam kan fortelle at Matrek forsvant under kampen med devaene. En av englene berørte ham og sende ham til et annet plan. De har foreløbig ikke hatt mulighet til å finne ut noe mer, men Friam akter å undersøke videre. Feron spør Athi hvorfor flere av Saith Marcogs skip ser ut som om de har vært i et sjøslag, og Athi og Friam avslører endelig Athis avledningsmanøver fra dagen før. Da fire devaer angrep Matrek kort tid etter at han hadde brukt sin tilstedeværelse til å overraske Dyfeds tropper utenfor Itghard havn, avledet hun angrepet ved å fortelle dem om Saith Marcogs styrker som nærmet seg, en fiende de prioriterte fremfor Matrek. For henne var dette ideelt, siden hun ikke ønsket Saith Marcogs hjelp og egentlig ikke brydde seg for mye om hvem som vant. Hun manipulerte til og med været i havnebassenget så kampen mellom devaene og flåten ble skjult for de på land, og for å hundre flåten i å legge til. Da Feron og Werwayn fortalte Friam hva de hadde sett på havet, uten selv å forstå hva det var, oppsøkte han straks Athi og overbeviste henne om at det var bedre å få hjelp av Saith Marcog enn å miste havnen til Dyfed. Hun gikk med på det, men hun er fremdeles tydelig skeptisk til de nyankomne. Da våre helter spør hvordan Saith Marcogs flåte ikke bare overlevde et angrep fra fire devaer, men også lyktes i å drepe englene, får de vite at Vorns yppersteprest er med flåten. Athi viset tydelig forakt for mannen, og det faktum at han nå er i «hennes by», mens Friam snakker om ham med respekt. Inkvisitoren tilbragte en del tid hos ham mens han forhandlet frem alliansen mellom Saith Marcog og Auguel. Feron spør om Friam kan arrangere en audiens og Friam svarer at han skal forhøre seg i morgen. Med dette returnerer våre helter til vertshuset sitt i havnen mens de drøfter den nært forestående fristen til Stormesteren av De syvs forbund.

View
Femtiandre møte
Dies irae

25. Fearn forts.
Branwen og Puchinder reiser gjennom skyggeplanet sammen med en lite tropp ravner, for å komme inn i Itghard by. I speilverdenen er byen fremmed og forlatt. Den eneste levende skikkelsen de ser utenom seg selv, er en mann i arkaisk klesdrakt som observerer dem fra et tårn. Både huden og klærne hans er helt sorte, og han later verken til å ha hår eller ansikt. Likevel synes han å speide ned mot de reisende, før han forsvinner sporløst. Gruppen returnerer til den virkelige verden når de er trygt innenfor bymurene, og slutter seg til Wainan Ort og Edin Mairn. Opprørerne rykker fremover, etter at Werwayn og andre presset Dyfeds posisjoner i løpet av natten. Milits løper frem og tilbake med diverse skrot for å bygge og reparere barrikader. Wainan er urolig, ettersom han tror et angrep fra englene er nært forestående. Han tar ravnene med seg for å gjennomføre en eller annen slags ofring.

Brazel kontakter Feron via sending: «Jeg har informasjon til deg som haster. Møt meg ved Dawryns fontene i Itghard så snart som mulig.» Brazel kan fortelle at Tal Marrad er savnet, og at et rykte har spredd seg i Dyfed-hæren om at utsendinger fra Hilreath har myrdet overkantoren. Mer presserende er det at Tafaniel og hans devaer snart angriper. De vi gjennomføre et koordinert angrep på Østporten, Abzus tempel i havnen, ravnenes leir og opprørernes frontposisjoner i gatene. Brazel tror Tafaniel selv vil ta seg av barrikadene, mens devaene vil dele de andre målene mellom seg. Den tror ikke ravnene er noen stor prioritet, men at en deva vil angripe dem mest for å hindre ravnene i å samle seg til et nytt angrep så lenge som mulig. Brazel kan også fortelle at flere devaer falt i kamp mot en uidentifisert kraft i havnebassenget dagen før, men den vet ikke hvor mange.

Feron og Werwayn bringer disse nyhetene til Friam og Edin, og våre helter gjenforenes. De tar overblikk over situasjonen og inkvisitoren konkluderer med at hvis englene ikke møtes på alle fronter, vil de kunne gjøre enorme skader og falle det forsvaret som finnes i ryggen. Elmar, Matrek og Liazi er allerde i havnen, så våre helter beslutter å sende bud til dem så de kan forberede et forsvar, og sende samme beskjed til ravnene. Friam mener han vil kunne utrette noe mot Tafaniel, og Edin mener at Wainan også vil kunne det, så de tre beslutter å møte plantetaren. Dermed setter våre helter kurs mot Østporten, med unntak av Feron, som gjemmer seg i en kjeller for å forberede en krigslist.

Tre timer senere kommer angrepet. En lysende skikkelse slår ned i Itghard som et lyn fra klar himmel, og støv virvles opp en sky mange hundre meter i omkrets. Sekundet etter kommer flere lys. To devaer styrter ned mot Østporten. Snart har de fanget Puchinder i en sirker av sverd, og tvunget Werwayn tilbake, men alven kommer seg løs og slår tilbake med klubben stjålet fra devaenes falne våpenbror. Branwen vever komplekse magiske melodier og Feron dukker opp flankert av djevler og illusjoner. Dessverre er devaenes hellige kraft enda vanskelige å kue enn forventet, og på tross av de dødeliges bitre kamp vinner englene stadig grunn. Er dette slutten på våre helter?

View
Femtiførste møte
Til barrikadene

24. Fearn forts.
Våre helter er splittet. Branwen og Puchinder er med Uwains Ravner i deres leir ved kanten av Riahskog, men generalen, Wainan Ort er ikke blant sine soldater. Han har klart å komme seg inn i Itghard for å hjelpe til med forsvaret av byen, men nå er han avskåret der inne. Ravnene har lykkes i å fordrive Dyfed fra sine leirer i nord, langs de sørlige bankene av Wullan-elven, men Dyfed har til gjengjeld intensivert angrepet på Itghard og trengt seg gjennom bymuren i nord. Dyfeds hærer er nå samlet rett utenfor og innenfor bymuren på nord og vestsiden av Itghard. De rykker innover i byen, men møter mer motstand der en forventet. Englenes inngripen, som de antar er nært forestående, veier tungt på ravnenes offiserer, men siden de ikke kan forutse når dette skjer, beslutter de å fortsette offensiven ved å angripe Dyfeds styrker utenfor bymuren før soloppgang.

Så snart Puchinder og Branwen er alene, viser Jernsko seg. Puchinder og Branwen har ikke truffet ham før, men de kjenner til våre helters trefning med ham før deres tid. I tillegg til dette, viser det seg at Puchinder og Jernsko har en annen forbindelse. Puchinder var med i en jaktgruppe som angrep og massakrerte Jernskos stamme da goblinen var ung. På tross av dette er Jernsko her for å tilby sin hjelp, og for å returnere krokspydet Puchinder mistet under kampen med Tal Marrad. Jernsko har sine egne grunner til å ville kvitte seg med vampyren Eik, som har utropt seg til Den røde kongens utvalgte. Men Eik er enda vanskeligere å få has på enn en vanlig vampyr. Så lenge han er innenfor Elber mon, vil skogbunnen suge ham opp om han beseires, og beskytte ham til han har samlet sin styrke igjen. Jernsko vet om et sted, dypt inne i Elber mon, hvor Den hvite satyrens drøm om evig sommer ikke har blitt virkelighet og snø fremdeles faller, fordi det er et alter der til Vintrenens gud, Gruumsh. Dette stedet heter Urathsir, og de som bor der vil kunne trekke Eik ut av Elber Mons beskyttende jord så våre helter kan gjøre slutt på ham, slik man gjør slutt på en vampyr som sover i kisten sin. Jernsko anbefaler å kjøpe Urathsir-folkets tjenester ved å finne noe som har tilhørt Den røde, en omstreifende kvinnelig kriger som utførte bragder i Nortghard over noen tiår for ikke lang tid siden, og hvis gjerninger allerede har blitt gjenstand for mange populære kvad og fortellinger. Den røde nyter stor anseelse blant krigsgudens tilhengere.

Etter dette underlige besøket hjelper Branwen og Puchinder til med det de kan i leiren, og går tidlig til ro for å delta på angrepet dagen etter.

Feron og Werwayn kommer seg inn i Itghard relativt uproblematisk, da det viser seg at leiesoldater lojale til Matrek og Liazi har tatt kontroll over byens østport fra byvakten. Inne i byen hersker full forvirring. Dyfeds styrker har trengt gjennom bymuren i nord og er i ferd med å vinne kontroll over vestporten. Edin og Friam leder en uorganisert ansamling av milits, leiesoldater og røvere som forsøker å barrikadere gatene og hindre Dyfeds fremmarsj. Noen steder sloss byvakten mot Dyfed, andre steder sloss de mot opprørerne om kontroll over byen. Edin forsøker å isolere Itghards borgerråd i tårnkvarteret midt i byen, for å hindre dem i å koordinere byvakten og oppnå kontakt med Dyfeds styrker, så de kan overgi seg. Det siste har fungert godt til nå, men Dyfeds styrker rykker stadig fremover, og Edins styrker er i ferd med å bli klemt mellom tårnkvarteret, som er befestet av byvakten, og Dyfeds armé som strømmer inn i byens gater. Når Werwayn og Feron finner Friam ved barrikadene, og de forteller om Matrek, englene og Liazi, bestemmer inkvisitoren seg for å reise tilbake til havnene og selv ta en titt på hva som skjer der. Han overlater Werwayn ved barrikadene. Feron finner sin venn, juveleren Ainkhin Meldras. Han har, som så mange andre i Itghard by, sperret seg inne i huset sitt og venter på at kampene skal gå over. Hans del av byen er foreløbig kontrollert av byvakten og relativt fredelig. Derfra drar Feron til maguslauget, som ligger rett utenfor tårnkvarteret. Han observerer lauget og kampene rundt tårnkvarteret fra et trygt utkikkssted. Maguslauget later til å være behørig stengt, med portene boltet og skoddene for, men det er varme på ovnen i vaktstuen, så noen er hjemme. Når mørket faller på er opprørernes posisjon rundt tårnkvarteret svært usikker, men Werwayn, som i mellomtiden har kjempet i gatene sammen med Edin, en skremmende dyktig fekter, bruker nattens ly til å snike seg over hustakene og snikmyrde Dyfeds offiserer der han finner dem. Det forårsaker forvirring og skrekk, og hindrer dem i å bruke natten til å befeste stillingene de har vunnet i løpet av dagen.

25. Fearn
Lynrakst og nådeløst slår Uwains ravner til mot Dyfeds tropper. I spydformasjon skjærer de gjennom fiendens rekker og forårsaker store skader på bare noen få minutter. Før Dyfeds hær har fått samlet noe ordentlig forsvar er det allerede på vei vekk, under dekke av det siste, svinnende nattemørket. Puchinder og Branwen, med Lawarn og fem andre ravner, har glidd ubemerket inn i Itghard, takket være Branwens heksekunster.

View
Femtiende møte
Trefninger utenfor murene

24. Fearn forts.
Våre helter er splittet. Bak fiendens rekker, langt nord i Dyfed-armeens leir, forkler Branwen og Puchinder seg som soldater og begynner å stifte branner. De rekker ikke gjøre stor skade før de avbrytes av et overraskelsesangrep fra Uwains ravner. Siden våre to helter ser ut som soldater for Dyfed, må de unngå ravnene. De forsøker å snike seg ut av leiren, men finner at det vil bli vanskelig å passere de ytre palisadene uten å komme mellom de stridene partene, så de utformer en ny plan. Lenger sør har Dyfeds tropper samler seg i en ny forsvarslinje. Branwen og Puchinder slutter seg til dem bare for å angripe dem bakfra i et kritisk øyeblikk. Dyfeds linje brytes og gruppeleder Lawarn av Uwains ravner hilser våre helter som venner. Branwen redder livet til en av ravnenes hester, og rytteren, en Filchan, erklærer seg i gjeld til henne. Ravnenes angrep er brutalt og effektivt, men kort. Under retretten plukker de opp Branwen og Puchinder og tar dem med tilbake til sin leir.

Feron og Wewayn returnerer til stranden der de møter Matrek og Athi Liazi. Himmelen har mørknet. Stormskyer og tåke skjuler horisonten i øst, og underlige lyder og lys kommer langt bortefra over havet. Athi speider i den retningen, mens Matrek observerer tilbaketrekningen av styrkene sine. Han kan fortelle at bakholdet hans gikk bra, og sammen med våre helters angrep later det til å ha spredd den ønskede forvirringen og drev denne delen av Dyfeds styrker tilbake. Det er imidlertid for tidlig å se om de har klart å lure Dyfed til å angripe Itghard, og fire devaer angrep Matrek tidligere enn han hadde ventet. Hvis ikke Athi hadde prestert en distraksjon, kunne det gått ille. Nå trekker han styrkene tilbake for å møte gjengjeldelse mot havnebyen. Elmar har gått for å organisere konstruksjonen av barrikader og på andre måter gjøre Itghard havn letter å forsvare. Feron og Werwayn bestemmer seg for at de vil dra til Itghard for å se hva som skjer der. Matrek skaffer dem hester og de får vite i det de drar at Dyfed har angrepet Itghard. På vei ut av Itghard havn blir de stoppet av en gruppe kavalerister fra Dyfed, ledet av paladin og prester, som har tatt kontroll over havnens vestport. Uten noe annet godt alternativ angriper våre helter for så å trekke seg tilbake inn i havnebyen, i et forsøk på å trekke fienden vekk fra porten og manøvrere seg rundt dem. Troppen presterer et bedre forsvar enn Feron og Werwayn hadde ventet, og de ender opp med å drepe paladinene og flere kavalerister, før de gjenværende går med på å trekke seg tilbake i bytte mot prestens liv, en avtale Feron går med på under tvil. Werwayn og Feron rir så til Itghard.

View
Førtiniende møte
Slaget om Itghard begynner

23. Fearn forts.
Våre helter returnerer til Itghard med Athi Liazi og Elmar. Feron oppsøker en alkoholisert havnearbeider som gjenkjente ham dagen før, men havnearbeideren påstår at han ikke husker å ha møtt ham Feron tror ham ikke, men velger å gå når alternativet er kamp. På vei ut leier han fire andre havnearbeidere til å finne ut hvor drankeren kjenner ham fra.

Den kvelden møtes våre helter med Sidd-brødrene, Matrek og Athi Liazi i Havgudinnens tempel. Matrek har en plan for å forsvare Itghard, men Liazi er i tvil om det er den beste løsningen for folket i bystaten. Hun går likevel med på å hjelpe Matrek rekruttere styrkene han trenger. Matreks plan er å legge et bakhold for den delen av Dyfed-hæren som setter kurs mot Ithgard havn. Han vil selv lede motangrepet, under sitt eget banner, og dermed forårsake forvirring og panikk. Planen er å lure Dyfed til å tro at Itghard forsøker å lure dem, så de avbryter forhandlingene og angriper Itghard by. Hvis Itghard selv på den måten tvinges til å kjempe, er det en sjanse for at de vil klare å holde havnen. Matrek innrømmer at han kunne trenge våre helters hjelp, og de går til slutt med på å angripe kantor Tal Marrad, presten som har rekruttert englene til Dyfeds sak, samtidig som Matrek angriper. Dermed håper de å forårsake mer kaos enn kommunikasjonslinje i Dyfed-hæren kan tåle, som igjen vil øke sjansen for at noen angriper Itghard. Liazi skal hjelpe våre helter finne kantoren og komme i posisjon. Matrek er åpen om at dette godt kan være et selvmordsangrep. Feron krever en liste besvergelser som betaling for hans bidrag av Friam, som aksepterer det på vegne av Auguel.

24. Fearn
Våre helter og deres allierte setter planen ut til livs. Liazi, Elmar, våre helter og Matrek reiser nordover med en 7-800 mann som Matrek skal lede mot Dyfed-hæren. Et sted på veien tar Athi og våre helter av og forbereder seg på å oppfylle sin oppgave. Friam har dratt til Itghard for å hjelpe med forsvaret av byen når Dyfed forhåpentligvis angriper den.

Angrepet begynner og Feron, etter Liazis instruksjoner, flytter våre helter inn i nærheten av Tal Marrad. Han er omgitt av Kongegudens paladin og prester. En fryktelig kamp bryter ut, men våre helter er forberedt og lykkes i å hindre Marrads besvergelser med en koordinert og nådeløst offensiv. En kantor dør, en annen faller alvorlig såret og flere paladin bøter med livet. Puchinder har Marrad ved strupen når Tafaniel plutselig dukker opp og sender lederen for kantorene inn i et annen plan og utenfor våre helters rekkevidde. Våre helter trekker seg snarest tilbake, vel vitende om at en kamp med Tafaniel er galskap. Branwen drar seg selv og Puchinder inn i et av Dyfeds-hærens telt. De har unnsluppet planetaren, men de er fremdeles langt bak fiendens rekker. Feron transporterer seg selv og Werwayn tilbake til kysten, der de forlot Liazi.

View
Førtiåttende møte
Jerntårnet i havet

22. Fearn forts.
Våre helter returnerer til Itghard, hvor stemningen er trykket. Byens porter er stengt og handelen går langsomt. Tilbake på Lotushuset kan Ider fortelle at Matrek har dratt til havnen for å etterforske Athi Liazis forsvinning, siden han trenger en figur med folkets øre for å kunne organisere motstanden han planlegger i Itghard havn. Edins hjelp kan båre få ham så langt. Våre helter beslutter å gjøre det samme. De besøker tempelet til Havgudinnen og det viser seg snart at Elmar besøkte Liazi for en uke siden, og at yppersteprestinnen forsvant rett etter dette. Elmar og Liazi ble sett på vei mot havnen, men ingen kan huske at de bordet noe skip. Sporet later til å ha stoppe der men i mellomtiden har en annen som ønsker å finne de to forsvinne prestene funnet våre helter, nemlig Friam el Bodor Sidd. Inkvisitoren forteller at hans undersøkelser har ledet til mer, om enn kryptisk, informasjon. Elmar befinner seg et sted midt ut i havet, omtrent hundre miles øst for Itghard havn. I følge kart skal det ikke finnes noen der, men Friam mener han å vite at Elmar er der, og har vært der i nesten en uke. Feron forsøker å sende bevisstheten sin ut i De høye landene for å finne ut mer, men det går ikke bedre en sist han forsøke noe liknende, og Friam må gripe inn for å gjøre magusen tilsnakkelig igjen. Våre helter beslutter å dra ut til stedet dagen for å etterforske, mens Friam ser til sine øvrige og presserende plikter i Itghard. Våre helter oppdaterer Friam noe i deres kampanje mot De syvs forbund før de skiller lag for natten.

23. Fearn
Dagen der Dyfeds styrke krysser Wullan-elven og offisielt trenger inn på Itghards territorier er endelig kommet. Våre helter stiger opp på Ferons spøkelseshester og rir østover, over grønt hav. Etter tre timers tid ser de en søye av damp i horisonten. Når de nærmer seg ser de et veldig, brennende metalltårn plantet i havet, omkranset av dampskyer og prydet med rustningkledde, rødglødende gorgoyler. Våre helter finner en inngang og tar seg inn i den umulige konstruksjonen. Der inne finner de sisterner med kokende vann, vegger av glødende sverd og forsvarsmekanismer som fyller rom med brennhet og kvelende damp. De kommer også i kamp med en gruppe salamandere, en krysning mellom slanger og humanoider som lever på ildplanet og tjener Metallguden som hans personlige hær. Våre helter utmanøvrerer ildskapningene, men da seieren synes sikker begynner tårnet plutselig å synke i havet og luften blir så varm at alt som kan brenne, selv dødelige kropper, slår ut i flammer som truer med å fortære alt og alle. Feron innser at de har forvillet seg inn på ildplanet, som dette tårnet på en eller annen måte er en del av. Delvis på grunn av godt samarbeid, delvis på grunn av flaks, kommer våre helter seg levende ut at tårnet. Der omgrupperer de, og Feron tilkaller noen djevler som går tilbake i tårnet og beseirer den siste salamanderen. I samme øyeblikk kjølner flammene, og tårnets kamre fylles at et kjølig, grønt lys i stedet. Våre helter går inn igjen, og møter en gutt på en trone. Gutten, som ser ut til å være omtrent åtte år gammel, har neste gyllent hår, en danisk adelsmanns klær, ett intenst blågrønt øye og et skinnende rødt. Han hilser våre helter på vennlig, om noe underlig vis. Han mener at de har prestert godt i møte med prøvelsene i tårnet. Han later til å mene at prøvelsene skulle ha noen positiv virkning på gruppen, men er ikke sikker på hva. Gutten virker også misfornøyd med prøvene, fordi de ikke lot til å brenne bort det svake eller det overflødige med våre helter først, men heller de som ut fra gruppens fremgangsmåte var utsatt mest for fare, i dette tilfellet Puchinder. Alven blir på sin side sint, og sier at de ikke er dyr gutten kan leke eller eksperimentere med, men gutten later til å mene at prøvene våre helter ble utsatt for heller er noe han også skal lære av, enn noe han har konstruert eller har kontroll over. Feron spør hva stedet er og hvem gutten er. Gutten svarer bare at hans navn må forbli ukjent inntil videre, men at han er en venn av Elmars venner. Gutten kaller tårnet for en krybbe, eller kanskje en livmor. Branwen, som aner kraftig alkymi i gutten og stedet, uttrykker et ønske om å komme tilbake som later til å glede ham. Gutten forteller også at Elmar og Liazi er i tårnet og at våre helters reise ikke var forgjeves. Før han sender dem for å gjenforenes med sin gamle venn, ber han om en pil fra Werwayn. Han får det han ber om og forvandler pilen til en kort, sort stav, innskåret med et sirlig, oransje mønster, som han gir til Branwen i bytte mot en av hennes hårstrå. Av hårstrået tvinner gutten en langbue, som han i sin tur gir til Werwayn. Med disse gavene returnerer våre helter til utgangen til tårnet, der de to bortkomne prestene venter på dem.

View
Førtisyvende møte
Sariel av Den andre søylen

21. Fearn forts.
Våre helter utforsker hulen videre og finner munkene. Én er for lengst død, én har nettopp dødd, som et tilfeldig offer for Ferons magi i kampen mot ettinene, én er i livet og kan fortelle dem at en fjerde munk har blitt slept lenger inn i hulen av den siste ettinen. Våre helter følger etter og finner flyktningen og hans gissel i klørne på et fryktelig monster. En kjempemessig gråhvit edderkopp, på størrelse med en fiskerbåt, har slått seg ned i den dypeste delen av hulen. Våre helter går til angrep for å redde munken, men fienden viser seg å være mer enn det opprinnelig så ut til. Puchinders hogg går rett gjennom skapningens ytre skall, og edderkopper i alle farger og fasonger velter ut fra dens indre. Edderkoppen er ikke én edderkopp, men en enorm koloni, med millioner av individer, som på en eller annen måte har bygget seg et edderkoppformet skall. Skallet er lett nok å ta hånd om, men den enorme svermen av rasende, giftige edderkopper som strømmer ut i samme øyeblikk er noe verre. Feron forvandler munken til en flaggermus og lar ham fly utenfor fare. Etter å ha spredd svermen med ild og lyn, gjennomsøker våre helter raskt resten av hulen uten å finne noe av interesse.

De to levende munkene, sammen med de to døde og steinstøtten som var Coran, returneres så til klosteret sammen med Feron og Werwayn med en transportbesvergelse. Puchinder og Branwen krysser innsjøen på egenhånd, uten chuulangrep, takket være Branwens fortryllende sang og Puchinders fristende ettinhoder. I klosteret mottas våre helter med takk. Feron forteller hva som skjedde, inkludert at den ene munken døde som et følge av Ferons noe uforsiktige fremferd. Førstebibliotekar Danus sier det ville vært langt verre hvis våre helter ikke hadde vært der, men hendelsen fortsetter likevel å plage Feron. Det hindrer ham ikke i å overtale noen berusede munker han treffer ved aftensmaten til å fortelle ham hva det er munkene faktisk gjør på klosteret. Feron oppdager at munkenes uendelige oppgave, delt av alle av Høstmannens munker spredt i kloster over hele Lyr, er å skrive en biografi om Døden selv. Fortellingen tar utgangspunkt i å kartlegge alle dødelige som dør, når og hvordan. Utover det er det forskjellige tilnærmelser som brukes i forskjellige kloster. Noen mener at det bare er kjensgjerningene rundt hvert enkelt dødsfall som kan registreres, andre mener at man kan bruke statistikk til analysere endringer i Dødens foretrukne fremgangsmåter. Andre igjen mener at man kan tillate seg en hvis dikterisk frihet, slik at man kan komme med noe gjetninger om hva Døden følte og tenkte ved forskjellige anledninger.

22. Fearn
Det er bare en dag igjen til Dyfeds styrker krysser Wullan-elven, og våre helter har omsider fått tak i hodet til devaen Matrek felte i Dinuell. Til sin overraskelse oppdager de at hodet er i live og kan snakke. Det hilser vennlig på våre helter og sier farvel til Danus uten å stille spørsmål ved byttehandelen. Før de tilkaller Brazel, velger våre helter å benytte anledningen snakke ut med hodet, så snart de blir alene med det. Samtalen går over mange temaer, og devaen, som heter Sariel, er for det meste fornøyd med å dele det den vet. Matrek nevnes tidlig i samtalen, og devaen snakker om ham som et «typisk dødelig paradoks», en mann som tillater seg tvilsomme midler for å oppnå gode mål, og som til og med kan ha glede av å gjøre det. Likevel har den en virkelig respekt for Matrek. Den sier den ikke hater Dyfeds fiender, men derimot misliker smerten krigen påfører dem, selv om den mener smerten er nødvendig. Dødeliges forskjellige lover og etiske systemer har samme formål, å forminske lidelse og smerte, men, sier Sariel, så lenge de strider mot hverandre forårsaker de mer smerte enn de forhindrer. Derfor gir det mening å forsøke å forene alle mennesker under ett system. Werwayn spør hvordan Dyfed vil behandle de som ikke innretter seg, men Sariel mener det ikke vil være noe annerledes enn det allerede er å leve med en lov som foreskriver straff til de som bryter den. Werwayn mener det er en distinksjon, siden denne loven vil være påtvunget av en invasjon, men Sariel sier at alle dødelige lover i Eryri, men unntak av Saith Marcogs nye, demokratisk validerte grunnlov, er tvunget på menneskene. Semaran-slekten, som Sariel har forstått at våre helter har en forbindelse med, invaderte selv Markene i sin tid, og tvang sitt styre på bøndene. Feron sier fortidens ugjerninger ikke rettferdiggjør nye, tilsvarende forbrytelser. Sariel responderer med at den har et ganske annet forhold til tid, og en tendens til å tenke i absolutter. Feron spør den så ut om hvordan Matrek beseiret den i Dinuell og lærer at Matreks sverd er en legendarisk magisk gjenstand kalt Nattefrost, som skal ha mørket og kulden fra Nortghards nådeløse vinternetter smidd inn i stålet. I mellomtiden har Branwen brukt en besvergelse til å nedkalle følgende legende om Sariel:

Brave Sariel
jager vannskapningens frø
under lovens tegn.

Hvit som snø og rød som blod.
Fallen der dens søsken trår.

«Under lovens tegn» referer til Sariels posisjon i det himmelske hierarkiet. Devaen er ordnet under den andre søylen i Kongegudens seksdelte system, Eliel, Guds lov. «Vannskapninges frø» er mer kryptisk, men Sariel forteller, noe nølende, at det referer til en ny fiende av Kongeguden i De høye landene, en hvis tjenere finnes i Eryri og hvis makt kan øke som en konsekvens av Dyfeds aggresjon. Det kommer frem at Sariel har blandede følelser om englenes tilstedeværelse i Gwynnfrya, men at den beundrer Dyfeds motivasjon og at den anser krigshandlingene som sanksjonert av Det gudommelige lyset. Den gir også våre helter navnet på resten av skvadronen sin (i alt tolv devaer) og på kommandanten deres, Tafaniel av De høyeste kjødelige sfærer. Det er Tafaniel som står for den overmenneskelige delen av alliansen mellom Lysets kirke og Lysets himmelske hærskarer, som begrenser kirkens englevakt til de tretten englene (minus tre som allerede er døde).

Til slutt forteller Sariel at det er for å fremme forståelse mellom de to partene at den har vært så åpenhjertet med våre helter. Den mener konflikten delvis beror på manglende forståelse, noen Branwen sier seg enig i. Puchinder derimot, kaller Dyfeds korstog både grusom og avsindig, siden det kommer til å koste utallige liv og ikke har noen sjanse til å lykkes. Etterhvert rundes samtalen av og Feron tilkaller Brazel, som tar hodet i mot og drar av gårde for å spionere på Dyfed. Så legger våre helter igjen i vei mot Itghard.

View
Førtisjette møte
Dødens kloster

20. Fearn forts.
Itghard er i kok. Spenningen er høyest mellom Itghard bys rike handelsmenn og sjøfolkene i Itghard havn. Våre helter gjenforenes i Lotushuset, hvor Matrek har gjenopprettet kontakten med sin gamle medsammensvorne Edin Mairn. Branwen slutter seg til resten av gruppen og de reiser opp til landsbyen Hedstad, som ligger like ved klosteret. Etter å ha forhørt seg på vertshuset om dødsmunkene, tilbringer våre helter natten der.

21. Fearn
På klosteret ønskes våre helter velkommen av førstebibliotekar Danus. Klosterets øvrige munker deler sine dager mellom å dyrke jorden og å skrive på et enormt prosjekt som Danus ikke vil gå nærmere inn på. Han innrømmer at klosteret har devahodet i sin besittelse. Våre helter skal få det hvis de til gjengjeld etterforsker forsvinningen av flere munker fra klosteret i det siste. Spor munkene har funnet tyder på at skoggangsmenn har slått seg ned ved en innsjø ikke langt fra klosteret, og Danus mistenker at de kan ha noe med det å gjøre. Våre helter går med på å undersøke nærmere. Innsjøen det er snakk om har ord på seg for å være forhekset. Det er en øy midt ute på den, men enhver som forstyrrer vannet blir tatt av draugen. Likevel skal det være en trygg sti over, for den som vet hvor han skal sette bena. Det tar ikke gruppen lang tid å finne sporene etter en liten gruppe store individer. Føttene tyder på at det er snakk om kjemper eller riser. De følger sporene til innsjøen, og krysser den uten å forstyrre vannet ved hjelp av Corans ørn. På øya finnes det en haug, men en huleåpning som leder ned i et større kompleks, under innsjøen. Sporene leder nedover i mørket. Våre helter skrider varsomt frem og finner en chuul, et krepseaktig monster som har laget seg reir der nede. Branwen kan fortelle at de liker å jakte i ferskvann, så dette er mest sannsynlig innsjøens draug. Lenger inne venter bandittene, som viser seg å være ettin, en kjempeart som utmerker seg ved sin uhyrlige vane for å sy sine ofres hode til sine egne skuldre. Gruppen er alliert med en medusa, som angriper våre helters flanke og hvis giftige blikk forstener Coran. Likevel lykkes det våre helter og holde flaskehalsen mot ettinene samtidig som de driver medusaen på flukt. Kampen er vunnet, men flere fiender er fremdeles i live og på flukt et sted i hulen, og ennå er det ingen spor etter de savnede munkene.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.