Lyr

Syttifemte møte
Baba'Huaara

23. Duir forts.
Våre helter er tilbake i Semaran, men de er hardt såret og vampyrene har fremdeles kontrollen over Alans vilje. Mens Ilrians magi fremdeles holder vampyrenes i sjakk, legger de en plan. De binder Alan og gjemmer våpnene hans. Så transporterer Ilrian seg til Nings gamle tilholdssted, som han begynner å innrede for seg selv mens han venter på å høre fra Oman når faren er over.

Så snart Ilrian drar blir Alan nødt til å lyde vampyrenes instruksjoner. Oman bestemmer seg for å forlate stedet deres med Alans våpen, og alt annet han kunne bruke som våpen. I stedet går han til tempelet og får legedom til sårene sine. Etter det tar han inn på vertshuset.

Alan kommer seg løs fra stolen han er bundet til, og etter å gjennomsøkt huset uten å finne våpnene sine, drar han til Machiel for å forsøke å overbevise ham om å hjelpe ham finne Iliran. Alan forteller en utspelulert løgn til Machiel, men Machiel skjønnet etterhvert at noe er galt. Etter et mislykket forsøk på å lokalisere Ilrian med besvergelser, later Machiel som han skal forøske igjen. I stedet danner han en magisk sirkel som gir Alan kontroll over seg selv. Alan forklarer hva som har skjedd, men det tar ikke lang tid før han i sin tur begynner å mistenke at det er noe galt med Machiel. Alan får øye på en søm i Machiels nakke, som om magusens hud har revnet og blitt sydd sammen igjen. Alan later som ingenting og forsøker å lure Machiel med seg opp til fyrstesetet. Utenfor hytten kommer det imidlertid til kamp mellom dem og Machiel viser seg å ikke være Machiel i det hele tatt, men Baba’Huaara, som har drept Machiel og kledd seg ut i huden hans.

Skadet og uten våpen har ikke Alan noen sjanse mot djevelen alene. Han roper Omans navn, i håp om at han skal høre om det, mens han prøver å flykte. Han mislykkes, Baba’Huaara tar ham igjen og setter tennene i strupen på ham.

I mellomtiden har vaktene slått alarm, og Oman kommer med for å se hva oppstyret dreier seg om. På veien møter han Vanger Kalt, og de to ender opp med å gå til Machiels hytte sammen. Baba’Huaara viser seg på toppen av den brennende hytten, og erklærer for alle som hører på at han skal jage og drepe alle av de såkalte heltene fra Leggersmark, som han også omtaler som Hiskiliams håndtlangere. Han får imidlertid ikke anledning til å gjøre noe mer enn å true, for Oman bannlyser ham straks og meget dramatisk tilbake til Baator.

Alan våkner i lyngen, kald og klissete av sitt eget blod. En helbredene besvergelse kaller ham tilbake, men Alan får ingen tid til å få igjen pusten, for besvergelsen kommer fra Eiks enhjørning, som står over ham og berører ham med hornet sitt. Alan skal til å rulle unna for å forsvare seg, men Jernsko er der også, og byr Alan holde seg i ro. Vampyrenhjørningen frigjør så Alan fra grepet den har over hans vilje. Den trekker seg så unna, og Jernsko hjelper Alan opp. Alan kan se Eik og enhjørningen stå sammen et lite stykke unna. Eik smiler ondsinnet og vinker med en blodflekket hånd som han så slikker. Alan kan også se at Jernsko bærer på en gammel, lærinbunnen bok.

Eik og enhjørningen forsvinner i mørket, og Jernsko forklarer seg. Han forteller en fortønet Alan at han reddet ham unna fra djevelens angrep i siste liten. Jernsko var allerde oppmerksom på at Eik og enjørningen lusket rundt i området. De hadde dukket opp rett etter solnedgang og forsøkt å finne våre helter, men skapningen som hadde forkledd seg som Machiel kom dem i forkjøpet. Jernsko hadde fått Alan vekk fra djevelen, men han hadde ikke selv evnen til å redde Alans liv. Dermed henvendte han seg til de som hadde det. Eik gikk med på å redde Alan, befri ham fra enhjørningens makt, og i tillegg returnere boken som de tydeligvis hadde forsøkt å ta fra ham. Eik var, i følge Jernsko, overbevist etter dagens begivenheter om at han ikke var interessert i å ha våre helter som sine fiender. I hvert fall ikke akkurat nå. Dermed var han innstilt på å forhandle. Da Jernsko viste seg, var Eik minst like interessert i å få Den sorte som sin løpegutt, så han gjorde den avtalen med Jernsko som han egentlig hadde tenkt å tilby våre helter.

Jernsko forteller videre at Tre vintres komme vil ha store konsekvenser for livet i Elber Mon. Hennes kulde vil bringe snø og vinter selv til hjertet av skogen, hvor det ellers alltid er sommer. Druidene tror at dette vil drepe Den hvite satyren, som har et sterkt bånd til skogen. Elber er ikke bare Den hvite satyren, men også den fremste av druidene, vokteren for deres mysterier. Druidenes skikk sier at det alltid må være én høydruide, og aldri mer. Elber har vært den fremste i århundrer, så hans død vil skape et maktvakum som ingen har sett maken til på lang tid. Eik har, i følge Jernsko, intet håp om å bli den neste, men med Jernskos hjelp kan han posisjonere seg på en måte som vil gjøre han verdifull for hvem det nå enn måtte bli.

Til slutt gir Jernsko Alan er advarsel. Jernsko vil for en tid tjene Eik, til gjengjeld for det han fikk i natt. Dermed vil han mest sannsynlig ikke være der for å redde Alan hvis noe slikt skulle skje igjen. Med dette skiller de lag, og Alan returnerer til Semaran i grålysningen.

24. Duir
Alan kommer til Oman, og forklarer hva som har skjedd. Oman kaller Ilrian tilbake. Oman bruker Nings bok til å lokalisere Ning, og besvergelsen forteller ham at Ning er på et sted som heter Hroftalvings øye, på Vardaøy i Chel Danu. Litt etterforskning forteller dem at Hroftalving var en piratjeger som bygget mange små fort på små øyer nordvest i Chel Danu, som del av sin kampanje mot pirater i de farvannene, for omtrent hundre år siden. Hroftalvings øye er ett av disse. Videre går det rykter om akkurat dette fortet, at Hroftalving brukte det til å huse fanger som han torturerte for informasjon om piratenes skjulesteder. Da Hroftalvings oppdrag var utført, lot han fangene sitte der. De slutet ihjel mens han ble hyllet som en helt i Chel Danus hovedstad. Siden har fiskere og sjømenn fortalt om spøkelser og onde ånder som hjemsøker stedet.

Våre helter beslutter å dra dit så fort som mulig, men siden Alan sårt trenger noen timer søvn og Ilrian gjerne skulle forberedt noen andre formularer til ekspedisjonen, venter de i åtte timer. Vanger Kalt kommer innom med noen gjestander som ble funnet i Machiels hytte, og som fyrsten har bestemt skal tilfalle våre helter, om de ønsker dem. Blant gjenstandene er Baba’Huaaras bue, et stort, sort våpen viet til Sarhad, som selv Alan strever med å spenne. Vanger Kalt forteller også at det kommer til å være en diskrét bisettelse for Machiel en av de nærmeste dagene.

Når de er klare transporterer våre helter til Itghard havn og vindvandrer derfra. Reisen tar seks timer, og det er mørk natt når det så vidt får øye på øya i det svake måneskinnet. Det av fortet som ligger over bakken er i ruiner, men de finner en vei ned til kjelleren. Der nede finner de en dverg og et menneske, inkapslet i noe som ser ut til å være grønn krystall. Det viser seg imidlertid å være krystallisert slim, og de blir snart angrepet av en enorm, levende slimmasse som forsøker å inkapsle dem på samme måte. De dreper den relativt enkelt. Alan bruker den sorte buen, som er svært effektiv, på tross av ubehaget velsignelsen til Sarhad forårsaker ham mens han holder i den.

Våre helter går lenger ned i kjelleren og finner Ning, inkapslet på sammen måte. I det de forsøker å bryte ham fri, blir de angrepet av marilithen Zeávarros, som anklager dem for å forhindre hennes vitenskapelige arbeid. Kampen går dårlig for våre helter i begynnelsen, fordi Zeávarros får presset dem opp i et hjørne og slår Alan bevisstløs med sin kraftige hale. Oman og Ilrian klarer heldigvis å trekke henne vekk fra ham, og Ilrian holder henne opptatt i nærkamp mens Oman manøvrerer og Alan kommer seg. Til slutt treffer Oman henne med to kraftige besvergelser. Brent nesten til døde av hellige flammer trekker demonen seg tilbake, men ikke før hun har ødelagt Ilrian.

Uten å ta seg tid til å undersøke resten av kjelleren hogger Alan og Oman Ning fri. De beslutter dog å redde de to andre fangene før de drar. Den første går uten problemer, en kvinnelig dverg kledd som en sjøfarer. Den siste byr imidlertid på en overaskelse. Kvinneskikkelsen i den siste krystallen er ikke et menneske, men en medusa. Så snart hun er ute av krystallen forvandles både Alan og Ning til stein. Oman og dvergen rekker å dekke til øynene, og medusaen, som later til å være vennligsinnet dekker straks ansiktet sitt. Skaden er imidlertid skjedd. Omans besvergelser er ikke sterke nok til å få ham hjem med begge steinstøttene. Det ser ut til at han må vente i syv timer på soloppgang og nye besvergelser, uten å vite når Zeávarros kan komme tilbake.

View
Syttifjerde møte
Arbeht

Ilrians drømmevandringer
Ilrian returnerer til Shjadurus mølle, som på tross av hans forrige besøk fremdeles står, men nå forlatt. Omtrent der han ville forvente å finne Erkshis hytte finner han er forlatt bjørnehi, hvor noen har gravd et ildsted og kokt lapskaus. Det gløder fremdeles i ildstedet og lapskausen er akkurat passe varm. Lukten av mange slags beist henger tett i luften inne i hiet. Det er ingen andre tegn på at noen fremdeles bor her.

19. Duir forts.
Våre helter forsøker å komme i kontakt med Ning gjennom magi, men det bærer ikke frem.

20. Duir
Ilrian sender bevisstheten sin ut i de høye landene og får vite der at Ning er død. Han velger likevel ikke å dele denne informasjonen med resten av gruppen fordi han ikke vurderer den som pålitelig, og fordi han uansett ønsker å få Nings bok tilbake fra Eik. Ilrian sender så en magisk beskjed til Eik om at han vil kjøpe boken sin tilbake. Eik svarer at han liker boken, og etterlyser et tilbud.

Våre helter reiser inn i Elber Mon, for å finne noen som kan gi dem retningen til Arbeth, Eiks tilholdssted. Den første dagen går og jakter de, uten noen større oppdagelser enn at Elber Mons trær har fått høstfargene sine uvanlig tidlig. Det tette taket av løv over våre helter er mer rødt og gult enn det er grønt, og langt mer fargerikt et trærne rundt Semaran.

21. Duir
Våre helter vandrer i Elber Mon da de hører kvinnestemmer og latter. Uten å skjule sin fremmarsj nærmer de seg lyden, som snart forsvinner. De kommer til en dam. Spor leder til dammen, og ved vannkanten ligger noen klesplagg og en bue, men det er ikke tegn til noen humanoider. Ilrian får øye på tre søvfargede fisk på bunnen av dammen. Han forsøker å snakke til dem, men de enser ham ikke. Våre helter reiser videre, mens de diskuterer flere måter nå sitt mål på.

22. Duir
Oman tilbyr et offer av smakfulle sopp til Rhiannon, for å få hjelp til å finne Arbeth. Hun mottar offeret, og med nye veibeskrivelser vindvandrer de til det rette stedet. De finner en gravhaug bevoktet av en enorm bloddrikkende tornebusk som kaller seg Warrla. Den forsvarer Eik fordi han er den eneste som mater den, etter at dyrene i skogen lærte å holde seg unna. I det Warrla dør forteller den at Den trefoldige vinteren er på vei. Blodet vil fryse til is, og mine røtter vil tørste i hjel. Den eneste trøsten jeg får er at Elber Mons ende også vil ende den hvite satyren, som jeg hater, selv mer enn jeg hater dere.

I gravhaugen konfronterer våre helter endelig Eik, med elementer, lyktemenn og en vampyrenhjørning i ryggen. Kampen er en av de lengste de har vært med på. Til slutt har begge sider brent av de fleste av sine ressurser, uten noen dødsfall på noen av sidene. I de siste sekundene er kampen blodig nærkamp, knivblad mot knivblad. Eik er dog mer utholdene enn våre helter, og de velger å flykte i siste liten. De kommer seg tilbake til Leggersmark, men rett før de transporterer seg, havner Alan under vampyrenes innflytelse, med instruksjoner om å drepe Ilrian.

View
Syttitredje møte
En innføring i kosmologi

12. Duir forts.
Ilrian drar til Hains maguslaug og handler med magusen Firsindir. På vei ut møter han Borandir, som spør Ilrian om det er sant som ryktene sier, at Markus Talian Feron er død. Ilrian sier han tror det. Borandir virker ikke helt overbevist.

13. Duir
Ilrian kommer flyvende til Veiamark, på vei hjem fra Hain. Alan drar ut i skogen for å lage en bue. Oman lokaliserer Tal Marrad, som er på Terskelen, i Den laveste ulegemlige sfære, på Eliel (celestial for “guds lov”), også kalt Den andre søylen.

14. Duir
Oman og Alan reiser på vinden til Veiamark og møter Ilrian der. De snakker sammen om hvem de kjenner som kan være til hjelp når det gjelder kunnskap om Kongegudens sfærer. Under diskusjonen nevner Ilrian Lysets sanne navn i et distré øyeblikk, og Alan blir synlig nervøs fordi han husker da han i Gehenna lærte hvor håndfaste konsekvensene av å nevne en guds navn faktisk kan være. Ilrian foreslår Ning, sin gamle læremester, som var interessert i å kartlegge de fjerne landene. Problemer er å finne ham, siden laboratoriet hans ble plyndret, rasert og lutret av hva som ser ut til å ha vært Ulad Ram-prester på et tidspunkt mens Ilrian var død. Ilrian har selv mistet alle eiendelene han hadde som han fått av Ning, men Eik har Ilrians tidligere formularbok, som tildigere tilhørte Ning.

Ilrian spør Shalkor den eldre om hjelp. Shalkor sier bare at våre helter burde finne noen som vet mer enn ham før de reiser til Eliel, og aller helst noen som som kan tjene som guide. Eik kan han derimot være mer behjelpelig med. Shalkor blir borte i et kvarter, og returnere med navnet på Eiks tilholdssted i Elber Mon, et sted som heter Arbeth (“skyggefullt vadested” på sylvan). Shalkor blunker og myser, som om metoden han brukte på å finne Eik på en eller annen måte skadet magusens øyne. Etter å ha fått denne informasjonen transporterer Ilrian seg til Semaran. Der bruker han resten av dagen på å kopierer formularer til boken sin.

Alan vindvandrer til Riahskog for å jakte på buemateriale. Han feller en kjempegaupe og sikrer seg dens sterke sener. Oman vindvandrer til goblinfortet og finner Azags leir for å spørre ham om en gnomisk magus ved navn Sedna Jernspurv, som Azag handlet med mens Oman var hans lærling og som besitter store kunnskaper om de fjerne landene.

15. Duir
Alan blir i Riahskog og jobber med buen sin. Ilrian og Oman drar for å finne Sedna Jernspurv. De finner restene av gnomelandsbyen der Azag sa den skulle være, og utenfor de falleferdige restene av et gammelt, lavt steinhus blir de møtt av en utmagret, skjeggete gnom. Sedna krever betaling for sin kunnskap, og Ilrian tilbyr han en besvergelse fra boken sin, noe Sedna med glede aksepterer. I bytte får Oman og Ilrian en lang, noe eklektisk forelesning om hvordan interdimensjonale reiser fungerer. Det viser seg at den beste måten å reise trygt, i en relativ fortsand, mellom planene, er å følge visse ruter, som gjør at man gradvis tilpasser seg de potensielt farlige forskjellene i fysiske lover. Det er flere måter å komme fra Lyr til Den andre søylen, men den letteste ruten for våre helter mener Sedna er å dra langs Esus stav, et plan som strekker seg fra barrieren til Daath og helt opp til de høye landene. Sedna sier også at om man skal reise “oppover” i universet, bør man samle momentum ved å begynne reisen tilsvarende lavt. Siden våre helter skal så langt opp man kommer, anbefaller Sedna å begynne så lavt ned man kommer: Haat Cuic. Sedna produserer en hodeskalle av ukjent opphav, og sier at han kan bruke den til å lage en nøkkel til Marerittenes alter. Han sier også at siden våre helter legger ut på en farefull reise, uten noe tidligere erfaring med liknende ekspedisjoner, er det sterkt anbefalt at de får seg en erfaren guide. Siden det ikke finnes så mange slike i Lyr, er det vanligste å trekke fra “andre kilder”.

16. Duir
Ilrian og Oman snakker om hvem som ville være en god guide, men de kommer ikke frem til noe. De bestemmer seg for at de fremdeles skal finne Ning, i tilfelle han kan fortelle dem mer enn de allerde vet. Oman gir instruksjoner til en lokal smed for å få kontruert nøkkelen han trenger for å kunne returnere til Lyr. Ilrian reiser innom Hain på veien til Sedna, for å hente pergamentrullen han kjøpte. Resten av dagen tilbringer han sammen med Sedna, som fullfører sine studier av Ilrians bok.

De neste dagene fortsetter Alan å jobbe med buen sin, Ilrian med boken sin og Oman utfører diverse forberedelser til ekspedisjonen.

19. Duir
Alan blir ferdig med den nye buen sin og våre helter gjenforenes.

View
Syttiandre møte
Djevlenes råd

11. Duir forts.
Våre helter tar et overblikk over de to første kamrene de finner under Djevlenes råd. Da de later til å være forlatt, bestemmer de seg for at Ilrian skal gjør det han kom for med en gang, heller enn å gå lenger inn først. Dermed setter Iliran seg ned og uttaler besvergelsen som sender bevisstheten hans inn i drømmeriket. Oman og Alan står vakt. Etter noen timer blir de angrepet av djevler som skjulte seg lenger inn, men de driver dem tilbake.

Ilrians drøm
Ilrian befinner seg straks i drømmefestningen, men etter å ha forsikret seg om at alt ser ut som det gjorde sist, smetter han mellom de fysiske manifestasjonene og videre til drømmen om Markene og Djevlenes råd. Her finner han en noe mer skremmende versjon av steinformasjonene som har gitt navn til stedet. Det er høst i drømmen om markene. Vinden blåser over høystakker og tomme åkrer, treffer steindjevlene og blir en konspiratorisk mumling. I himmelen danner uværskyene en virvel som sirkler rundt et lysende punkt, plassert rett voer Når Ilrian betrakter det nærmere, ser han et lysende hjul med seks eiker, Ulad Rams hellige symbol, plassert rett over sirkelen av steinformasjoner.

Når han plasserer seg i sirkelen, dukker Elmar flammende skikkelse opp, med glødende øyne, vinger av ild, og en aura av sviende hete. Skapningen forklarer imidlertid at den ikke er Elmar, men Surze’el, engelen som besatte Elmar når han var i sin profetiske tilstand. Den har vandet i de ulegemlige delene av Gwynnfryas sfærer siden Elmar døde, ute av stand til å returnere til sitt opphav eller manifestere seg blant de dødelige. Engelen spør Ilrian om han har mistet retningen, og later til å mene at våre helters viktigste oppgave er å finne og helbrede “sykdommen” i Ulad Ram-kirken.

Et sted i de høyeste landene sitter en kantor dere forsøkte å drepe en gang. Hvis dere skal helbrede sykdommen i Lysets kirke må dere finne ham igjen. Det er en hard reise, og stien vil ikke alltid være der. Finn retningen igjen.

Etter dette forsvinner han i et vingeslag og Iliran bestemmer seg for å besøke Shjadurus mølle. Der finner han møllen, på samme måten som Djevlenes råd, forstørret og mer truende, som i et barns mareritt. Det første han ser er bekken som renner forbi møllen, som nå er nesten helt tørr, og mer blod en vann. Over bekken henger brynjer, hjelmer, våpen og blodstenkte klesplagg til tørk. Selve møller er bevoktet av en sirkel av ulver, som advarer Ilrian om å vende om.

Husets frue har flytet fra sin rettmessige straff. Det er ingen hjemme. Bare den sorte kulden som kryper inn i tomme hi etter at alle er døde.

Ilrian synes likevel han hører en kvinnestemme inne fra møllen, som ber om hjelp. Ulvene slipper ham forbi, men i det Ilrian går mot møllen, bryter en snøstorm øyeblikkelig ut rundt ham. På drømmers vis er møllen plutselig langt foran ham, og ulvene et sted langt bak. Kvinnestemmen roper ett eller annet som drukner i vinden. Når han omsider nesten er fremme ved døren, slår en enorm, hvit frostorm seg ut av møllen og angriper ham. Ilrian merker snart at ormen ikke angriper hans fysiske legeme, men hans sinn og dets kontroll over drømmen. Første gang den treffer ham, overfalles ham av desorineterende syn av et høyt fjell, dekket med snø, hvor krigere fra alle sivilisasjoner og tidsaldre henger naglet til fjelleveggen med sine enge våpen. Etterhvert som kampen forsetter, får ormen inn flere treff, og Ilrian ser fjellet som en enorm trone, ufattelig høy. På tronen sitter en enorm mannsskikkelse, med langt skjegg, ett øye, et spyd, og en ravn på hver skulder. Heldigvis lykkes det han så vidt å bevare fatningen nok til å gi ormen banesår. Ut fra såret faller en naken, ung kvinne, som lander i snøner og blir liggende, våt og skjelvende som en nyfødt. Dette synet bryter ned det siste av Ilrians selvkontroll, og hans sinn spres i alle retninger som løv i vinden.

12. Duir
Etter at Iliran har vært bevisstløs i ti timer, opphører Ilrians besvergelse, men han våkner ikke. Oman forsøker å helbrede ham med en sterk dose negativ energi, og det fungerer. Iliran er desorientert og utmattet, men tilbake i kroppen sin. Dermed forteller han om sine opplevelser, og våre helter rådslår om hva de nå skal foreta seg. De blir enige om at det kan være verdt å utforske muligheten for å søke etter Tal Marrad i det høye landene.

Oman husker Tal Marrad fra sin tid i Lysets kirke. Han husker overkantoren som en fornuftig mann som først snakket tydelig mot de mer monoteistiske strømningene i kirken, og spesielt mot kirkens støtte til militære aksjoner i Eryri forøvrig. På et tidspunkt sluttet han imidertid å protestere, formodentlig på grunn av sin urokkelig lojalitet til kongen og den øverste faderen. Da dette skjedde var det en stor skuffelse for Oman.

Oman forteller om Tal Marrad og om hvordan ideen om Ulad Ram som noe høyere og mer enn de andre gudene dyrket i Lyr alltid har ligget mer eller mindre eksplisitt i læren om kongeguden. Alan spør seg om Lysets kirke kan ble en alliert mot djevlene hvis det lyktes å “helbrede” den. De diskuterer også om hvordan Asmodeus sekten har tjent på uroen som nå hersker i Eryri, i hvilken grad de var avhengige av den for å utføre sine planer og i hvilken grad de er ansvarlige for den. Iliran har flere mennesker han kunne ønske å rådføre seg med. Han ønsker å oppsøke Elber, den hvite satyren. Han kunne også tenke seg å finne Jernsko, for å finne ut hva han vet om hva som skjer.

Før de forlater området, bestemmer våre helter seg for å se gjennom resten av Djevlenes råd. De finner en liten, forlatt underjordisk kontruksjon, i tråd med Ferons beskrivelse av stedet. I hovedrommet, der ritualet med Orcus’ stemme tydeligvis fant sted, er det unaturlig kaldt, og i et av de syv gravkamrene, finner de et alter som later til å være konstruert av frossent kjøtt og menneskeben. Iliran ødelegger det. Utover dette virker alt som om det var da Feron var her. Alan finner spor som tyder på at djevlene de beseiret har holdt til her noen dager. Før de returnerer til Semaran bruker Oman en besvergelser til å reparere døren til Kat Malar, slik at de kan se hvilke ord som skjuler seg bak kloremerkene.

View
Syttiførste møte
Infernalsk aktivitet

9. Duir forts.
Oman er i Semaran, men får gitt beskjed til Alan om at han akter å returnere dagen etter. Ilrian er død. Alan og Jyll plyndere sine falne fiender og kommer seg opp til resten av eventyrerne. De støter på en basilisk på veien, men etter forsiktig planlegging avliver de den uten store problemer. Når gruppene gjenforenes, finner Alan ut at Shalkor og Feron ble tvunget til å teleportere ut sammen, etter at en kamp nesten gikk galt. Seieren er nå sikret, men magusene har tydeligvis ikke ressurser til å returnere i dag. Siden alle uansett er medtatte etter en lang dags plyndring, går de fire resterende eventyrerne til ro for natten.

10. Duir
Feron og Shalkor ser ikke ut til å komme tilbake med det første. Alle eventyrerne begynner å slippe opp for piler, trylledrikker og liknende, så Rebekka bestemmer at de skal bruke dagen til å forsøke å erstatte det de har mulighet til å erstatte, heller enn til å sitte og vente på at magusene skal komme tilbake. Rebekka legger ut mot et ganske veluttrustet vertshus, som ligger bare et par timer unnå, sørover på veien mot Saith Marcog. Kal og Jyll holder fortet i Arbarak, mens Alan går ut i skogen for å lage piler og vente på Oman.

I Semaran får Oman høre at engler angrep hærstyrkene Nortghard har fylket for å invadere Dyfed, i grålysningen for to dager siden, dagen etter den sorte solen viste seg på himmelen og natten der himmelen var dekket med stjerneskudd. I følge ryktene dukket det opp monstrøse, nærmest demoniske skikkelser blant Nortghards styrker, som tok opp kampen med englene. Flere engler falt, og de gjorde også monstrene. De resterende engelene trakk seg tilbake. Kampen spredde stor panikk, og nå som nyheten om hendelsen sprer seg, har det atter vekket tvil hos Dyfeds fiender. Mange diskuterer nå, slik de gjorde før Dyfeds nederlag i Itghard, om de har noe håp for seier når de setter seg opp mot en styrke med gudommelig støtte.

Oman returnerer så til Arabarak på vinden og møter Alan på veien. De bestemmer seg for at Oman skal bruke vindvandringen til å handle inn nye ressurser i Itghard. I samarbeidets ånd flyr Oman først innom Rebekka, som er på vei tilbake til Arbarak sørfra, for å høre hva han kan skaffe på hennes vegne. Slik har det seg at Oman går fra tempel til tempel i Itghard og samler inn trylledrikker, pergamentruller og piler der han kan finne dem. Han oppdager også at maguslauget i Itghard later til å være forlatt, selv om rykter om forbannelser og ville automaton foreløbig hindrer folk i å benytte seg av eiendommen.

11. Duir
Ilrian kommer til seg selv hos Shalkor den eldre, som spør hva våre helter foretar seg i Arbarak. Iliran sier at de er på skattejakt. Shalkor sier at han ikke har noe mot det, men akkurat nå, når våre helters infernalske fiender er aktive i Eryri, synes han det er en underlig prioritering. Før Ilrian reiser sier Shalkor at han vil bli “misfornøyd” hvis noen av hans venner i Arbarak kom til skade på grunn av våre helter. I Semaran møter Ilirian Machiel, som forteller ham om hva som har skjedd i Nortghard. Machiel mener det trolig var voktere som angrep, og at det dermed er ekstremt usannsynlig at de faktisk angrep Nortghard-hæren. Han tror noen andre, som vokterne så som sine fiender, skjulte seg i hæren for å provosere frem et angrep som ville føre til utbredt frykt og tvil.

Alan våkner og oppdager at Ilrians lik har smuldret opp. Han returnerer til Arbarak, hvor Feron og Shalkor også har returnert. Alan forteller Feron og Oman hva som har skjedd, og Oman sender en magisk beskjed til Ilrian, for å undersøke om dette betyr at Ilrian har returnert til livet. Dette viser seg å stemme. Ilirian ønsker at de andre skal komme til Semaran, hvor han håper å overtale dem til å følge opp hendelsen i Norghard. Feron sier han har forberedt seg sammen med Shalkor på en plan de har klekket ut, og at han i dag trenger all sin tid og sine besvergelser til dette. Dermed tar han den underlige nøkkelen fra Alan og blir i Arbarak med Shalkors bande, mens våre øvrige helter reiser til Semaran.

Våre helter snakker sammen om hva som har skjedd og hva de kunne tenke seg å gjøre. Ilrian mener de burde snakke med Hiskiliam og Liandra om hva de eventuelt kan gjøre for å avsløre infernale aktiviteter i Nortghard, som muligens vil ha den doble effekt å svekke djevlene og samtidig sette en stopper for ryktene. De blir enige om å snakke med Hiskiliam.

Hiskiliam kan fortelle flere ting om hva som skjedde i Nortghard. Det var to djevler som skjulte seg blant Nortghards hæstyrker, det var de som ble angrepet av englene, som formodentlig var voktere. De to djevlene, sammen med flere engler, ble drept. Djevlenes legemer er nå i Nortghards besittelse, og selv om det ikke har lykkes noen å identifisere dem, er det klart at de var av høy rang. Hiskiliam mistenker at denne hendelsen er forbundet med De syvs forbund, noe våre helter kan bekrefte. Iliran velger også å fortelle Hiskiliam alt de har fått vite om djevlene gjennom Feron. Han velger samtidig å fortelle at Feron er i livet, og hvordan våre helter kom i besittelse av denne informasjonen. Hiskiliam er overrasket og glad for å høre at Feron er i live, og tror at han kan bruke den øvrige informasjonen til å finne ut mer. I mellomtiden er han rådvill angående hva våre helter burde foreta seg nå. På tross av de betydlige tapene De syvs forbund har lidd på grunn av våre helters arbeid, så har våre helter blitt utmanøvrert, og nå står de ovenfor en enda mektigere og mer utspekulert fiende. Hiskiliam frykter for Eryris fremtid.

Under samtalen kommer det frem at våre helter klarte å knekke koden på Asmodeus-amulettene. Hiskiliam blir blek når han får høre det, og innser at våre helter var så nære å oppdage djevlenes skjulested. Djevlenes råd, som amulettene refererer til, er et gammelt, folkelig navn på en steinformasjon ved Riahskog, nordøst for Wullans stein. Hvis våre helter hadde visst dette, eller spurt noen som viste dette, ville de hatt beliggenheten til djevlenes levninger før de ble gjenopplivet. Ilrian sier han har en idé om hvordan han kan skaffe mer informasjon, og tar de to andre med seg til Djevlenes råd, hvor de finner nedgangen til De syvs forbunds forlatte skjulested.

View
Syttiende møte
Kjelleren i Arbarak

9. Duir forts.
Feron blir med Shalkor, Kal og Rebekka, som fortsetter å utforske oppover i pyramiden, mens Jyll, som er lei av å kjempe mot vandøde, slutter seg til Alan, Oman og Ilrian som setter kursen for bunnen av konstruksjonen, på leting etter den mystiske nøkkelen som skal gjøre det lettere å nærme seg Arbaraks innerste.

Når de kommer til første etasje tar Jyll ledelsen og setter kursen mot det nordvestre hjørnet av pyramiden, hvor det finnes en vei til kjelleren. De støter på en liten tropp med skjelettkrigere, men beseirer dem med relativ enkelhet, og kommer ut i salen som er åpen ned til kjelleren. Her er spindelvev overalt, og rett utenfor lyset fra våre helters fakler høres alltid klikkingen av araknide føtter. For å komme seg ned i kjelleren må man klatre ned langs seksti fot høye søyler, hvis overflate er dekket av spindelvev. Her og der kan man se humanoide skikkelser som henger livløse, innkapslet i silke. Ilrian kan fly ned, men de tre andre klatrer. Alan hjelper Oman, og Jyll følger like over dem. Det tar ikke lang tid før en sverm av små, giftige edderkopper piler mellom fingrene deres, oppover armer og ben og søker et hvert ubeskyttet punkt på kroppene deres. Alan setter seg også fast i nettet, men kommer seg løs og klatrer raskt ned. Oman slipper seg det siste stykket, og lander hardt, men utenfor edderkoppenes rekkevidde. Jyll bruker en av Ilrians tryllestaver til å sette fyr på nettet og svermen som nå vender sin oppmerksomhet mot ham. Det har den ønskede virkningen, men da flammen får tak i nettet og raskt sprer seg, velger Jyll også å hoppe ned resten av distansen.

I kjelleren finner våre helter at edderkopper, store som katter og hunder, følger dem fra trygg avstand både foran og bak. Jyll advarer at selv om de ikke tør å nærme seg nå, angriper de hvis de aner svakhet, eller hvis man stopper opp for lenge. Etter å ha beriket seg med det de finner på likene til mindre heldige eventyrere som har endt sine dager i nettene, forserer våre helter en felle, med Jylls hjelp, og fortsetter inn tomme saler og lange, krokete korridorer. De møter på flere edderkopper, store som stridshester, men beseirer dem uten store vanskeligheter. Jyll skjuler dårlig sin klede over å kjempe over levende fiender igjen.

Snart kommer våre helter til en dør merket nylig med et underlig symbol, risset inn med et lite egnet redskap og en ustødig hånd. Symbolet viser et nett, i nettet en edderkopp, og på edderkoppen et kvinnehode. Selv om både Ilrian og Oman får en klart religiøs følelse av symbolet, er det ukjent for dem begge. Døren later til å ha vært i hyppig bruk, så de åpner den. Rommet innenfor er storslagent. Det later til å være et slags påkostet mausoleum, med luksuriøse sarkofager og tente lys langs veggene. I midten av rommet står en forgylt paviljong. Fra paviljongens strålende tak og ut til veggene i rommet er det strukket liner, fra hvilke det henger bånd med krystaller og rubiner, som reflekterer og forsterker lyset i rommet. Den samme paviljongen tjener for tiden som et alter til edderkoppgudinnen, som voktes av en sorthudet krysning av en edderkopp og en alvisk utseende humanoid som kaller seg Hecht’tsress.

Skapningen ønsker våre helter velkommen, og Iliran og Oman går for å snakke med den. De spør den ut om hva den er, hvor den kommer fra og guden den tjener. Den forteller ikke mye, men de forstår at dens rase bygger sine byer og templer langt under jorden, og at de sjeldent kommer så nære overflaten. Våre helter bringer på det rene at dette er skapningen som har tatt kontroll over kjelleren av Arbarak, og at den har nøkkelen de ser etter er i dennes besittelse. Ilrian foreslår at de kan samarbeide. Hecht’tsress sier at han kan gå med på å låne nøkkelen til våre helter, men siden han ikke kjenner dem, ville det være passende om an fikk en slags sikkerhet, siden han selv ikke har anledning til å forlate basen sin. Mens forhandlingene pågår står Alan og Jyll et stykke lenger bak og avventer situasjonen. På et tidspunkt griper Jyll sjansen til å ubemerket forsvinne rundt et hjørne og skjule seg. Oman aner en falskhet i Hecht’tsress og ber Ilrian være forsiktig. Ilrian tilbyr skapningen krokspydet som sikkerhet for nøkkelen, og Hecht’tsress går med på det. Han henter frem nøkkelen, som viser seg å være et mumifisert hode i et rustent fuglebur, og gjør mine til å rekke den til Ilrian, men i det han gjør det, velsigner han også handelen i Lolths navn. Selv om Iliran ikke har gjenkjent noen av symbolene eller epitetene som har blitt brukt om Edderkoppenes gudinne så langt, fremkaller dette ordet glimt av forbudte eder og dystre legender fra hans tid blant alvene. Før han rekker å tenke på å skjule det, viser Ilirans ansikt et kort, men umiskjennelig tegn på avsky. Dette sammenfaller perfekt med angrepet, som kommer fra begge sider, fra enorme edderkopper som til nå har vært skjult av en sterk om omfattende illusjon.

I kampen som følger gjennomskuer Oman illusjonen, som har fordreid deres oppfatning av hele rommet. Det er et falmet og sammenrast mausoleum. Sarkofagene er brutt opp og skjendet. Gullet er gråstein og de rubinprydede linene er spindelvev. Og rommet er fullt av store edderkopper som nå overfaller Oman og Iliran fra alle kanter. To gråbrune taranteller, store som små hus, slår Ilrian i bakken før han rekker å trekke seg unna. Oman later til å stå for tur, omringet av edderkopper og svekket av Hecht’tsress mektige magi, men han uttaler Aber Saints hemmelige navn i rett øyeblikk, og slår sine fiender med blindhet. Mens han stirrer døden i hvitøyet nedkaller Oman så all sin destruktive, hellige kraft og Lolth-presten fortæres i sølvfargede flammer. Oman flykter så, dekket av Alan og Jyll, men edderkoppene følger på og han blir nøtt til å flykte til Semaran med en besvergelse for å komme ut med livet i behold. Alene holder Alan og Jyll stand mot monstrene. De utnytter motstandernes størrelse for å lage flaskehalser og bytter på å stå i veien mens den andre skyter. Etter en lang utveksling ligger edderkoppene døde, mens begge eventyrerne er dekket av sår og Alan har seks piler igjen i koggeret.

View
Sekstiniende møte
Møte i Arbarak

9. Duir forts.
Våre helter beseirer skrømtene, men ta Ta Awi forsvinner i løpet av kampen. De utforsker videre, gjennom underlige og arkaiske kamre, men finner ikke annet enn sporene av en gruppe eventyrer som har vært her, ikke så lenge for dem. De finner trappen til tredje etasje og står snart ovenfor en forseglet dør. På døren er en forbannelse skrevet med eldgamle piktogrammer. Den lover fortvilelse og undergang til den som vandrer i disse hallene uten den riktige «nøkkelen». Døren er stor, tung og beskyttet av besvergelser, så våre helter prøver en annen vei. De finner enn hall som later til å ha blitt brukt til ritualer av pyramidens opprinnelige beboere. Nå vitner hallen om en hard kamp som har funnet sted her nylig, men med unntak av noen størknede blodflekker og piler er det ingen rester av de kjempende. Alan blir oppmerksom på noe stort som beveger seg et sted foran dem i konstruksjonen. Våre helter går etter lyden, gjennom en ny forseglet dør, som noe har brutt opp, og kommer inn i enda en stor sal, men denne er ikke tom. En mumifisert yppersteprest fra den nå utdødde Heli-kulten, leder andre mumieprester og skjelettkrigere mot våre helter fra ryggen av en enorm, vandød skorpion. Våre helter beseirer dem uten store vanskeligheter, og står plutselig ansikt til ansikt med Shalkor Malrym, som har blitt tilkalt av kampgnyet.

Shalkor ønsker våre helter velkommen og tilbyr dem å dele den midlertidige leirplassen som han og hans kumpaner har satt opp. Snart står våre helter atter en gang sammen med Shalkor, Rebekka, Kal og Jyll. De fire har utforsket Arbarak en stund allerede, men de har stått på sterke magiske forsvar og går langsomt frem. Shalkor later til å være den samme middelaldrende Shalkor som noen av våre helter møtte i Semaran. Han kjenner Oman fra før, men han later ikke til å huske ekspedisjonen til maguslauget i Ithgard og hilser på Ilrian som om de ikke har møttes før.

De to eventyrergruppene snakker lenge sammen om Arbarak. I følge Shalkor er det farlig å bruke magiske virkemidler til å omgå stengte dører, på grunn av sterke magiske verne som bare blir verre oppover i nivåene. Derfor har han forsøkt å finne denne «nøkkelen» som det sto om på dørene, som han tror vil gjøre det mulig for eventyrere å omgå slike hindringer. Etter hva man har kunnet finne ut, er det en ny makt i kjelleren til Arbarak, av ukjent opphav, som kommanderer en hær av store, farlige edderkopper. Disse sprer seg gradvis utover kjelleren og første etasje, og later til å være i konflikt med det som er igjen av pyramidens egne voktere på disse nivåene. Hvem det nå enn er som styrer i kjelleren, så later de til å være interessert i å skaffe seg tilgang til til resten av pyramiden, og i følge ånden til Ta Awi, som Shalkors gruppe fikk anledning til å ta en lenger prat med, har nøkkelen havnet i deres hender. Shalkors gruppe er dermed i ferd med å forberede seg på en ekspedisjon nedover i bygningen, men siden våre helter har ankommet, og begge gruppene er interessert i å ribbe Arbarak for hva det er verdt, foreslås det å la den ene gruppen gå til kjelleren, mens den andre gruppen fortsetter å utforske tredje og fjerde etasje.

Våre helter er i utganspunkte positive til dette, men Feron er mistenksom overfor Shalkors intensjoner. Han frykter at den andre magusen er på utkikk etter noe bestemt, og at han håper å sende våre helter i feil retning så han kan sikre seg det uten innblanding fra dem. Konfrontert med denne mistanken, innrømmer Shalkor at det er noe spesielt han håper å finne i Arbarak, og han slett ikke liker tanken på at noen andre skulle finne det før ham. Hva det er han ser etter, vil han ikke gå inn på.

Alan benytter anledningen til å ta en prat på tomannshånd med Rebekka, og får på den måten endelig snakket med en annen som har opplevd å være Den røde. Slik får han vite at Den røde, som en levning fra en forgangen, villere tid da Vintergudens makt var stor i Nortghard, er ment som en inspirerende fortelling. Den røde fødes med særegne talenter for heltedåd og bragder, samt Den sorte, som følger Den røde som en skygge og trekker i skjulte tråder, slik at Den rødes liv skal bli materialet til inspirerende legender om heltemot og styrke. Disse fortellingen vil i sin tur lede andre til å leve i tråd med Vintergudens idealer. Det finnes visse regler for hvordan Den røde skal leve, og det er Den sortes jobb å sørge for at de følges. Hva det innebærer er vanskeligere å svare på. En gang var det kanskje en kult som ivaretok disse tradisjonene, men i dag har ikke Rebekka annet å gå etter en det lille hun fikk vite av Den sorte da hun selv bestemte seg for å slutte å være Den røde, og de fragmentene av eldre legender hun har kommet over senere. Rebekka blir også overrasket over hvor nært forholdet mellom Alan og Jernsko har vært. Hennes oppfatning av forholdet mellom Den røde og Den sorte, var at Den sorte i det store og det hele forsøker å skjule seg for Den røde, for å kunne manipulere fortellingen fra bak kulissene. Siden Rebekkas oppfatning av hvordan dette fungerer hovedsakelig er bygget på hennes egne erfaringer, og Alans opplevelse er ganske annerledes, kan det virke som om Den røde og Den sorte står noe friere fra skjebne og tradisjon enn Rebekka har trodd. Rebekka forklaring av ideer som gudenes vilje og skjebne likner Jernskos. Hun ser gudene som en slags beleilig personifisering av mennesker ønsker og frykt. De kreftene i oss selv som vi ikke vil vedkjenne oss, tilskriver vi til de kreftene i universet som er større enn oss selv. «Den eneste grunnen til at vi er Den røde, er at vi har et slikt anlegg for det. Det er det det vil si at vi har gudeblod i årene.»

View
Sekstiåttende møte
Inn i Arbarak

9. Duir
Våre helter reiser øyeblikkelig til Azag som blir overrasket, om ikke akkurat begeistret, over å se dem. Oman er et unntak. De to hilser som gamle venner. Det viser seg at Azag ventet for lenge på den gamle leirplassen, fordi han ventet på våre helter og deres avtalte handel. Dermed ble han angrepet av en gruppe jegere fra Hilreath. Nå ligger han i dekning i goblinfortet. Heldigvis har Azag fått tak i gjenstandene våre helter ville kjøpe og utvekslingen de avtalte finner omsider sted. Etter dette reiser våre helter rett til Arbarak.

Arbarak er en enorm pyramide. Rundt den finnes spor av mange leirplasser, så vel som selve utgravningen som bragte den eldgamle bygningen frem i lyset for omtrent et år siden. Innenfor finner våre helter store, tomme haller og labyrintiske ganger, samt både orker og troll som har inntatt pyramiden av sine egne grunner. De finner de tomme gravene til dødelige som ble begravet og forbannet for at de siden skulle gjenoppstå som Arbaraks voktere. De finner spor av flere ekspedisjoner, og flere kamper. Første etasje virker metodisk plyndret, men våre helter finner en vei til annen etasje som ser ut til å ha vist seg ufremkommelig for de fleste. Nå er veien imidlertid åpen, og også i den enorme hallen i andre etasje finner de tydelige spor av lykkejegere som har vært der før dem: en mengde uhyrer, gjort om til vandøde av Arbaraks opprinnelige beboere, ligger beseiret og partert utover gulvet. De finner en statue av Den sorte gjesten selv, med en konstruksjon liknende en vektskål. De finner også to sjakter fylt med knokler, og Oman oppdager på den smertefulle måten at ferskt blod i en slik sjakt tipper vektskålen i den korresponderende retningen. Hva som er formålet med dette har ennå ikke vist seg. Våre helter tar en lang korridor nordover og finner torturkamre bebodd av en enslig ånd som tilsynelatende er ute av stand til å forlate sitt forlengst avdøde legeme. Ånden kaller seg Ta Awi og referer til noen som har vært her før våre helter, som han har hjulpet med informasjon om Arbarak. Ilrian frigjør stakkaren, men ergrer med dette noen veldige skrømt som dukker opp og angriper øyeblikkelig.

View
Sekstisyvende møte
Den syvende dag i den syvende måned

Werwayn
Werwayn reiser alene over et krigsherjet Eryri. Overalt ser han spor av kampene og renkespillet, men også hvordan kornet spirer under den varme midtsommersolen. På godt og vondt yrer landene av liv og aktivitet. Werwayn er varsom, og han er ikke i humør til å stifte nye bekjentskaper, eller å dele sørgelige nytt med gamle, så han haster i skjul til Semaran. Her avlegger han en utførlig rapport til fyrsten, som forståelig nok blir opprørt og fortvilet. Hiskiliam liker like dårlig at Werwayn har besluttet å returnere til Bodelgard, men lar ham gå, med lykkeønsker og et tegn på deres videre vennskap. Han gir Werwayn Wullans hjelm, og både Hiskiliam og Liandra lover å komme til Werwayns hjelp i fremtiden så sant de kan. Werwayn gir det samme løftet til dem. Så reiser Werwayn videre til Bodelgard. Siden årstiden er gunstig, bruker han bare to uker. På veien ser han flere fylkinger av Nortghards hærstyrker. Og så, like etter at året går over i sommerens siste måned, returnerer Werwayn omsider til Bodelgard.

1. Duir
Iliran kommer til seg selv i Shalkors laboratorium. Det har skjedd noe galt med prosessen som skulle rekonstruere hans legemet, så det har tatt lenger tid en forventet. Shalkor er lite fornøyd med at den hviskende boken er i hendene på Lerald Tor’ris. Han vil at Ilrian skal dra og hente den tilbake. Lerald har forlatt Itghard og holder nå til på et nytt skjulested, men siden han later til å være like mistenksom overfor de han samarbeider med som med sine øvrige fiender, særlig nå som han har slått våre helter, har han nylig flyttet noen verdifulle eiendeler til sitt laboratorium i Itghard. Disse inkluderer muligens våre helters tapte eiendeler. Ilrian går med på dette, men returnerer først til Semaran. Han viser seg bare for Machiel, men gir magusen tillatelse til å fortelle om hans tilbakekomst til Hiskiliam.

2. Duir
Shalkor tar Ilrian med til Den glade griff i Itghard havn, en taverna der eventyrer og lykkejegere møtes. Klientellet møter Shalkor med begeistring, og Ilrian merker seg den veldige drageskallen som henger oppunder taket. De møter bartenderen Fergus, som overbringer noen nyheter. Saith Marcogs tropper holder fremdeles havnen, og stemningen mellom dem og Itghards borgerrådet er ikke god. Ilrian blir introdusert for klientellet som en av de siste gjenlevende «Heltene fra Riahmark», og oppdager på denne måten at ryktene har spredd seg om deres endelikt. På oppfordring synger han en sang, en alvisk kampsang fra Høstkrigen som vekker entusiasme. Så introduserer Shalkor ham for Oman. Shalkor forklarer Oman hva som skjer og Oman slutter seg til oppdraget, delvis for byttet man kan vinne fra et maguslaug, delvis fordi Shalkor antyder at en allianse med Ilrian kan lede til videre eventyr og muligens en konstruktiv konfrontasjon med Lysets kirke, som Oman har noe uoppgjort med.

3. Duir
Den selsomme trioen gjør suksess i maguslauget. Etter et hardt, rakst og godt forberedt angrep kommer de vekk fra de med en rekke verdifulle gjenstander fra Leralds hemmelige laboratorium. De dreper ingen magi, men smadrer en hel del magiske forsvarskonstruksjoner og Shalkor setter fyr på Leralds residens. Når de fordeler byttet gir Shalkor det meste til de to andre, siden han uansett var mest ute etter Den hviskende boken. Denne tar han med seg å forsvinner. De to andre fordeler skattene. Oman går med på å følge Iliran på hans reise et stykke til, så de transporterer sammen til Semaran, hvor Ilrian gir fangsten fra lauget til Machiel for identifisering. Ilrian gir også Machiel de formularrullene fra lauget som han og Oman ikke selv trenger, som er de fleste. Så legger Ilrian og Oman ut på reisen mot Bodelgard, for å finne Werwayn.

Alan
Werwayn, som har gått tilbake til å kalle seg Alan, forteller sin beretning til sin bror, som skriver den ned. Sagaen blir etterhvert en bok, til hvilket Alan selv forfatter et forord. Boken inneholder flere ting som Alan vurderer som sensitive, så mens de arbeider er de også klar over at det endelige verket kanskje ikke vil kunne deles med andre. Likevel kaster Alans lillebror seg med iver inn i arbeidet, og plager Alan morgen og kveld med spørsmål. I mellomtiden involverer Werwayn seg i landbyens daglige gjøremål, og da særlig som jeger. Når de andre jegerne ser hans evner blir han snart en ettertraktet læremester. Slik går sommeren. På et tidspunkt begynner lillebror og Werwayn å snakke på alvor om å reise ut i verden, for å samle inn informasjon til verket og å forhøre seg med den det måtte angå om en versjon av historien som fritt kan deles og leses i det hele tatt er en mulighet. Mye er ved det gamle i Bodelgard, men Alan finner ut at Vilde mistet barnet som godt kan ha vært hans, og at hun levde i taushet og sykdom en stund i landsbyen før hun pakket sakene sine og forsvant til skogs denne våren.

En dag, tidlig på høsten, mens Alan er i skogen alene, blir han overrasket av han mystisk snøstorm, og møter Tre vintre. Hun kaller ham Røde, og sier hun har søkt ham siden han kom hjem, men at skyggen hans har forsøkt å holde dem fra hverandre. Hun sier også at Badu og Maru er hennes døtre. Alan sier at han ikke kjenner henne. Hun sier de er gamle elskere. Alan sier at, selv om han er den røde, snakker han bare som seg selv. Hun sier at de har møttes flere ganger, og i flere former. Hun vil advare ham om en stor fare som er på vei, noe som vil true resten av Bodelgard hvis Alan insisterer på å «fortsette med maskeraden». Får hans gode svar og for gammelt vennskap, skal hun gi ham en sjanse til å seire over sine fiender, men om han overlever dem så skal hun selv komme å drepe ham, «det krever mine barn som har dødd for din skyld».

Alan drar tilbake til familien og forteller at han tror noe er ferd med å skje, muligens som følge av den historien han har fortalt hittil. Han akter å reise ut for å finne ut om det er noe han kan gjøre. I så fall vil han reise til Semaran, som det naturlige midtpunktet for de hendelsene som nå hjemsøker ham. Lillebror ber om å få bli med til Semaran, foreldrene liker det ikke, men det går med på det når Alan sier at han synes det er en god idé. Noen rørende øyeblikk og en fest senere legger brødrene ut på reisen.

Når den første dagen av reisen nærmer seg slutten, ser de en sort skive legge seg over solen, og landet blir kaldt og mørkt i omtrent et minutt, før alt blir ved det gamle. Like etter møter de Jernsko på veien. Jernsko forteller at han har forsøkt å hindre Tre vintre fra å nå Alan, fordi Jernsko ønsket at han skulle få sjansen til å venne seg til et vanlig liv. Nå innser imidlertid Jernsko at han har gjort en feil ved å forsøke å beskytte Alan og Bodelgard, for en fiende er på vei som Jernsko ikke kan stoppe. Alan sier at et slikt liv uansett aldri ville passet ham lengden, men takker Jernsko for den gode tiden han fikk. Jernsko, på sin side, erklærer at han er ferdig med å manipulere Ilrian. Han er fremdeles Den sorte, men utover dette hadde han håpet at Alan skulle søke og finne sannheten om hva de er på en måte som ville få ham å kunne og å ville slutte som Den røde. Han hadde også håpet at Alan kunne finne sannheten på en måte som ikke gjorde Jernsko til hans fiende. Jernsko har nå gitt opp det første og bare tiden vil vise om det er håp for det siste. Jernsko vil ikke fortelle mer enn dette, men sier at det finnes andre som har erfaringer om disse tingene og som fritt kan tale. «Vi er ikke de første.»

Feron
Feron drømmer at han er død. Han ligger, beseiret og urørlig, på gulvet i hulen til Lerald. Malurt stiger ut av skyggene, løfter ham opp og tar ham med seg gjennom astralplanet til et ukjent sted. Det er et gammelt rom, med gammel, innestengt luft. I rommet er en det en dør, og en stor steinkiste. Lyset fra et fakkel, eller et lite bål, kastes mot veggene. Feron kjenner steinvegger lukke seg rundt ham, en eldgammel og råtten stank av svovel brenner i nesen, selv om han ikke lenger makte å trekke pusten. Malurt trekker lokket over ham og alt blir svart. I det siste øyeblikket med lys ser han et glimt av Skumringsmannens ansiktsløse hode, over Malurts skulder.

Feron våkner i drømmerommet, som så mange ganger før. Han reiser seg og går inn til det fjerde rommet. De våpnene han rakk å plassere på pidestaller er der fremdeles. De øvrige pidestallene er tomme. Likevel er det noe som kjennes annerledes, kaldere og mørkere. Plutselig høres et veldig drønn fra et sted bak den neste, stengte døren. Støv og småstein faller fra taket. Festningen skjelver i sine grunnvoller og flere at våpenstativene i rommet velter. Det skrangler og klinger i sverd og spyd som spres utover gulvet. Kanskje er det også et brøl fra noe nesten menneskelig, et sted langt borte og lenger inne. Stillheten senker seg igjen. Feron legger hånden på jerndøren. Så vet han, slik man av og til vet noe i drømme, at det kommer ett eller annet med voldsom fart mot den andre siden av døren. Han snur seg fra den og kaster seg unna. Han kjenner braket i det døren gir etter, kjenner tommetykt stål suse forbi ansiktet hans og gulvet forsvinne under føttene. Feron svever. Mørket kommer tilbake.

Feron kommer seg på bena og maner frem et lys. Etter arkitekturen å dømme er han fremdeles i drømmeborgen, men i et nytt rom. Det er stort og mørkt, og følelsen av å falle som sitter igjen i magen gir ham inntrykket av at han er langt dypere ned i festningen enn han har vært før. I rommet er det rad på rad med sirkler, av den typen magi bruker til å binde de skapningene de kaller til seg. De er skrevet på gulvet med hvit kalt, som har blandet seg med sølvstøvet besvergelsen krever. De samvittighetsfulle, snirklede linjene er ukjente for Feron. Skapningene som er fanget i sirklene er ikke det, med ett unntak. En demon i forførerisk kvinneskikkelse vinker kokett til Feron fra den nærmeste. Forbi den, retter en rakshasa distre på sine mange ringer. En djevel dekket i kjettinger betrakter ham med tålmodig forakt. En luftskapning, en salig storm av regnskygrå vinger, danser lydløst en dans rundt seg selv, og er på denne måten perfekt i ro og i intenst bevegelse på samme tid. Forbi denne sitter en xorn. Den formelig sitrer i sin veldige masse, som om den til enhver tid truer med å sprenge de magiske båndene som begrenser dens utstrekning. Så kommer en skapning Feron aldri har sett før. En høy, humanoid figur, kledd i en ettersittende kjortel av et lilla, hudaktig stoff. Armener er lange, sykelig tynne og ender i kraftige, firefingrende hender. Hodet er det mest påfallende, og likner mest på en blekksprut som en eller annen med uforståelige estetiske preferanser har balansert over den brede kragen. Hodet har fuktig, blågrå hud med et hint av fiolett rett under overflaten, to store, sorte øyne og fire lange muskuløse tentakler der munnen skulle vært, eller kanskje over en munn. Tentaklene henger ned som fletter på feil side av hodet, og som alle de andre skapningene i rommet betrakter denne Feron i stillhet. Så lyder enda et brått drønn, et annet sted i borgen. Gulvet skjelver. Rommet uhyrlige menasjeri forholder seg i ro, men det er noen andre som taler fra skyggene. Det er mannen med det tofargede ansiktet, som Feron har sett i sine visjoner om drømmeborgen.

«Han er sint», sier han, og later til å mene opphavet til bråket. «Han raser fordi du var så nære og oppdage hemmeligheten. Og nå er du død.» De to veksler noe korte ord. I følge den tofargede mannen er Feron på vei til å komme tilbake fra de døde, og i dette grenselandet kan de snakke sammen. Den tofargede mannen vil ikke gi sitt navn, men sier at Feron står på terskelen til enorm makt, og nå er han i ferd med å få en ny sjanse. Mange kommer til å misunne ham den og forsøke å ta den fra ham. Den tofargede mannen legger en finger over leppene og sier «hold vår hemmelighet, Feron.»

Så ser Feron at hans samtalepartner står i en magisk sirkel, akkurat som de andre skapningene i rommet. Før Feron rekker å bemerke dette hører han en fremmed stemme rope på ham. Først virker det som om det er langt borte, men straks er kallet skremmende og øredøvende nært og et lys blender ham. Så er han tilbake i mørket under kistelokket, der Malurt plasserte ham så varsomt for en tid tilbake, med stanken fra sin egen forråtnelse i nesen og på tungen. Han blir oppmerksom kaoset han kan høre utenfor kisten. Han hører stein som smadres overalt rundt ham. Det låter mest som om en innsjø bryter gjennom en demning. Med litt stev får han opp kistelokket og utforsker hulekomplekset han finner seg i. På veien får han et glimt av både Malurt og et monstrum fra den mektigste ordenen av djevler, men snart er han alene. Han finner syv dører, alle åpnet innenfra, fra rom med sprengte sarkofager. Han kom ut av et av dem, og utenfor den døren står det

Balar’ranach.
Han som for alltid skulle være gjemt.

den som er skapt til helteverk
skal sitte fornøyd ved rokken
jeg tar hans mandom, og sønnen sterk
blir svak som de andre i flokken

Feron går fra dør til dør og finner liknende påskrifter på alle.

Baba’huaara.
Asmodeus kriger. Herrens utvalgte. De dødeliges svøpe.

de små skal eie de store rom
det usle skal hylles med sang
så trekkes alt ned i fattigdom
og verden blir smålig og trang

Marianala. De falnes drønning. Løgnenes mor. Kongers undergang.

mangt en dødelig er meg lik
som tier når ondskap gjøres
jeg lærer folket det stille svik
som ikke kan sees og høres

Ach’keíl.
Pølens frue. Den flammefødte. Den svarte sol.

jeg leder folket i salmesang
i bønner og riter å dvele
så folket tror det er livets gang
og glemmer i livet å leve

Kat’malar.
Lysets jeger. Den evig sultne. Den stupende stjerne.

Dennes skrift er kloret bort av store klør.

Dispannia. Englemorder. Stjernseslukker. Sirklenes bøddel.

jeg preker fred i hønseland
for min blodsbror er reven
lite verd er sterke mann
som hugger av seg neven

Savar’mach.
Den lenkede herre. Helvetessmeden. Det dansende stål.

folk mot folk av gode kår
jeg sammen med kniven jager
og alt de har avlet i åtte år
er borte på åtte dager

Feron finner veien ut og oppdager at han er i Markene, ikke langt fra Wullans stein. Han vasker seg i Wullan-elven, og i steinen risser han «De skal alle sammen falle» på Aphel Esu, før han reiser mot Ianamark. Her får en seg et måltid og finner ut hvor lenge han har vært død. Så returnerer han i ly av natten til våre helter tilholdssted i Semaran.

7. Duir
Ikke lenge etter at Alan har snakket med Jernsko, støter han på Oman og Ilrian, som har reist på vinden til Bodelgard, og så tilbake derfra for å forsøke å finne ha på veien. I det samme hører han lyden av noe usynlig som sniker seg innpå dem mellom trærne. De transporterer så fort de kan til Semaran. Oman får et glimt av et stort kattedyr som betrakter dem fra skogbrynet, omkranset i lyserøde flammer, men ellers usynlig.

I Semaran introduserer Alan sin bror for Hiskiliam og Liandra. De tar ham godt imot og innkvarterer ham i Enides kapell.

8. Duir
For solen står opp kommer en utmattet og medtatt Feron. Han går rett opp på Ilrians rom, og snart sitter de to og Werwayn sammen og prøver å bli kloke på hva det er som har skjedd. Feron har forstått at han ble vekket av Orcus stemme, fordi Malurt byttet han ut en av de syv djevlene som stemmen var ment å vekke. Han er også klar på at han har tenkt å få sin hevn over Lerald, og stoppe de tilbakevendte djevlene. Werwayn ser at dette kan stemme med farene han er blitt advart om, og at det dermed kan være hans formål å kjempe mot dem. Ilrian er mer skeptisk. Feron er klar på at hver enkelt av disse djevlene er hinsides de våre helter har møtt så langt, så Ilrian spør seg hvordan man kan håpe å ta opp kampen med dem. Feron sier de må samle krefter. Werwayn sier seg enig. Først og fremst vil Feron til Azag. Det passer med planene til Ilrian og Werwayn. De vekker Oman før de snakker videre. De kommer frem til en løsning som passer dem alle inntil videre. Etter å ha snakket med Azag, skal våre helter plyndre Arbarak for sine hemmeligheter. Siden Rebekka angivelig er der nå, kan man snakke med henne i samme slenger. Til gjengjeld skal våre helter spore opp Eik etter dette. Etter denne avtalen går folk til sengs, men først nevner Feron at han ikke vil at noen andre skal vite at han ikke er død.

View
Sekstisjette møte
Begravelser og nederlag

12. Saille forts.
Våre helter har vunnet kampen mot Andrealphus. Før de tar kvelden sender Feron bevisstheten sin ut i De fjerne landene, og lykkes denne gangen i å oppdrive noen informasjon uten å ta skade på sin sjel. Han finner ut at Corsanos Cullain ikke en agent for regngudens kirke, men en agent for regnguden, hva nå enn det betyr. Han finner også ut at Carboran vet om Corsanos deltagelse, både i Orcus-sekten i Saith Rinnia og i De syvs forbund, og at De syvs forbund planlegger å bruke Orcus’ stemme til å vekke opp døde djevler. Feron undersøker hvilke mektige djevler han vet har falt i Lyr, og han kommer på to:

Baba’huaara, kalt asmodeus kriger, herrens utvalgte, og de dødeliges svøpe. En ridder av blod og ære. I følge legenden ble den kallet til Eryri av en dommedagssekt i den Røde månens år. Historikere er uenige om når dette var, men det var for mellom 200 og 300 år siden. Både djevelen selv og sekten som bandt den ble beseiret av eventyrere.

Dispannia, kalt englemorder, stjernseslukker og sirklenes bøddel. Man vet ikke hvordan Dispannia kom seg til Lyr, men den infisere et stort Rhiannon-tempel i Chel Danu og manipulerte det til sine egne formål i flere år, mens den sådde usikkerhet, fortvilelse om mistenksomhet både innenfor og utenfor tempelets murer. Til slutt brøt hele organisasjonen sammen og Dispannia ble avslørt og drept av av noen Rhiannon-prester som hadde hentet inn inkvisitorer fra Auguel. Dette var for omtrent 70 år siden.

13. Saille
Ilrian annonserer sin retur til Hiskiliam, som overraskende nok ikke er overrasket. Så henter han sine eiendeler hos Machiel, som derimot blir meget overrasket over å se ham, og kanskje til og med litt mistenksom. De utveksler nytt. Ilrian låner Rogal Vhas’ formularbok til Machiel.

Begravelsen for Puchinder og Branwen avholdes. Feron taler. Han forteller om hvordan Brawen og Puchinder satte livet på spill under slaget om Itghard, for å forsvare Markenes frihet. Vanger Kalt besøker våre helter etter seremonien og de diskuterer farene og fordelene ved at gruppen fortsetter å bo ved fyrstesetet, i lys av de underlige gjestene de får. Vanger kan fortelle at Hiskiliam har blitt rådet til å sende våre helter vekk fra fyrstesetet, men fyrsten har besluttet å la dem bli. Det kan være både personlige og politiske grunner til dette. Vanger råder våre helter til å tenke gjennom muligheten. Werwayn nevner at så lenge de er der kan deres fiender forsøke å ramme dem ved å angripe den øvrige befolkningen og vente på at våre helter kommer løpende. Ilrian påpeker at det ikke er en sannsynlig strategi, ettersom de fleste av deres fiender ikke vil tenke på å komme løpende som en naturlig reaksjon. Malurt kommer opp som et mulig unntak til dette.

Den kvelden forsøker Feron å se Andrealphus i speilet. Det virker. Andrealphus er i en hule, han er tilsynelatende fremdeles såret fra kampen dagen før, og han snakker til en magus som formodentlig må være Lerald. Våre helter beslutter å slå til snarest. Det viser seg derimot å være en felle. Lerald og Andrealphus hadde forutsett overfallet, og stiller forberedt til kampen. Lerald har også hentet inn sin lærling Chara og en annen magus fra lauget i Ithgard. En av våre helters hardeste kamper bryter ut. I begynnelsen ser det ut til å gå bra, men Lerald har tatt forholdsregler mot de strategiene han nå forventer fra våre helter, og det viser seg vanskelig å opprette en fordelaktig posisjonering. Kampen tar en brå vending da både Ilrian og Feron faller for en velplassert besvergelse fra Lerald. Elmar og Werwayn klarer å drepe de to øvrige magusene, men selv om Lerald finner deg for godt å trekke seg litt tilbake, kjemper de til slutt en desperat kamp mot en cornugon på nesten full styrke. Når Werwayn ser at tvekampen mellom Elmar og Andrealphus må ende i katastrofe, slår overlevelsesinstinktet inn. Elmar faller, men Werwayn, med både djevelen og Lerald hakk i hel, lykkes i å flykte ut i villmarken, som den eneste overlevende.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.