Lyr

Førtisyvende møte

Sariel av Den andre søylen

21. Fearn forts.
Våre helter utforsker hulen videre og finner munkene. Én er for lengst død, én har nettopp dødd, som et tilfeldig offer for Ferons magi i kampen mot ettinene, én er i livet og kan fortelle dem at en fjerde munk har blitt slept lenger inn i hulen av den siste ettinen. Våre helter følger etter og finner flyktningen og hans gissel i klørne på et fryktelig monster. En kjempemessig gråhvit edderkopp, på størrelse med en fiskerbåt, har slått seg ned i den dypeste delen av hulen. Våre helter går til angrep for å redde munken, men fienden viser seg å være mer enn det opprinnelig så ut til. Puchinders hogg går rett gjennom skapningens ytre skall, og edderkopper i alle farger og fasonger velter ut fra dens indre. Edderkoppen er ikke én edderkopp, men en enorm koloni, med millioner av individer, som på en eller annen måte har bygget seg et edderkoppformet skall. Skallet er lett nok å ta hånd om, men den enorme svermen av rasende, giftige edderkopper som strømmer ut i samme øyeblikk er noe verre. Feron forvandler munken til en flaggermus og lar ham fly utenfor fare. Etter å ha spredd svermen med ild og lyn, gjennomsøker våre helter raskt resten av hulen uten å finne noe av interesse.

De to levende munkene, sammen med de to døde og steinstøtten som var Coran, returneres så til klosteret sammen med Feron og Werwayn med en transportbesvergelse. Puchinder og Branwen krysser innsjøen på egenhånd, uten chuulangrep, takket være Branwens fortryllende sang og Puchinders fristende ettinhoder. I klosteret mottas våre helter med takk. Feron forteller hva som skjedde, inkludert at den ene munken døde som et følge av Ferons noe uforsiktige fremferd. Førstebibliotekar Danus sier det ville vært langt verre hvis våre helter ikke hadde vært der, men hendelsen fortsetter likevel å plage Feron. Det hindrer ham ikke i å overtale noen berusede munker han treffer ved aftensmaten til å fortelle ham hva det er munkene faktisk gjør på klosteret. Feron oppdager at munkenes uendelige oppgave, delt av alle av Høstmannens munker spredt i kloster over hele Lyr, er å skrive en biografi om Døden selv. Fortellingen tar utgangspunkt i å kartlegge alle dødelige som dør, når og hvordan. Utover det er det forskjellige tilnærmelser som brukes i forskjellige kloster. Noen mener at det bare er kjensgjerningene rundt hvert enkelt dødsfall som kan registreres, andre mener at man kan bruke statistikk til analysere endringer i Dødens foretrukne fremgangsmåter. Andre igjen mener at man kan tillate seg en hvis dikterisk frihet, slik at man kan komme med noe gjetninger om hva Døden følte og tenkte ved forskjellige anledninger.

22. Fearn
Det er bare en dag igjen til Dyfeds styrker krysser Wullan-elven, og våre helter har omsider fått tak i hodet til devaen Matrek felte i Dinuell. Til sin overraskelse oppdager de at hodet er i live og kan snakke. Det hilser vennlig på våre helter og sier farvel til Danus uten å stille spørsmål ved byttehandelen. Før de tilkaller Brazel, velger våre helter å benytte anledningen snakke ut med hodet, så snart de blir alene med det. Samtalen går over mange temaer, og devaen, som heter Sariel, er for det meste fornøyd med å dele det den vet. Matrek nevnes tidlig i samtalen, og devaen snakker om ham som et «typisk dødelig paradoks», en mann som tillater seg tvilsomme midler for å oppnå gode mål, og som til og med kan ha glede av å gjøre det. Likevel har den en virkelig respekt for Matrek. Den sier den ikke hater Dyfeds fiender, men derimot misliker smerten krigen påfører dem, selv om den mener smerten er nødvendig. Dødeliges forskjellige lover og etiske systemer har samme formål, å forminske lidelse og smerte, men, sier Sariel, så lenge de strider mot hverandre forårsaker de mer smerte enn de forhindrer. Derfor gir det mening å forsøke å forene alle mennesker under ett system. Werwayn spør hvordan Dyfed vil behandle de som ikke innretter seg, men Sariel mener det ikke vil være noe annerledes enn det allerede er å leve med en lov som foreskriver straff til de som bryter den. Werwayn mener det er en distinksjon, siden denne loven vil være påtvunget av en invasjon, men Sariel sier at alle dødelige lover i Eryri, men unntak av Saith Marcogs nye, demokratisk validerte grunnlov, er tvunget på menneskene. Semaran-slekten, som Sariel har forstått at våre helter har en forbindelse med, invaderte selv Markene i sin tid, og tvang sitt styre på bøndene. Feron sier fortidens ugjerninger ikke rettferdiggjør nye, tilsvarende forbrytelser. Sariel responderer med at den har et ganske annet forhold til tid, og en tendens til å tenke i absolutter. Feron spør den så ut om hvordan Matrek beseiret den i Dinuell og lærer at Matreks sverd er en legendarisk magisk gjenstand kalt Nattefrost, som skal ha mørket og kulden fra Nortghards nådeløse vinternetter smidd inn i stålet. I mellomtiden har Branwen brukt en besvergelse til å nedkalle følgende legende om Sariel:

Brave Sariel
jager vannskapningens frø
under lovens tegn.

Hvit som snø og rød som blod.
Fallen der dens søsken trår.

«Under lovens tegn» referer til Sariels posisjon i det himmelske hierarkiet. Devaen er ordnet under den andre søylen i Kongegudens seksdelte system, Eliel, Guds lov. «Vannskapninges frø» er mer kryptisk, men Sariel forteller, noe nølende, at det referer til en ny fiende av Kongeguden i De høye landene, en hvis tjenere finnes i Eryri og hvis makt kan øke som en konsekvens av Dyfeds aggresjon. Det kommer frem at Sariel har blandede følelser om englenes tilstedeværelse i Gwynnfrya, men at den beundrer Dyfeds motivasjon og at den anser krigshandlingene som sanksjonert av Det gudommelige lyset. Den gir også våre helter navnet på resten av skvadronen sin (i alt tolv devaer) og på kommandanten deres, Tafaniel av De høyeste kjødelige sfærer. Det er Tafaniel som står for den overmenneskelige delen av alliansen mellom Lysets kirke og Lysets himmelske hærskarer, som begrenser kirkens englevakt til de tretten englene (minus tre som allerede er døde).

Til slutt forteller Sariel at det er for å fremme forståelse mellom de to partene at den har vært så åpenhjertet med våre helter. Den mener konflikten delvis beror på manglende forståelse, noen Branwen sier seg enig i. Puchinder derimot, kaller Dyfeds korstog både grusom og avsindig, siden det kommer til å koste utallige liv og ikke har noen sjanse til å lykkes. Etterhvert rundes samtalen av og Feron tilkaller Brazel, som tar hodet i mot og drar av gårde for å spionere på Dyfed. Så legger våre helter igjen i vei mot Itghard.

Comments

Elber

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.