Lyr

Åttiandre møte

Shedom Bal og Magcra

8. Tinne – ?
Våre helter forlater Haat Cuig og legger ut på reisen oppover Lugus’ spyd, som tar form som en uendelig vindeltrapp. Siden det stummende mørket rundt dem ikke gir noen mulighet til å skille mellom dag og natt, blir det snart vanskelig å vite hvor mange dager man har gått, spist og sovet på trappen.

?
Etter tre-fire dager ankommer våre helter festningen Shedom Bal, som er overtatt av formianere, en mauraktig rase som våre helter har møtt før, og beleiret av yogoloth som prøver å ta den tilbake. Våre helter forsøker å be formianerne slippe dem inn, da Raamael forteller at veien videre er inne i festningen. De tilbyr formianerne en gjentjeneste, og portvokteren peker mot den beleirende hærstyrken. En arcanaloth, en av yogolothenes magi, har sett våre helter og gått frem, tilsynelatende i et forsøk på å etablere kontakt. Våre helter velger å angripe raskt, og før resten av hæren rekker å reagere har de drept arcanalothen. Dette tilfredstiller formianernes portvokter som slipper dem inn og lar dem fortsette reisen oppover spydet.

?
Noen dager senere kommer våre helter til Magcra, en glodhet ørken under en nådeløs sol. Uten noen åpenbar vei videre begynner de å utforske omgivelsene. Nord for dem kan de se restene av enorme, humanoide statuer, delvis begravet i sanden. I vest kan de se en grønn oase, mot sør er ørkenen full av store, runde og underlig perfekte sandgroper.

Våre helter reiser til oasen, og hviler i skyggen av trærne mens de planlegger neste trekk. Fra luften kan Ilrian og Raaamael se en obelisk langt mot vest, som i følge Raamael markerer veien videre. Iliran er likevel skeptisk på grunn av hva Ning har fortalt om Magcra, så han foreslår at de venter i oasen til han kan samle inn mer informasjon.

I løpet av natten blir våre helter angrepet av trærne de sover under, samt en enorm skorpion som holder til under vannhullet. Våre helter seirer uten store vanskeligheter.

Neste morgen kontakter Ilrian et annet plan og får bekreftet sine mistanker. Obelisken de så i vest ligger i virkeligheten mot sør, mellom én og tre dagsreiser borte. Våre helter legger i vei, og etter en dags reise kommer de til et felt av rundte sandgroper som likner påfallende på de så når de først ankom ørkenen, selv om de nå er lenger mot sør enn det området de så da. På vei gjennom det blir de overfalt av store, billeliknende uhyrer, som graver under bakken og forsøker å fange dem i sandgropene. Også disse fiendene faller fort. Våre helter fortsetter sin vandring i den dirrende heten.

Comments

Elber

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.