Lyr

Sekstifemte møte
Heltene fra Leggersmark rir igjen

10. Saille forst.
Feron og Werwayn henter Decarabia, og returnerer med ham til valplassen. Da de ikke finner noen levende der, redder de Puchinders kropp og går i dekning utenfor bymurene for natten. Der ødelegger de fire Asmodeus-amulettene de har. Feron skriver også ned Branwens to legender om De syvs forbund.

11. Saille
Feron og Werwayn returnerer til Semaran, og bestemmer seg for å oppdater fyrsten. Hiskiliam, i sin tur, gir en politisk oppdatering. Nortghard forbereder seg på krig, men det pågår en diskusjon om man burde vente eller ikke. Det hadde vært best å ramme Dyfed før de fikk kommet seg etter nederlaget ved Itghard, men om det er praktisk mulig å flytte en hær stor nok til å innta Dyfed så raskt at man kan nyte fordel av det, er et annet spørsmål. Edernion er dessuten villig til å gå med på mye, hvis man finner en annen rute til Dyfed enn gjennom dem.

Det besluttes å holde en begravelse for Puchinder og Branwen i Semaran om to dager, og jordfeste Branwen. Siden Dyfed sitter på den eneste pålitelige ruten til Hilreath, sender Hiskiliam et bud i et forsøk på å få beskjed om Puchinder til alvene i nord, før det bestemmer seg for hva de skal gjøre med hans legeme.

Nyheten om konfrontasjonen mellom Nortghards agenter og våre helter i Dinuell, har også nådd fyrstesetet. Liandra er interessert i å vite om våre helter kommer til å fortsette å beskytte Isbald, og de beroliger henne. Werwayn nevner at han tror Isbald er en god mann, og at han kjempet med dem mot deres fiender, men Liandra sier at han har forbrutt seg mot en gammel og viktig lov for Nortghardingene, og det er det ingenting å gjøre ved. Hun forteller også at det er hennes søster Sarini som er den blåkledde magikeren. Slike krefter er visstnok tilgjengelige for alle av Nortghards kongelige blod, hvis de lærer å bruke dem.

Feron og Werwayn forteller Hiskilam at de vet at Malurt er Corsanos Cullain. Siden Hiskiliam allerede vet at Iliandra fikk beskjed fra sine overordnede om å ikke forfølge Malurt ytterligere, da hun reiste med våre helter, må han innrømme at det kan se ut som om Malurt er en agent for sin brors tempel. Likevel er hans mål like obskure som de alltid har vært. Feron og Werwayn forteller også om konfrontasjonen med De syvs råd som nylig har funnet sted i Itghard, og om Grubán Cessa og Lerald Tor’ris.

Etter audiensen med fyrsten arbeider våre helter. Werwayn er i skogen for å trene opp et nytt ledsagerdyr. Feron skriver, for så å dra til Itghard om kvelden. Hans intensjon er å besøke den glødende tårnet i havet, men når han prøver å finne det blir han nødt til å konstantere at det har forsvunnet. Turen er imdlertid ikke forgjeves. På vei inn til havnen blir Feron kontaktet av Elmar, som sier at han og «en gammel venn» ønsker å treffe gruppen. Feron møter dem på et vertshus, og får en stor overraskelse når han oppdager at den gamle vennen er Ilrian. Ikke før har de satt seg ned for å forklare dette, før de angripes av et usynlig uhyre. Marerittmonsteret til Malurt har funnet dem. Det river seg med letthet gjennom vertshusets øvrige klientell og sprer blod og panikk, men i våre helter finner det mindre medgjørlig kost. Feron gjør monsteret synlig med stjernestøv. Elmar nedkaller sin profetiske ånd og går brennende i brytekamp med det. Snart lykkes det Ilrian å forandre det til stein. Etter dette drar våre helter til Semaran.

Ilrian får omsider forklart sin nye tilstand for en ekstremt skeptisk Feron. Han ble vekket opp som vandød av Shalkor Malrym, den virkelige og svært mektige Shalkor. De våre helter har møtt så langt er noen av mange magiske kopier som vandrer rundt i verden og som muligens fungerer som en slags agenter for originalen. Ilrian forsikrer sin gamle våpenbror om at han lever på magisk kraft, ikke av blod eller dødt kjøtt som mange av de vandøde våre helter har møtt så langt. Han er heller ikke slavebundet av sin skaper, selv om han innrømmer at han står i gjeld til Shalkor. Shalkor har sendt Ilrian tilbake til våre helter for å hjelpe dem. Hva han selv planlegger å tjene på det, kan ikke Ilrian gi noe godt svar på.

Feron synes det er påfallende at begge hans to reisefeller dukker opp akkurat nå som han og werwayn trenger assistanse. Likevel informerer ham dem om hva som har skjedd og hva våre helter planlegger. Når Feron inviterer Elmar med på ekspedisjonen til helvete, nevner Elmar at han også trenger gruppens assistanse i et annet øyemed. Feron foreslår en gjensidig fordelaktig allianse. Ilrian synes ekspedisjonen virker både vanvittig og tiltrekkende.

Elmar forteller om sin plan om å forsøke å reise til Kongegudens rike og forsøke å bevirke en endring der. Siden det himmelske og det jordiske er forbundet, ville man kanskje kunne motvirke de problematiske nyvinningene i Lysets kirke på denne måten, uten å måtte bruke mye tid og mange liv på mer borgerkrig i Lyr. De andre er åpne for ideen. Feron foreslår at før man begir seg ut på et så farlig og underlig oppdrag, kunne det være nyttig å oppsøke Han som vandrer i drømme, i Haat Cuic, Nattormens alter.

12. Saille
Elmar vandrer rundt på fyrstesetet og gjør seg kjent igjen, mens resten av grupper arbeider. I utkanten av byen møter han Andrealphus, som kommer ridende på en veldig sliten hest. Det forkledde djevelen introduserer seg som Andreas, og spør Elmar om «Heltene fra Riahmark». Elmar sier, som sant er, at han ikke vet hvem som er hjemme og ber Andreas besøke dem ved solnedgang samme dag. Når Feron og Ilrian kommer tilbake fra sitt ærend hos maguslauget i Hain, forstår de straks hvem det er Elmar hadde møtt. Litt desperate, siden de ikke vil måtte flykte og la Andrealphus være alene med Semarans folk, bestemmer våre helter seg for å vente på djevelen hjemme hos seg selv, og angripe ham når han kommer. Andrealphus skuffer ikke. Han kommer og han kjemper med våre helter. Men denne gangen er våre helter forberedt. Kampen er hard, men våre helter fordriver Cornugonen.

View
Sekstifjerde møte
Lerald Tor'ris

9. Saille forts.
Våre helter beslutter ikke å møte Riwalin. De returnerer til fyrstesetet i Markene for å snakke med Machiel. Han hjelper dem å identifisere noe av byttet fra kampen i Lotushuset. Så drar de videre til Leggersmark, hvor de arbeider med diverse småting. Branwen blir igjen med Machiel i Semaran og brygger trylledrikker. Feron spør Decarabia om Corsanos, som forteller at han holder til i Saith Marcog og har et nært forhold til søsknene, men at han, i motsetning til dem, ikke har noen ansvarsområder i kirken, fordi han lider av en eller annen mental skade.

10. Saille
Våre helter henter Branwen i Semaran og returnerer til Itghard, hvor de får høre at Lerald har akseptert middagsinvitasjonen deres. Det viser seg imidlertid at han har tatt med seg en venn til selskapet, en noen utspjåket, androgyn mann som presenterer seg som Andrealphus. Feron gjenkjenner navnet som tilhørende en av Asmodeus’ cornugon, en av de mektigste djevelsortene. Tidlig i middagen får han tipset Branwen diskret om dette. Samtalen går fra småprat til filosofisk diskusjon, men kretser alltid varsomt rundt kampen mellom De syvs råd og våre helter. Lerald snakker uhindret, men innrømmer likevel ingenting direkte. Han nevner verken Asmodeus, djevler, De syvs råd eller noen av de andre medlemmene, bortsett fra Malurt, ved navn. Han setter et klart skille mellom ham selv og de av De syvs råd som våre helter har kjempet mot. Han sier at våre helter ikke har motarbeidet ham siden «Hiskiliam fikk oss til å vise vår hånd i Semaran», men at han regner med at dette kan endres snart. Mest snakker han om sitt syn på verden. Han mener en magus av Ferons talent kaster bort sitt potensiale ved å kvie seg over å danne allianser som for eksempel Lerald selv. Werwayn sammenlikner Lerald med Balder, men Lerald mener at Balders syn på verden var grunnleggende religiøst, han valgte å tjene, mens Leralds ikke er det. Lerald ser det han kaller «de skjulte kreftene i universet» nettopp som krefter, som tyngdekraften eller tidevannet. Han bruker dem for å oppnå det han vil. Feron mener det er Lerald som er redskapet, ikke omvendt. Lerald er skuffet over uttalelsen, som han mener minner om et sørgelig konvensjonelt syn på makt. Det spiller ingen rolle hva man kaller forholdet mellom ham de skjulte kreftene, så lenge han bruker det til å oppnå det han vil. Lerald snakker mye om makt. Han sier at alle skapninger streber etter makt, på en eller annen måte, men mennesker er ekstra kreative når det gjelder å finne institusjoner og systemer for å reprodusere den. Derfor vil folk som Lerald, de som ønsker å alliere seg med makt generelt, uavhengig av andre hensyn, alltid leve godt blant menneskene. Til Ferons anklage om underkastelse, responderer Lerald at Feron burde holde seg for god til å bebreide ham, bare fordi han har større leker enn Feron. Feron angriper ham.

Lerald reagerer først og lenker Feron til materien, mens han selv trekker seg tilbake og begynner å smi besvergelser på trygg avstand. Brawen og Werwayn havner i nærkamp med Andrealphus, som inntar sin virkelige, fryktelige skikkelse. Feron forsøker å gi dem en fordel ved å forhindre cornugonen fra å bevege seg, mens Puchinder går på jakt etter Lerald. Werwayn og Branwen er hardt presset av djevelen og snart døden nær, men Feron forsøker alt han kan å helbrede dem via himmelske ånder han tilkaller. Samtidig har Lerald kommet seg forbi Puchinder med magisk hjelp og faller Feron i ryggen. Feron responderer hardt, og med Puchunder hakk i hel gjør Lerald ett siste desperat utfall som nesten dreper Feron og slår ham bevisstløs. Feron blir i det siste reddet når en av hans engletjenere velger å redde Feron heller enn Branwen, som blør i hjel i mellomtiden. Feron flykter med livet i behold. Puchinder gjør et utfall mot Lerald som slår feil, og Lerald forsvinner med en ordre til Andrealphus om å «drepe dem alle». Andrealphus dreper Puchinder. Werwayn, som har vært nede for telling, kommer til seg selv og flyter i siste liten med Branwens kropp. Feron, som forsøker å observere kampen fra utsiden av bygningen, ser Werwayn løpe med djevelen hakk i hel. Han griper inn og transporterer de to til Leggersmark, selv om det innebærer å etterlate Puchinders lik og Ferons flaggermus.

View
Sekstitredje møte
Avsløringer

8. Saille forts
Mens våre helter kjemper seg innover i Benkorsets skjulested, sender Isbald to engler i forveien, for å finne og verne om Edin. Når våre helter omsider feller nok motstandere til å drive resten på flukt, og finner rommet Edin holdes i, finner de også spor av at englene kjempet med noe i rommet like før. Edin er hardt såret, etter hva som ser ut til å være flere omganger med tortur eller bare juling, men hun er i livet. Branwen og Isbald helbreder sårene hennes og våre helter returnerer til Lotushuset. Edin hjemkomst vekker stor glede og lettelse hos de som venter der, men Edin er utmattet og spak og trekker seg raskt tilbake.

Branwen returnerer til vertshuset og venter på bud fra Riwalin. Det kommer utpå kvelden. Han inviterer henne til en kopp te i ruinene av Itghards nordlige bydel. Puchinder og Feron bruker resten av kvelden på å kopiere kartet over Ha-platået. Når det er ferdig går de ut og legger originalen på Heli-alteret, slik Feron hadde avtalt med Yuan-tien.

Den natten dreper Feron den sovende mannen i drømmeslottet, ved å stikke dolken som ligger der i hjertet hans. Døren til det fjerde rommet åpner seg. Det fjerde rommet er større enn de tre foregående til sammen, og består av flere mindre kammer som er koblet sammen av små ganger og trapper. Hvert kammer er fult av alle slags våpen, stilt opp på stativer og sokler langs veggene. Her finnes selvfølgelig også enda en låst dør. Foran den står det fem sokler på rad, de eneste uten våpen på. De har inskripsjoner på aphel esu:
1. Sverdet til en som kjente deg, og som ønsket din død.
2. Skjoldet til en som ønsket å beskytte deg.
3. Staven til en magiker som var din rival.
4. Et våpen som nesten drepte deg.
5. Et våpen, velsignet av en Gud du har kjempet mot.

9. Saille
Branwen står tidlig opp og forlater vertshuset. Hun oppdager straks at hun blir forfulgt av to menn, som hun forhekser og bringer med seg til Lotushuset. De tvinges til å fortelle at de hadde fått i oppdrag å spionere på henne for å se om hun gjorde noe av interesse før møtet med Riwalin. Brawen instruerer dem om å svare på Edins spørsmål og overlater dem til henne. På vei inn til Lotushuset finner Branwen en beskjed til våre helter fra yuan-tien. Han takker for kartet og forteller at monsteret som jager dem, det som ikke tåler synet av sitt eget speilbilde, er usynlig. Brevet er undertegnet med navnet Hlin. (Våre helter har utrustet seg med to bærbare speil.)

Etter en god frokost, over hvilket våre helter diskuterer hva mer de har å gjøre i Itgahrd, møter de Edin, som omsider forteller hemmeligheten hun har sittet på så lenge. Etter at Cedric døde i Wyllenlag, og hun klandret vår helter for dette, solgte hun Wyllenlags beliggenhet til Malurt. Hun sendte også Ider til våre helter med beskjed om at Malurt var på vei. Pengene Malurt ga henne for den informasjonen gjorde det mulig å leie så mange soldater til å forsvare Itghard mot Dyfed. Malurt oppsøkte Edin igjen etter slaget, og ønsket å kjøpe mer informasjon om våre helter. Hun avviste ham, med i det han gikk kom Friam el Bodor Sidd på besøk, og Edin oppdaget ved det tilfellet at de to kjente hverandre. Etter at Malurt hadde gått fikk hun Friam til å fortelle hvem han kjente Malurt som, uten at hun lot ham vite hvem hun kjente ham som. Dermed fikk hun vite Malurts virkelige navn. Malurt er Corsanos Cullain, Carborans Cullain halvbror og den yngste av Cullain-søsknene. Denne åpenbaring setter en støkk i våre helter, og det blir ikke dagens siste. Nå som de har fire Asmodeus-amuletter, klarer de å sette sammen utsagnet som er skrevet på dem. «Tal prins i djevlenes råd.» Dette gjennombruddet gjør at Branwen kan bruke magien sin til å finne ut enda mer. Hun går i transe og deklamerer det følgende verset.

Syv levende, syv sjeler kallet til dåd
Syv svarte hår skjult av skjebnens tråd
Syv vers og syv slag i sfærenes sang
Tal prins i djevlenes råd
Syv falne trår Eryris mark nok en gang

Våre helter konkluderer med at dette passer inn i et mønster av ting de vet fra før, som sammen typer på at De syvs forbund planlegger å bruke Ocus’ stemme til å vekke opp … noe. De legger en slagplan for dagen. Brawen ønsker å holde avtalen med Riwalin, om så bare for å angripe og uskadeliggjøre ham, men Feron mener det er uinteressant. Han vil heller ramme Lerald Tor’ris, nå som De syvs forbund er svekket. Våre helter beslutter å invitere Lerald til middag dagen etter, på en restaurant, hvis eier skylder Edin en tjeneste. Branwen overleverer beskjeden uten problemer, utover det at hun ikke får overlevert den personlig. Lerald får beskjed om at Brawen og Feron, med venner, ønsker å diskutere en sak med ham, og at han skal gi beskjed til Lotushuset, om han aksepterer invitasjonen. Mens våre helter holder på med dette drar Edin og Isbald for å finne Uwains ravner, slik at Isbald kan helbrede Wainans ben, som i sin tur vil gjøre Wainan egnet til å lede ravnene igjen. Når vi forlater våre helter for denne gang, er det en time igjen til møtet med Riwalin, og de har ennå ikke bestemt seg for om de vil gå dit eller ikke.

View
Sekstiandre møte
På leting etter Edin Mairn

Itghard, Eryris strålende havn
favner alt som på havet vil fare.
I byen bygget på sult og savn
er åndedrettet den edleste vare.
Heldig er den som kan eie sin ånd.
De finner sin tilflukt i Diermans hånd.

De som går smykket i andres tid
som vet å kjøpe og samle slik vare
må også vite å unngå strid
og støtte og pleie den åndende skare.
Så låner de stolt sitt gull til de bånd
som bindes så kjærlig av Diermans hånd.

Det har vært et skifte i været siden jeg sist var i Itghard. Guden for regn og rust har lagt sitt tunge blikk på byen. I Saith Marcog hang man de adelige fra murene. Har omveltningen i sør spredd seg? Det føres en hellig krig mellom Havheksa og de to metallgudene, med sjelene til de fattige i denne byen som både våpen og innsats. Den syngende gudinnen oppfordrer oss til å se historien som en beretning, hvor vi alle kan bidra, både som fortellere og som våre egne kapitler. Jeg spør meg selv hvordan Carboran Cullain ser historien, der han sitter i teltet sitt. Jeg synes nesten jeg kan høre det knake i trinser og tannhjul bak pannebrasken hans, helt fra havnen og opp hit. Dette regnet, og disse frodige, rike og folketomme hagene rommer en talende stillhet i dag. Jeg savner Dinuell allerede.
– Isbald Cilte

7. Saille forts.
Isbald og våre helter gjennomsøker Lotushuset etter overlevende og informasjon om hva som har skjedd. De finner at Stormesteren, Malurt og de andre utførte et konsentrert angrep mot Edin, som ble beseiret og slått bevisstløs. Ider var ved bevissthet litt lenger, og overhørte at Stormesteren fikk Malurt til å levere Edin til Riwalin, per en avtale mellom de to, på tross av at Malurt virket svært lysten på drepe Edin så fort som mulig. Etter dette tok de kontroll over inngangene til huset og hovedrommet, for å sette opp fellen for våre helter. Å kontrollere resten av huset og dens beboere var tydeligvis ikke en prioritet, for med unntak av de som strøk med i det første overfallet, og noen få uheldige som Malurt fikk tak i i etterkant, var husets beboere i god behold enten gjemt eller barrikadert omkring i huset. Likevel sprer det seg naturlig nok fortvilelse og sorg. Ider begynner straks å gjenopprette orden, og Isbald, sjokkert og frastøtt over sine nye fienders brutalitet og sadisme, later til å ta den videre jakten på Edin og hennes kidnappere som en selvfølge. Likevel, siden de aller fleste er hardt såret og svekket, er det nødvendig å barrikadere seg i Lotushuset og hvile til neste morgen.

Bak Stormesterens maske venter en ny overraskelse. Ider kan identifisere mannen som Grubán Cessa, leder for Diermans hånd. Han bærer en Asmodeus-amulett, men selv om det virker tydelig nok at Edins altruistiske konkurrent var et medlem av De syvs forbund, har de egentlig intet bevis for at de står over liket til Stormesteren.

I Dinuell bruker Branwen kvelden og natten på å sette seg inn i byens nåværende politiske situasjon. Hun fatter interesse for fangehullene i Dinuells slott, som visstnok nå rommer flere av Matreks støttespillere, samt flere nøkkelpersoner i Dinuells motstandsbevegelse.

8. Saille
Dagen etter reiser våre helter igjen til Dinuell, men kun for å hente Branwen og returnere til Lotushuset. Derfra legger de en slagplan. Branwen går ut i byen i forkledning for å forsøke å komme i kontakt med Riwalin. Puchinder og Werwayn drar for å spionere på steder Ider vet Benkorset virker fra. Isbald og Feron drar til hovedkvarteret til Diermans hånd for å se om de kan finne noen spor der.

Etter noen timer får Branwen en henvisning til et vertshus, hvor hun kan få gitt en beskjed til Riwalin som eventuelt kan føre til et møte med Bernkorsets leder. Etter noen insinuasjoner med bartenderen over en veldig eksklusiv falske vin, får hun overlevert beskjeden om at hun er interessert i å forhandle med Riwalin om Edin.

Puchinder og Werwayn observerer noen av Benkorsets aktiviteter, men til syvende og sist leder deres undersøkelser til det samme vertshuset som Branwen ender opp i.

Feron og Isbald finner noe de overhodet ikke hadde ventet hos Diermans hånd: en massakre. Et monster har blitt sluppet fri i bygningen og myrdet og lemlestet alle som befant seg der inne. De møter imidlertid også yuan-tien de kjempet mot i Lotushuset. Denne forklarer at den var betalt av Stormesteren for å hjelpe til med å drepe våre helter, men at den ikke lenger har noen grunn til å ære den kontrakten nå som Stormesteren er død. Uansett var yuan-tiens virkelige mål et gammelt kart over Ha-platået som han hadde vært på leting etter lenge, og som han omsider hadde sporet til bandittkongen Avtanor, som igjen ble drept av våre helter som han med rette antar nå har det. I bytte mot kartet tilbyr han informasjon om monsteret Malurt har sluppet fri hos Diermans hånd, og som yuan-tien mener er på leting etter våre helter, samt hvor Edin holdes fanget av Riwalin. Feron går med på dette og yuan-tien forteller at monsteret som Malurt har benyttet opprinnelig var en gave, i form av et egg, fra yuan-tien, som skjønte både at det gjaldt å være på god for med Malurt, og at Malurt hadde en lidenskap for kuriositeter. Monsteret, som ikke har noe navn, er et brutalt og intelligent uhyre som ble skapt av Dragenes mor mens verden var ung. Det er vanskelig å drepe, men dets eget speilbilde er dødelig for det. Yuan-tien forteller også hvor våre helter kan finne Edin, men advarer dem om at Malurt også vet hvor hun er. Nå som Stormesteren ikke lenger kan holde i Malurts lenke, kan det se ut som om Malurt gjør som han selv vil. I så fall er det mulig han er på vei til Edin selv, for å ta livet av henne.

I tråd med deres avtale bestemmer Feron og yuan-tien hvordan kartet skal overleveres tidlig neste morgen, ved et gammelt veialter for Den svarte gjest ikke langt fra Lotushuset, før Feron og Isbald kjapt gjennomsøker det blodige hovedkvarteret og returnerer til de andre. Når Branwen hører om avtalen, kan hun imidlertid fortelle at yuan-tien mest sannsynlig er et medlem av De usynlige knivene, en orden dedikert til å slette alle spor mot beliggenheten til Steindronningens grav, et av Lyrs mest ettertraktede mål for eventyrere. De bestemmer seg derfor for å revurdere å overgi kartet.

Våre helter ruster seg og drar sammen med Isbald til beliggenheten yuan-tien ga dem. Der finner de en liten, men vel forsvart base, og er snart låst en forvirrende kamp mot kjemper og menn som holder en lett forsvarlig posisjon. Vil de klare å bryte gjennom linjen i tide? Er de allerede for sent ute? Og hva vil de gjøre med Edin om de finner henne?

View
Sekstiførste møte
Kamp i Lotushuset

7. Saille forts.
Våre helter reiser til Dinuell for å hente Cilte. Der møter de ikke bare ham, men også den blåkledde agenten til Nortghard som reddet Liandra og Hiskiliam. Denne har kommet for å drepe Cilte, og har ikke tenkt å la ham gå uten kamp. Våre helter kvier seg for å gripe inn, men da den blåkledde er like ved å drepe Cilte blokkerer likevel Feron den avgjørende besvergelsen. Branwen tar med seg Cilte og forsvinner i ruinene. Den blåkledde liker ikke at våre helter sørget for at «attentatsmannen» unnslapp, men sier han skal la det gå denne ene gangen, siden våre helter er venner av Nortghard. Man kan merke seg at den blåkledde har en underlig lys stemme, som den til en kvinne eller et barn.

Branwen forsøker å overtale Cilte til å dra til Itghard med våre helter, men han er ikke interessert i å møte Edin Mairn, og til tilbudet om arbeid uten flere detaljer sier han bare at han har arbeid i Dinuell. Branwen sier hun setter pris på at han hjelper til i Dinuell, og Cilte svarer at han tiltrekkes av hvordan «folkene her har lært leksen sin når det gjelder å kjempe mot overmakten». Så returnerer Cilte til Enides tempel, som for tiden fungere som et sykehus, og Branwen finner våre øvrige helter. Senere gjør Puchinder et mindre diplomatisk, men mer heldig forsøk på å overtale Cilte. Cilte vil ikke gå med på han skylder våre helter noe, men han går med på at det koster ham lite å hjelpe dem, og når han får vite at Edin sitter på viktig informasjon som våre helter får i bytte mot å arrangere et møte mellom henne og Cilte, går han med på å reise til Itghard. Det blir til at han, Werwayn og Puchinder reiser i forveien, mens Feron og Branwen blir i Dinuell. Branwen forhører seg i forkledning, og finner ut av Cilte kom til byen for noe dager siden, og har hjulpet gjennombyggingen av byen gjennom store og små underverk. Hun finner også ut at den plutselige tilstedeværelsen av Nortghard-agenter later til å være et engangstilfelle som har forårsaket litt oppstuss. Dyfed-troppene som nå styrer byen er ikke populære, men Dinuells folk er heller ikke videre ivrige på flere stridigheter.

I Itghard drar Werwayn, Puchinder og Cilte til Lotushuset, bare for å finne en felle som ligger og venter på dem. Stormesteren, slik han fremstod for Branwen, sammen med en Yuan-ti knivkaster, trollet Shyriampuk og Malurt, har inntatt Lotushuset og tatt gisler. Når heltene ankommer, får de muligheten til å overgi amulettene, kjempe, eller stikke av, men hvis de flykter, vil det være vel vitende om at Malurt og de andre kommer til å la det gå utover gislene. Werwayn forsøker raskt å overtale Cilte til å ta dem med tilbake til Dinuell så de kan hente de manglende heltene å ta opp kampen fulltallige, men Cilte later til å være forsont med døden, i tillegg til at han nekter å etterlate uskyldige med den selsomme gruppen han nå står ovenfor. Døden uteblir imidlertid for denne gang, så vidt. Malurt avventer, mens heltene tar opp kampen med de tre andre. Werwayn uskadeliggjøres raskt av Stormesteren, men selv om Shyriampuk og Yuan-ti’en gjør sitt beste for å stå i veien, lykkes Puchinder og Cilte i å drepe Stormesteren. Dermed forsvinner Yyan-ti’en også, som frykter at hans betaling gikk opp i rykt med djeveldyrkernes leder. Malurt kaster seg derimot ut i kampen med nytt mot, og han presser straks våre helter opp i et hjørne. De kjemper med alt de har, men til slutt må Cilte innrømme at han ikke har noen annen måte å få Puchinder og Werwayn fra det i livet på, og de flykter til Itghard. Der finner de Feron så fort de kan, men Branwen er forsvunnet inn i hjembyen sin og de tar seg ikke tid til å lete etter henne. De fire drar tilbake til Lotushuset, hvor Malurt og Shyriampuk så vidt har rukket å summe seg, og kamp bryter ut igjen. Våre helter merker seg til sin forferdelse at piken Malurt holdt som gissel for noen minutter siden nå har avgått med døden på grusom vis, og at Malurt nå har vendt sin oppmerksomhet mot en bevisstløs Ider Andvare. Etter en lang kamp som koster begge parter alt de har av ressurser, er Shyriampuk død og Malurt kjemper seg ut hoveddøren og forsvinner. Våre helter har vunnet Lotushuset tilbake, og Andvare lar seg ennå redde.

View
Sekstiende møte
Carboran Cullain

6. Saille
Branwen bestiller femten flakser vievann fra Sangmøens tempel. Etter en del andre forberedelser transporterer Feron våre helter til Lotushuset. Der treffer de Edin Mairn, som er i prosessen av å flytte til Tårnkvarteret for å bli en rådgiver for borgerrådet. Hun sier hun har viktig informasjon om våre helters fiender, men hun vil ikke gi den til våre helter uten noen gjentjenester. Hun har to konkurrenter i Ithgards skyggepolitikk som hun nå vil kvitte seg med, og i tillegg til dette vil hun at våre helter skal dra til Dinuell og hente Isbald Cilte, hvis hjelp hun ønsker av uspesifiserte grunner. Hun vil også at våre helter skal forplikte seg til ikke å søke hevn for ting Edin har gjort, som vil komme frem i forbindelse med den informasjonen hun nå tilbyr våre helter. Konkurrentene hun vil bli kvitt er Riwalin, leder for Benkorset, og Grubán Cessa, leder av Diermans Hånd. Diermans Hånd er en veldedig organisasjon som virker for å forbedre forholdene for dagarbeidere og andre fattige i Itghard havn. Cessa anses til en viss grad som en talsmann for bermen. Feron misliker denne prisen sterkt, og sier at det ikke er i tråd med alliansen som har eksistert mellom våre helter og Edin. Hun sier at behovene hun nå har tvinger henne til å se bort fra hva hun allerede har fått, men hun regner fremdeles våre helter som sine venner. Feron spør om deres ord på at de vil hjelpe henne i fremtiden ikke er godt nok, og hun sier nei, med den grunn at våre helter har såpass skiftende prioriteter, at hun ikke kan regne med at de vil holde en avtale selv om de inngår den i god tro. Werwain nevner at det godt kan hende at de dør for de kan oppfylle avtalen, og Edin innrømmer at det også var i hennes tanker. Feron liker ikke oppdragene i utgangspunktet, men er ekstra mot dem fordi han nå ønsker å unngå politikken. Edin går med på å gi dem informasjonen, selv om de ikke vil antaste Cessa, så lenge de går med på resten av betingelsene. På vei til Itghard havn diskuterer våre helter heftig. De fleste er enige med at dette er slutten på noe allianse med Edin, men det hersker svært forskjellige oppfatninger om hva som bør gjøres utover det. Våre helter er svært interessert i informasjonen Edin besitter, men kvier seg for å utføre avtalen. De drøfter blant annet forskjellige måter å tvinge informasjonen ut av henne på. Til slutt blir de likevel enige om å gjøre alt, bortsett fra Cessa.

Fra Itghard havn drar Branwen videre til tårnet i havet, men våre øvrige helter drar for å finne Carboran Cullain. Gutten i tårnet har allerede besøk når Branwen ankommer, av en lyshåret kvinne kalt Sibada, som Branwen gjenkjenner som en beryktet pirat og demontilbeder. Desverre kan ikke den unge guddommen være til stor hjelp. Han sier hans krefter er noe begresnet for tiden, og at det uansett er lite han kan gjøre for å gjøre Matrek lettere å finne. Han kan i det minste fortelle at Dis ikke er så stort som våre helter har antatt. Selv om fangehullene til Dispater strekker seg ut under hele byen, er det sannsynlig at en fange som Matrek vil vekke nok oppsikt til at våre helter kan finne ut en del ved å forhøre dem de møter.

I mellomtiden lykkes de andre i å få en audiens med Carboran Cullain. Han tar dem godt imot og beklager at han ikke har hatt anledning til å treffe dem før. Under den påfølgende samtalen gjør han flere referanser til Iliandra, og antyder av at de rapportene hun rakk å levere fra sin tid sammen med våre helter har gitt ham et godt inntrykk av dem. Feron vurderer at den beste måten å få Cullain til å sende Zadkiel hjem, er ved å legge alle kortene på bordet. Dermed forteller de ypperstepresten om Matrek og ekspedisjonen de planlegger til helvete. Cullain anser det for å være på grensen til et selvmordsoppdrag, om ikke over den, men han beundrer villigheten til å bringe Matrek tilbake og det kommer frem at de to har møttes ved en tidligere anledning. Cullain sier han vil sette Zadkiel fri øyeblikkelig. Han tilbyr seg også å mane frem en skapning til å støtte våre helter under ekspedisjonen, selv om det vil si at våre helter vil stå i gjeld til ham hvis de kommer levende tilbake. Feron sier at han ikke vil bryte magusenes konvensjon eller sine enge prinsipper for å gjøre opp en slik gjeld, men at han eller er villig, og de andre samtykker. Cullain sier at han ikke respekterer magusenes konvesjon, fordi han finner den hyklerisk, men at han respekterer Ferons valg om å respektere den, og ikke minst det å være tro mot sin egen samvittighet. Under samtalen kommer Cullain med flere spredte teologiske bemerkninger som understreker Regngudens fokus på å hjelpe seg selv, fremfor å be sin gud om hjelp, og å følge sin egen samvittighet, heller enn andres pålegg. Til slutt, når Feron spør ham hvem det var ordet «vannskapningen» refererte til, i det kryptiske verset om Sariel, (se Førtisyvende møte) svarer han at det refererer til Vorn. Vorn er forhatt av mange andre templer, fordi Vorn en gang var en dødelig mann, som lykkes i gjøre seg selv til en udødelig gud. Mange av de andre religioner aksepterer ikke en slik skapning som en sann gud, og ser på Vorns religion som en vederstyggelighet. Cullain nevner Esus tempel som et unntak, og hans stadige referanser til Friam, som han later til å sette stor pris på, antyder at Vorns og Kossuths tempel kommer rimelig godt overrens.

Det er sent når våre helter gjenforenes og de returnerer sammen til Semaran for å sove i sitt forheksede tilholdssted der. For de går til ro maner og binder imidlertid Feron impen Raum, som tjener Dispater.

Ferons visjon, natt til 7. Saille
Igjen er Feron sammen med mannen i den blå kappen og det todelte ansiktet, denne gangen i rommet med den sovende mannen og dolken. Den blå kappen: «Om ikke så lenge, vil dagen komme da denne mannen ville ha vært død uansett..» Feron svarer med en hard, dyp stemme, en annen en den han hadde i det forrige synet: «Et meningsløst drap er en forbausende sjelden ting. Kan du ikke sette pris på det når det skjer?»

7. Saille
Våre helter vekkes av dundring på døren. En svært underlig utseende mann har kommet vandrende inn i byen og etterspør våre helter. Da de går for å undersøke, møter de hamatulaen Decarabia, som har blitt sendt av Cullain for å tjene våre helter frem til og under ekspedisjonen til helvete. Djevlens slående oppsyn, bare delvis skjult av en kappe, og dens obskøne måte å hilse sine nye overhoder på, vekker en del oppsikt. Når Feron i tillegg tar Decarabia med seg inn i fyrstens eget bygg, for å la den skremme Raum til å samarbeide, dukker Harvell opp og uttrykker bekymring for at så offentlig omgang med i beste fall suspekte personer vil føre til uakseptable rykter om fyrsten og hans omgangskrets. Feron lover å vise større diskresjon i fremtiden, og forsikrer Harvell om at Decarabia ikke utgjør noe trussel, men en nødvendig del i operasjonen for å få returnert fyrstens onkel. Raum går raskt med på å hjelpe våre helter ved å speide etter Matrek i Dis mens våre helter fullfører sine forberedelser i Lyr.

Resten av dagen går med til slike forberedelser. Mens Feron arbeider lar han Decarabia fortelle ham om Vorn. Branwen er tydelig ukomfortabel med en djevels nærhet, men også hvor lett det later til å være for våre øvrige helter å akseptere det. Når de er ferdig med dagens økt reiser de til Iljaz’ hytte i Leggersmark, der de anbringer hamatulaen inntil videre, under beskyttende magi, før de reiser videre til Dinuell for å møte Cilte.

View
Femtiniende møte
Mal Magahel

4. Saille forts.
Våre helter returnerer til Semaran og fordeler byttet fra eventyret. Machiel hjelper dem identifisere bøkene, som viser seg å være magiske manualer man kan bruke til å styrke forskjellige aspekter ved sin person. Resten av dagen bruker våre helter på diverse forberedelser til helvetesekspedisjonen.

5. Saille
Våre helter reiser til Azag og handler. Branwen får forkledningskutten sin. Werwayn lover Azag Femnus brynje og en av manualene fra goblinfortet i byttet mot en legendarisk rustning kalt Himmelveven. I tillegg til diverse ytterligere forhandlinger, snakker Azag med Puchinder om Febadd Finn. Puchinder har utrykket et ønske om å vite hvor Febadd får sine voldsomme krefter fra, i et håp om at han kan bruke det til å finne en ny måte å øke sine egne krefter. Azag kan ikke bare fortelle at Febadd er en halvdrage, men også at det kan være mulig for en så eksepsjonelt tilpasningsdyktig og disiplinert kriger som Puchinder å dyrke frem noen av de liknende kreftene i seg selv. Men først må han lære en drage å kjenne, ved å konfrontere og drepe den. I bytte mot denne informasjonen går Puchinder med på å la Azag trene ham, når han en gang går i gang med å realisere sin indre drage. Våre helter avtaler å returnere til Azag dagen før midtsommer, altså 14. Saille, for å fullføre sine forskjellige transaksjoner.

Så drar våre helter til Hain, hvor Werwayn får kjøpt en annen bue enn den han hadde tenkt seg, og Feron og Branwen besøker maguslauget. De finner at både nyheten om Ferons inngrep i Edernion og Mal Magahel selv har nådd frem før dem. Borandir forklarer og beklager at hans handel med Feron nå vil være vanskeligere, siden det er flere laugmagi som ikke vil handle med Feron, men at han selv er villig til å gjøre det for sin egen del, hvis det gjøres diskret. Så møter Branwen og Feron Mal Magahel. Den middelaldrende kvinnen hilser dem vennlig, og mye kommer frem i samtalen som følger: Isbald Cilte var hjernen bak kidnappingen av fyrsteparet i Semaran. Han forsøkte på noe naivt vis å finne en så fredelig løsning på den gryende striden mellom Markene og Edernion som mulig. Mal påstår at hun ikke vet hvilken agent det er Nortghard sendte og som reddet fyrsteparet, men hun mener hun kan gjøre en god gjetning. Hun sier også at Isbald har avslått hennes tilbud om å hjelpe ham mot «Den første tronens forbannelse».

På et tidspunkt ber Mal og Feron Branwen om å få være alene og resten av samtalen finner sted under fire øyne. Mal støttet Isbalds plan, ikke fordi hun trodde den ville lykkes, men blant annet fordi hun håpet at det ville få Feron til å handle på en måte som ville gjøre andre magi oppmerksom på hvor mektig han er blitt og hva han er villig til å gjøre med de kreftene. Mal mener at Feron er et geni, en magus som har kommet omtrent like langs som henne på en brøkdel av tiden. Dermed har han potensiale til å nå ufattelig langt, men han mangler også en hvis klokskap som kommer med å ha måttet ta seg lang tid for å komme dit han er. De diskuterer betydningen av de tabuene magi har lagt ned mot å involvere seg i politiske affærer, og hva det innebærer at Lysets kirke han gjort det den har gjort i det siste. Mal mener at magusenes regler ikke kan gjøres ugyldige av ytre forhold, men hun er også sympatisk til Ferons påstand om at situasjonen delvis berettiger hans tiltak mot Dyfed og deres allierte. Hun advarer mot det å se én makts interesser som rett og én makts interesser som galt. Da det blir klart for Feron at Mal delvis iscenesatte begivenhetene i og etter Edernion for å gjøre folk oppmerksomme på Feron og får å gi Feron en liten smak av konsekvensene hans handlinger kan ha, spør han henne om hun forsøker å lære ham en lekse, eller å få ham til å ødelegge seg selv. Hun svarer med et smil at hun er villig til å ødelegge ham heller enn å se ham bli et monster, men det er ikke for sent. Oddsene heller fremdeles mot at Feron blir en kraft for det gode i verden, selv om det ikker er nok om å gjøre etter Mals smak. Feron beroliger til slutt Mal med å si at han har bedre ting å ta seg til enn å involvere seg ytterliger i krigen mot Dyfed, men mindre de presterer noe i samme størrelsesorden som englenes inngrep i Dinuell og Itghard. Mal forteller at hun er tilgjengelig om Feron skulle ønske råd eller en ny moralpreken.

Feron transporterer våre helter tilbake til Semaran for å tilkalle Brazel og rakshasaen de skal bruke til å komme seg ut av helvete. Tilkallingen av Brazel byr snart på problemer, da engelens pris for sine tjenester er at våre helter ikke tar med seg noe ut av helvete som har Ulad Rams alfabet på seg. Dette fører til en lang diskusjon mellom Feron, som mener denne betingelsen er uakseptabel fordi han nekter å kaste sin egen dømmekraft til side til fordel for Brazels, og Brawen, Werwayn og Puchinder, som alle mener at de kan akseptere denne prisen siden det ikke forhindrer deres opprinnelige oppdrag og fordi de anser Brazels advarsel mot å bringe med seg korrumperende innflytelser tilbake fra helvete som et godt råd. De blir ikke enige, og Brazel går med på å stille en annen betingelse i stedet: Våre helter skal overtale en ghaele fra Zephyrel, som har inngått en avtale med en mektig teurg og vært hans alliert de siste årene, til å returnerer til sine søsken, som en erstatning for Brazel. Teurgens navn er Carboran Cullain. Våre helter må lykkes i dette før Brazel går med på å dra med dem til helvete.

Etter at Brazel har reist tilkaller Feron rakshasaen Sitri. Etter å ha skåret gjennom flere lag med hentydninger og et par løgner, kommer det frem at Sitri allerde har vært kontaktet av den unge, navnløse guden som har sendt våre helter på dette oppdraget. Han er blitt lovet en klekkelig sum for å hjelpe dem ut av Dis, det andre laget i helvetet og erkedjevelen Dispaters hjem. Både Feron og Brawen kjenner til Dis, og fortviler ved nyheten om at det er dette som er våre helters destinasjon.

View
Femtiåttende møte
Under goblinfortet

3. Saille
Våre helter venter til middag i Semaran for å få noen gjenstander Feron trenger fra juveleren, før de drar tilbake til goblinfortet. Til sin overraskelse finner de at det har vært andre der i mellomtiden. De følger inntrengernes spor og finner seg snart i kamp med harpier, fuglekvinner som forsøker å trollbinde dem med sin magiske sang, for så å bombardere dem med piler. Etter å ha beseiret dem, samlet inn skattene de hadde funnet, inkludert en ny magisk manual, og forsert noen feller, finner våre helter en forbannet dør i kjelleren som later til å være den eneste veien videre. Puchinder kommer i berøring med dem, som tapper ham for livskraft, samtidig som flere skrømt kommer ut av veggene og forsøker å gjøre det samme. Våre helter vinner, men ikke uten at Feron, Branwen og Puchinder alle har blitt så svekket at de er tvunget til å returnere til Semaran for andre gang.

4. Saille
Våre helter får den hjelpen de trenger og returnerer igjen til goblinfortet. De finner noen skatter og en ny magisk manual bak den forbannede døren. De gjennomsøker mesteparten av fortet etter ting de har oversett, før de kommer frem til at det må være noe med det sorte, illevarslende vannet i kjelleren. Puchinder finner en smal gang skjult under gangbroen, men han undersøkelser blir avbrutt i det et vasstrukkent gammelt lik våkner opp og angriper ham. En lang og frustrerende kamp bryter ut. Det grumsete, mørke vannet gjør det vanskelig både å finne og å ramme fienden, men siden fienden står overfor de samme utfordringene klarer våre helter snart å få overtaket. Etter at også denne bølgen av vandøde er knust, finner våre helter omsider det siste rommet i fortet, en katakombe. Blant likene finner de en fjerde manual. Grundigere undersøkelser av bassenget bringer også Onegus’ sølvbjelle til rette, og etter at denne er returnert til statuen i nordhallen er våre helters oppdrag utført.

View
Femtisyvende møte
Goblinfortet

1. Saille forts.
Branwens besvergelse fremkaller disse ordene, deklamert av en stemme som later til å tilhøre Jernsko: Du ble født med kongelig blod i årene. Jeg fikk tjære i mine. En kvinne ammer et barn, med en ravn på skuldrene. Den legger hodet over hjertet hennes og lar blodet renne fra nebbet, ned til barnets munn. Rebekka Aílen løfter sitt beger mot en blek, tynn mann. En mann uten navn. Hun drikker varmt blod, han drikker noe sort og tykt. Werwayn står overfor meg i et mørkt rom. Rebekka står bak Werwayn, som for å skjule sin sår. Malt med blod. Kronet med sverd og smykket med piler. Den navnløse mannen står bak meg. Slik står vi.

2. Saille
Våre helter forlater Azag reiser til goblinfortet. De finner inngangen som en kløft innover i klippen som utgjør grensen mellom det tidligere Saith Rinnia og Ha-platået, vest for Slangeporten. Fasadene har samme tung ornamenterte, arkitektoniske stil som goblintempelet i Gehenna, med de er tæret av vær og vind. De sirlig uthogde detaljene kan bare anes. Våre helter tvinger opp en tung steindør. Innenfor finner de en stor statue av goblinenes fremste gud, Onegus, samt mausoleene til betydningsfulle goblin som engang levde og døde her. I det de prøver å trenge seg lenger inn, blir de overfalt av vandøde. I begynnelsen er kampen med mindre farlige, svake skrømt, nærmest bare vage rester av bitterheten og lidelsen som skapte dem, men disse trekker til seg større rovdyr. Et par fortærere, underlige vandøde fra astralplanet som lever av å fange og langsomt fordøye dødelige sjeler, manifesterer seg. Våre helter beseirer uhyrene og forsetter innover. De finner en trapp som tar dem ned under bakken, til en slags katakombe. I en stor hall hvor veien går på toppen av søyleganger hvis fundament forsvinner i stille, ugjennomsiktig vann, overfalles de av allip. Liknende skapninger har noen av våre helter møtt før, på Sverdheden, men disse later til å være sterkere og vanskeligere å få has på. Deres avsindige mumling fortryller alle bortsett fra Puchinder som bistert tar opp kampen, men som snart faller for deres tærende berøring. Heldigvis klarer han å vekke Feron fra forhekselsen før han selv bukker under, og Branwen og Werwayn gjenvinner selvkontrollen på grunn av kampgnyet. Werwayn, som nå må danne frontlinjen alene, drive på flukt, men Branwen og Feron gjør seg usynlige og tar opp kampen med et hvert desperat knep de kan finne. Til slutt har Feron brukt alle sine offensive besvergelser og Brawen gjør slutt på den siste fienden med sverdet. Sterkt svekket reiser våre helter tilbake til Semaran hvor de får hjelp av Enides prester. De tilbringer natten der.

View
Femtisjette møte
Azag

28. Fearn
Våre helter fortsetter inn i hulen og møter en gruppe mørke nagaer i kamp med en magiker skjult bak en blå kappe og hette. Våre helter beseirer monstrene med letthet og litt hjelp fra den kappekledde, som forsvinner sporløst etter kampen. Lenger inn i hulen finner de flere tomme rom, og ett med en stol midt i rommet, med en sirkel av magiske symboler malt på gulvet rundt den. Feron og Brawen konstaterer at symbolene på en eller annen måte er knyttet til det å fortrenge magi, og Feron kopierer dem. De finner også et segl på et stykke blått fløyel, lagt igjen av noen som har vært her ikke lenge før. Branwen gjenkjenner det som seglet til dronningen av Nortghard. Det er trolig et individuelt segl, som for kyndige kan identifisere en bestemt venn av dronningen, men Branwen kan ikke si hvis segl det er.

Etter å ha gjennomsøkt hulen grundig, uten å finne noe mer, returnerer våre helter til Semaran. Det er sent på kvelden, men Branwen bestemmer seg likevel for å avlegge en rapport til Harvell og vise ham seglet. Til sin store overraskelse finner hun Harvell sammen med Hiskiliam og Liandra. De ble reddet fra hulen rett før våre helter kom dit, og har valgt å vente med å annonsere sin tilbakekomst til i morgen, så de kan se litt mer presentable ut. Branwen lærer at Hiksiliam og Linadra ikke har vært i Fevedrs hule hele tiden, men ble flyttet dit av kidnapperne bare noen timer før de ble reddet. Branwen gir seglet de fant til Hiskiliam, som sier det egentlig var ment for Daunus’ hevnere og gir det til Liandra. Harvell spør Branwen hva som skjedde i Edernion, og hun forteller om det hun selv så. Harvell virker ikke helt fornøyd, men Hiskiliam smiler og Liandra takker Branwen varmt for lojaliteten våre helter har vist. Hun gir også Branwen seglet tilbake og sier hun selv kan gi det til Sarini neste gang hun ser henne. Når Branwen returnerer til resten av gruppen, forteller hun hva som har skjedd, men hun forsøker å skjule det at det var Sarini som reddet fyrsteparet. Werwayn gjennomskuer henne og både han og Feron uttrykker at de finner det uakseptabelt at noen lyver for resten av gruppen. Branwen innrømmer at hun vet hvem som reddet dem, men at hun ikke finner det passende å fortelle det. Werwayn sier han kan finne seg i det. Feron går til seng i stillhet.

Den natten løser Feron gåten med rommet fult av nøkler. Han finner en hemmelig dør i veggen, som åpnes med en skjult mekanisme. Han skriker i søvne av lettelse og frustrasjon, som vekker de andre. Gjennom døren finner han et nytt rom, med en ny låst dør, denne gangen uten noe dørhåndtak eller låsemekanisme. I rommet ligger en sovende mann, og en dolk på et sølvfat.

1. Saille
Midtsommermåneden kommer, og med det har fristen Stormesteren ga Branwen for å returnere Asmodeus-amulettene utgått. Fyrstesetet forbereder seg til fest for å feire Hiskiliam og Liandras hjemkost. Våre helter oppsøker Rhiannon-tempelet og Machiel for helbredelse og trylledrikker. Branwen snakker med Harvell og Machiel om å få bygget og utstyrt et alkymistisk laboratorium. Feron snakker med resten av gruppen om hans ambisjon om å få satt en stopper for Eik, og Branwen og Puchinder forteller om sitt møte med Jernsko, der han tilbød sin hjelp for nettopp det. Werwayn finner referansene til Den røde underlig, og forteller de andre at Jersko tidligere har snakket med ham om Den røde som om det var en slags tilstand eller en tittel, en tittel Jersko mente at Werwayn nå var i besittelse av. Feron mener at dette vil kunne gjøre det enda lettere å få hjelp fra folket i Urathsir, men Werwayn er skeptisk til ideen om å presentere seg selv som Den røde når han ikke vet helt hva det innebærer.

Når festen begynner reiser våre helter for å finne Azag på Sverdheden, men før de drar fremkaller Feron en ånd som igjen skaper noen fat god vin som våre helter donerer til selskapet.

Fra luften er det ikke vanskelig å finne Azags leir, en gruppe telt i en liten innhegning i en dal. Det er mellom femti og hundre individer i Azags stamme, og det finnes både goblin, mennesker, halvgoblin og halvorker. Det er satt opp flere små innhegninger vor stammens krigere møtes til trening og vennskapelig tvekamp, men utenom disse er det strengt forbudt med vold og trukne våpen i leiren. Bønn er også forbudt. Azag tar godt i mot våre helter, og de snakker lenge sammen om diverse byttehandler som vil hjelpe dem i kampen mot helvetes krefter. Da Azag har en forkledningskutte som Branwen ønsker seg, men ikke har råd til, foreslår Azag at de som betaling gjennomfører en ekspedisjon på hans vegne. Det finnes et goblinfort et stykke vest for Slangeporten, i det falne Saith Rinnia, som har vært ubeboelig siden Høstkrigen. Goblinmagusene som holdt til der, drevet til vannvidd av drømmevandring og krigens lidelser, gjorde en feil under et farlig rituale og nedkalte en forbannelse over stedet. Nå hjemsøkes stedet av farlige skrømt. Hvis våre helter kan fordrive de vandøde, slik at Azag og hans venner kan dra nytte av stedet, vil han gi Branwen kutten til gjengjeld. Våre helter får beholde det de finner under ekspedisjonen, men Azag får forkjøpsrett på det de kunne tenke seg å selge.

Våre helter beslutter å bli her for natten og dra til fortet i morgen tidlig. De spiser med Azag, og får senere på kvelden anledning til å se at han helbreder skadene til noen av sine krigere, som later til å ha utført en eller annen slags turnering eller eksaminasjon. Senere kommer Branwen i samtale med noen andre av folkene i stammen. De har hørt om Heltene fra Riahmark og er fornøyde med å få bekreftet at det nå er de som er gjester hos Azag. Hun lærer flere ting. Arbarak, en gammel pyramide som i fordums tid ble brukt av Heli-tilbedere, ble funnet igjen et sted mellom Itghard og Saith Marcog for omtrent et års tid siden. Det ble straks åstedet for konflikt da flere forskjellige grupper med lykkejegere begynte å krangle om de skattene som var å finne, samtidig som vandøde som hadde overlevd i dypet av pyramiden begynte å spre seg som en pest til områdene rundt. Etterhvert ble det så ille at Lugus-kirken for noen måneder siden sendte en gruppe med paladin, prester og pålitelige eventyrere som fordrev de vandøde og satte en forsegling på inngangen til Arbarak. Ferske rykter sier at forseglingen er brutt av eventyrere. Noen sier Rebekka Aílen er en av dem. Andre tviler. Én kan fortelle at Rebekka pleide å bli sett på Den glade griff, en vertshus i Itghard som har kultivert et rykte for å være et oppholdssted for eventyrere og de som ønsker å omgås dem. Det sies at hun gikk gjennom en mørk periode og at det som fikk henne ut av den, var nettopp det at en kamerat fra MacMongán-ekspedisjonen oppsøkte henne og rekrutterte henne til Arbarak. Hvem dette var er det dog ingen som vet. I tillegg forstår Branwen at Azag i alle tider inntil nylig har båret rundt på en beryktet, besverget øks, men at han nå har solgt den. Hele leiren undrer seg over hvem det var som kjøpte den, og hva vedkommende måtte ut med.

Før hun går til sengs går Branwen til Werwayn og tilbyr ham å bruke sin magi for å finne ut mer om forbindelsen mellom ham og tittelen «Den røde».

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.